Cesare Pavese
| Cesare Pavese |
|---|
Cesare Pavese (født 9. september 1909 i Santo Stefano Belbo i Langhe i Piemonte i Italia, død 27. august 1950 i Torino) var en italiensk forfatter, kritiker og oversetter, ansett for å sammen med Italo Calvino (1923-85) og Elio Vittorini (1908-66), være blant nyrealismens ledende i hjemlandet der han kom fra utenfor Cuneo i Italia.[1]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Pavese tilbragte det meste av ungdomsårene i Torino, der han avla eksamen ved Liceo Massimo d’Azeglio. Ved lyceet møtte han Augusto Monti, hans lærer og tidligere venn. Ved denne kontakten kom han inn i antifascistiske kretser og ble kjent med blant annet Leone Ginzburg og Piero Gobetti. I Torino begynte han å studere litteraturhistorie i 1927.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Hans interesse for engelskspråklig litteraturhistorie trådte allerede frem i hans avhandling i 1930 om den amerikanske dikter Walt Whitman (1819-92) ved Universitetet i Torino. Han oversatte også flere viktige engelske verker til italiensk.
Han ble i 1935 arrestert og dømt for å være i besittelse av et brev fra en politisk fange. Han ble sendt til det sørlige Italia i åtte måneder, til Brancaleone i Calabria. Tilbake i Torino ble Pavese redaktør og skribent for venstre-forlaget Einaudi. Der arbeidet også Natalia Ginzburg.
Pavese bodde i Roma da han ble innkalt til militærtjeneste, men på grunn av sin astma tilbragte han seks måneder i et militærhospital.[trenger referanse] Da han vendte tilbake til Torino okkuperte tyske soldatene gatene, og de fleste av hans venner hadde stukket avsted for å kjempe som partisaner.[trenger referanse] Selv kjempet han ikke i motstandskampene der nord.
Han ble i 1945 med i Italias kommunistiske parti og skrev for partiavisa.
De fleste av hans verker ble til i denne etterkrigstiden. Til tross for stor fremgang som dikter og en vel tilrettelagt tilværelse i alt det ytre led han an den stadig dypere melankoli og en manglende kraft til å engasjere seg menneskelig og politisk.[trenger referanse] Ensomhet er hovedtemaet både i hans lyrikk og realistiske romaner. Han var ateist.[2] Giuseppe Molinari hevder imidlertid at en søken mot Gud kan finnes i hans skrifter.[3]
Han vant Premio Strega i 1950 for La bella estate, som bestod av tre noveller: 'La tenda', skrevet i 1940, 'Il diavolo sulle colline'(1948) og 'Tra donne sole' (1949).
Han ble deprimert, av blant annet den kalde krigen,[trenger referanse] og døde ved selvmord.
Noen utgivelser[rediger | rediger kilde]
- Cesare Pavese (1936). Lavorare stanca. [Dikt, ikke oversatt til norsk]
- Cesare Pavese (1947). Dialoghi con Leucò. [Samtaler mellom guder og slikt]
- Cesare Pavese (1948). La casa in collina. [Om motstandskampen]
- Cesare Pavese (1948). Il carcere. [Skrevet i 1939]
- Cesare Pavese (1950). La luna e i falò. 165 s. [Om motstandskampen. Oversatt av Tryggve Norum til Månen og bålene i 1967]
- Cesare Pavese (1949). La bella estate.
- Cesare Pavese (1952). Il mestiere di vivere. [Dagbok utgitt posthumt]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ (no) «Cesare Pavese» i Store norske leksikon
- ↑ Paloni, Piermassimo, Il giornalismo di Cesare Pavese, Landoni, 1977, p. 11.
- ↑ Molinari G.: «O tu, abbi pietà»: la ricerca religiosa di Cesare Pavese. Milano: Àncora, 2006.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata