Eirikssønnene

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Eirikssønnenes tid var en blodig tid.
Vignett fra Heimskringla, av Munthe

Eirikssønnene, Gunnhildssønnene eller Gamles ætt var sønnene til Eirik Blodøks og Gunhild Kongemor.[1] Tre av sønnene var konger i Norge fra omkring 961 til omkring 970.

De er ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene er omtalt som Gamla kind (Gamles ætt) i kvadet Hákonardrápa av Einar Helgason Skålaglam fra 900-tallet.[2] Gamla kan vise til Gorm den gamle, men også til en av Eirikssønnene.

Eirikssønnene

Ifølge Fagrskinna på 1220-tallet hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Her nevnes også datteren Ragnhild.[3] Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason på 1230-tallet[4] er Gamle Eiriksson, Guttorm Eiriksson, Harald Gråfell, Ragnfrød Eiriksson, Erling Eiriksson, Gudrød Eiriksson og Sigurd Sleva. Snorre nevner også datteren Ragnhild, som ble gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[5] Det er likevel uvisst hvor mange søsken de var.

Gamla er omtalt i tre skaldekvad:

  • Glum Geirason forteller på 960-tallet i ei lausvise: "Harald (Gråfell) har hevnet Gamla godt" ('Haraldr hefr vel hefnt Gamla').[6]
  • Einar Skålaglam diktet i Håkonardråpa: Gamlas slekt (Gamla kind) bygde land, utfordret krigere gjennom poesi og beskyttet helligdommene.[7]
  • Øyvind Skaldespiller sier i lausvise 6: Kong Håkon rødfarget tidligere sverdet i Gamlis blod (Gamla blóði) og drev alle Eiriks arvinger til sjøs.[8]

Det er vanlig å tolke Gamla her som Gamla Eiriksson. Claus Krag og Per Sveaas Andersen mente det er mulig at det bare var én sønn før Harald: Guttorm med tilnavnet «gamle», som én person.[9] En annen mulighet er at Gamla var danskekongen Gorm den gamle. At Gorm bygde land, utfordret krigere gjennom poesi og beskyttet helligdommene, passer bedre for Gorm.

Eirikssønnene og Håkon Adelstensfostre

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret, men kongen selv fikk banesår.

Eirikssønnene som konger på Vestlandet

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet. Noen hevder at de hadde overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge.[trenger referanse] Det mangler gode kilder som støtter dette. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]

Ågip forteller at Guttorm, Halvdan og Øyvind Eirikssønner ble drept i slaget ved Avaldsnes kongsgård.[10] Ågrip forteller videre at Gamle Gunnhildsson ble drept etter slaget på Rastarkalv på Møre.[11]

Dersom Eirik var Erik Haraldsson i Northumbria hadde også Harald en bror Henrico (Hårek?), som falt i et slag i Stainmoor i 954 mot kong Eadred (konge 946-955).[12] [13]

Referanser

  1. ↑ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
  2. ↑ Hákonardrápa forteller: Gamles ætt, som våget å ødelegge helligdommene, hersket en gang over landene, og krigernes tale handlet om det. Nå sitter kampens djerveste Ull, bedre enn enhver fyrste, på disse mektige høvdingers sete. Ull er en gud. Se Edith Marold 2012, ‘ Einarr skálaglamm Helgason, Hákonardrápa’ in Diana Whaley (ed.), Poetry from the Kings’ Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 1. Turnhout: Brepols, p. 279. <https://skaldic.org/m.php?p=text&i=1179> (accessed 19 October 2025)
  3. ↑ Fagrskinna, Om Eirik Blodøks
  4. ↑ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kapittel 44.
  5. ↑ Heimskringla, Håkon den godes saga, kapittel 10
  6. ↑ Norrønt: Haraldr hefr vel hefnt Gamla, en {berdraugar hjǫrs} hafna fjǫrvi — folkrakkr fylkir, of vannt framligt —, es {dǫkkvalir {dolgbands}} drekka dreyra Hôkunar fyr handan ver; frák {reyr rauðra benja} roðin. Se Diana Whaley (ed.) 2012, ‘Glúmr Geirason, Lausavísa 1’ in Diana Whaley (ed.), Poetry from the Kings’ Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 1. Turnhout: Brepols, side 266.
  7. ↑ Oversatt fra den norrøne teksten i Edith Marold 2012: Einarr skálaglamm Helgason, Hákonardrápa, i Diana Whaley (redaktør, Poetry from the Kings’ Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 1. Turnhout: Brepols, side 279. <https://skaldic.org/m.php?p=text&i=1179> (accessed 10 November 2025).
  8. ↑ Russell Poole 2012: ‘(Biography of) Eyvindr skáldaspillir Finnsson, i Diana Whaley (redaktør), Poetry from the Kings’ Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 1. Turnhout: Brepols, side 213.
  9. ↑ Krag, Claus og Per Sveaas Andersen: Eirikssønnene i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. oktober 2025 fra https://snl.no/Eirikss%C3%B8nnene
  10. ↑ Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norøne bokverk, 1973, side 26 - https://www.nb.no/items/2abfa9170e2236837ea21b67d478d7da?page=33&searchText=h%C3%A5kon%20
  11. ↑ Siw Helen Myrvoll Grønland: Håkon den godes landskap på Frei og slaget på Rastarkalv. MS thesis, 2014, side 81.
  12. ↑ Roger of Wendover: Flores Historiarum, ed. Coxe, bind 1, side 402f, i oversettelse av Dorothy Whitelock: English Historical Documents I. 2nd, side 284: King Eric was treacherously killed by Earl Maccus in a certain lonely place which is called Stainmore, with his son Haeric and his brother Ragnald, betrayed by Earl Oswulf; and then afterwards King Eadred ruled in these districts.
  13. ↑ Clare Downham: 'Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York', Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 53.

Se også

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Eirikssønnene&oldid=37232»