Avskjæringsfly

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Su-15, et av de viktigste sovjetiske interceptors på 1970-og 80-tallet.
F-106, en biktig interceptor fra US Air Force på 1960- 1970 - og 1980-tallet.

Et avskjæringsfly er et militært jagerfly utviklet med hovedformål å identifisere, avskjære og eventuelt bekjempe fiendtlige luftfartøyer, særlig bombefly og rekognoseringsfly, før de kan nå sine mål. I motsetning til allsidige jagerfly er avskjærere ofte spesialisert for hurtig klatring, høy hastighet og evne til å operere effektivt på stor høyde eller over lengre avstander.[1]

Avskjæringsfly ble brukt i forsvar fra første verdenskrig, men er særlig kjent fra slaget om Storbritannia i andre verdenskrig, der Supermarine Spitfire og Hawker Hurricane fikk et godt omdømme.[2] Noen modeller ble konstruert som dedikerte avskjæringsfly, for eksempel Messerschmitt Me 163B og MiG-15.[3]

Nattjagere og tunge jagerfly ble i praksis brukt som avskjæringsfly selv om de sjelden ble kalt det. Under den kalde krigen økte behovet da jetdrevne bombefly og kjernefysiske våpen utgjorde en trussel. Klassiske avskjæringsfly fra denne perioden er Convair F-106 Delta Dart, Sukhoj Su-15 og English Electric Lightning.[4]

Gjennom 1960- og 1970-tallet gjorde teknologiske forbedringer at mange moderne jagerfly og flerrollefly fikk avskjæringskapasitet, for eksempel F-14 Tomcat og F-15 Eagle. Samtidig ble den største trusselen flyttet fra bombefly til interkontinentale ballistiske missiler (ICBM). Blant dedikerte avskjæringsfly etter 1960-tallet var Tornado F3, MiG-25 «Foxbat», MiG-31 «Foxhound» og Shenyang J-8 «Finback».[5]

Historie

En Lockheed Martin F-22 Raptor avskjærer et russisk Tu-95 over Alaska.

Den første dedikerte avskjæringsskvadronen ble opprettet under første verdenskrig for å forsvare London mot angrep fra luftskip og senere langtrekkende bombefly. Fly som Sopwith Pup og senere Sopwith Camel ble brukt.[6]

På 1930-tallet hadde bombeflyenes hastighet økt så mye at oppdraget ble vanskelig uten teknologiske hjelpemidler. Innføringen av radar revolusjonerte luftforsvaret, særlig i Storbritannia med Dowdingsystemet, som ga jagerflyene tid til å nå fienden før bombene falt.[7]

Etter krigen førte jetmotorens introduksjon til dramatisk høyere hastigheter og høyder. Dette gjorde manuell bakkekontrollert avskjæring utilstrekkelig i store angrep. På 1950-tallet kom de første effektive luftvernmissilene, noe som understreket behovet for raske og fleksible avskjæringsfly.[8]

Referanser

  1. Mike Spick (2000). Jet Fighter Performance: Korea to Vietnam. Greenhill Books. s. 9–11. ISBN 9780711015821. Besøkt 31. august 2025. 
  2. Stephen Bungay (2000). The Most Dangerous Enemy: A History of the Battle of Britain. Aurora. s. 145–150. ISBN 9781854108012. Besøkt 31. august 2025. 
  3. Jarslett, Yngve (18. september 2024). «avskjæringsjager». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 31. august 2025. 
  4. Bill Gunston (1993). Cold War Fighters: The Ultimate Interceptors. Osprey Aerospace. s. 5–12. ISBN 978-1911658030. 
  5. Bill Gunston & Mike Spick (1983). Modern Air Combat: The Aircraft, Tactics and Weapons Employed in Aerial Warfare Today. Crescent Books. s. 70–78. ISBN 9780517412657. 
  6. Alec Lumsden & Owen Thetford (2000). Sopwith Aircraft 1912–1920. Putnam. s. 65–70. ISBN 9780370300504. 
  7. Douglas C. Dildy (2010). Fighter Command 1939–45. Osprey Publishing. s. 20–25. ISBN 9780711028425. Besøkt 31. august 2025. 
  8. James Hamilton-Paterson (1986). The Interceptor: The Birth and Development of the Jet Fighter. Weidenfeld & Nicolson. s. 105–112. ISBN 978-1681778846. 
Autoritetsdata