Bevergjel
Bevergjel eller gjel (castoreum) er et sekret som dannes i bevernes gjelpung (også kalt bevergjelpung og kjertelpung), et organ som er plassert mellom kjønnsorganet og kloakkåpningen. Gjelpungen kan bli opptil 12 cm lang. Den inneholder et sekret som stammer fra et avfallsstoff (slaggstoff) i urinen. Beverne bruker dette illeluktende duftstoffet til å markere små hauger av jord på territoriet sitt.[1]
Duftavsetning
Sekretet i gjelpungen kalles castoreum og brukes til kommunikasjon, gjennom duftavsetning. Castoreum oppstår når urinen blir konsentrert gjelpungen, og er egentlig avfallsstoffer som skilles ut fra urinen. Beverne bruker stoffet, som er et kraftig duftstoff på linje med musk, til å markere territoriet sitt med. Castoreum avsettes fra gjelpungen på såkalte beverhauger som beverhannen bygger på strategiske plasser rundt om i territoriet. Haugene består typisk av jord, løv og annet beveren henter fra bunnen av dammen og plasserer rundt om i hauger. Disse haugen blir så markert av hannen, som også bygger dem.[2]
Annen utnyttelse
Før i tiden trodde folk at bevergjel hadde magiske egenskaper, og derfor har det vært handelsvare helt siden antikken.[3] Gjelpungen med sekretet ble røkt og tørket og brukt i en «tinktur» (spritholdig ekstrakt) eller i pulverform mot sykdom og plager. Etter tørking og røyking får gjelpungen en sprø, harpikslignende konsistens og kan pulveriseres. Det har bitter smak og skarp, aromatisk lukt. Bevergjel ble blant annet bruk mot leddgikt og hoggormbitt, og som beroligende og krampestillende middel. Helt opp til 1600-tallet spilte ekstrakt av bevergjel stor rolle i europeisk medisin. Jegere både drakk ekstrakten og brukte bevergjel som duftstoff på åte. I Norge ble slik ekstrakt solgt på apotek til innpå 1800-tallet.[3] Bevergjel var også knyttet til folketroen; en norsk svartebok fra 1600-tallet anbefalte bevergjel mot demoner og onde ånder.[3]
Med så stor etterspørsel var apotekenes «bevergjel» sjelden ekte vare. Alt rundt 1750 var det oftest dyvelsdrek kunden fikk. På 1900-tallet var ekte bevergjel knapt til å oppdrive, og erstattet av en forfalskning rørt sammen av dyvelsdrek og «klo-olje»; sistnevnte trolig den gamle apotek-oljen laget av diverse dyreavfall (dvs. bein, brusk, horn og hår). Når kilder omtaler bevergjel som abortmiddel, var det utvilsomt dyvelsdrek som ble brukt.[4]
I ettertid har jakten på bevergjel og beverpels fått det meste av skylden for at den eurasiske beveren nesten ble jaktet til utryddelse. Bevergjel var anbefalt allerede i antikkens Hellas av Æsop, Herodot og Hippokrates. Erkebiskopen Olaus Magnus skrev i Historia de gentibus septentrionalibus at svenske kvinner tok en bit så stor som en nøtt i ølet i håp om å lindre fødselssmerter. Etter 1871 var beveren utryddet i Sverige, og i Norge var det knapt 100 individer tilbake.[5] Når beveren var truet av utryddelse, var det også fordi hatter av beverskinn ble etterspurt fra slutten av 1500-tallet, ikke minst fordi de var bortimot vanntette - men også fordi overtroen hevdet at en døv person kunne få hørselen tilbake om hen gikk med beverhatt. Først rundt 1850 ble silkehatten favoritt.[6]
Kjønnsbestemmelse
Siden bevere har kloakk, og svært lite ellers skiller kjønnene, er det mulig å skille mellom hunner og hanner på farge, viskositet og duft av bevergjelet. Hunnens gjel er lysere brun, mer rennende og lukter som blåmuggost, mens hannens er mørkere brun, mer tyktflytende og lukter som motorolje/dieselolje.[2]
Referanser
- ↑ bevergjel i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. april 2020 fra https://snl.no/bevergjel
- ↑ 2,0 2,1 Pollock, M.M., G.M. Lewallen, K. Woodruff, C.E. Jordan and J.M. Castro (Editors) 2018. The Beaver Restoration Guidebook: Working with Beaver to Restore Streams, Wetlands, and Floodplains. Version 2.01. United States Fish and Wildlife Service, Portland, Oregon. 189 pp. Online at: http://www.fws.gov/oregonfwo/ToolsForLandowners/RiverScience/Beaver.asp Arkivert 5. august 2019 hos Wayback Machine.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 Bandlien, Bjørn (2011) Bever med baller. Norsk Folkeminnelag, Nr58-2011. s. 20–23
- ↑ Torbjørn Alm: «Dyvelsdrek», botaniskforening.no (s. 25)
- ↑ [1] Bjørn Bandlien: «Bever med baller», folkeminner.no
- ↑ Fra beverhattenes historie, bernardhats.com