Arthur Seyss-Inquart
| Arthur Seyss-Inquart |
|---|
Arthur Seyss-Inquart (født 22. juli 1892 i Stannern (i dag Stonařov), Mähren som da var del av Østerrike-Ungarn, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg i Tyskland) var en østerriksk-tysk nasjonalsosialistisk politiker og jurist.
Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]
Under første verdenskrig ble han såret i kamp og etter krigen utdannet han seg til jurist. Seyss-Inquart utviklet høyreorienterte ideer, agiterte i 1930-årene for sammenslutning med Tyskland og ble frontfigur for nazistene i Østerrike.
Han meldte seg inn i NSDAP i 1938 og ble i februar samme år østerriksk innenriksminister i Kurt Schuschniggs regjering etter press fra Hitler. Han var østerriksk forbundskansler 11. til 13. mars 1938, visegeneralguvernør for Polen 1939–1940 (under Hans Frank) og rikskommissær i Nederland 1940–1945. Han skal ha mislikt overgrepene begått av SS i Polen og ba om overføring til annen stilling. Han ble sivil administrator for Nederland i mai 1940 straks etter okkupasjonen. Der forsøkte han å utføre sitt virke gjennom samarbeid med landets elite og den eksisterende nederlandske sivile administrasjonen.[1] I 1945 utnevnte Adolf Hitler ham testamentarisk til tysk utenriksminister.[2]
Etter andre verdenskrig ble Seyss-Inquart stilt for retten i nürnbergprosessen. Ifølge Telford Taylor påtok Seyss-Inquart seg ansvar for de fleste forbrytelsene begått under hans ledelse i Nederland. Forsvareren anstrengte seg lite for å få klienten til å motbevise anklagene. Seyss-Inquart leverte ikke et særlig sterkt forsvar. Mange av de avgjørende bevisene kom fra den tiltaltes egen forklaring som ble stadfestet av andre vitner. Vitnene bekreftet også at Seyss-Inquart hadde forsøkt å lette byrden ved okkupasjonen for nederlenderne, særlig i de siste månedene av krigen. Seyss-Inquart innrømte at han var antisemitt og forble lojal mot Hitler. Angående Anschluss fremstilte den tiltalte dette som et politisk og ikke strafferettslig spørsmål.[3] Han ble funnet skyldig, dømt til døden og henrettet ved henging.[4][1]
I varetekt oppnådde han 141 i en intelligenstest (Wechsler Adult Intelligence Scale), mot for eksempel Ernst Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant de som ble testet.[5]
 |
 Foto: Deutsches Bundesarchiv |
 |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 Bartrop, Paul R. (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, California: ABC-CLIO.
- ↑ Biografi på Lemo, Tysklands historiske museum lest 1. januar 2014
- ↑ Taylor, T. (2012). The anatomy of the Nuremberg trials: a personal memoir. Knopf.
- ↑ Gross, L. (2014). Essays on international law and organization (Vol. 1). Springer.
- ↑ Zillmer, E. A., Archer, R. P., & Castino, R. (1989). Rorschach records of Nazi war criminals: A reanalysis using current scoring and interpretation practices. Journal of personality assessment, 53(1), 85–99.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikler som ikke er koblet til Wikidata
- Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata
- Personer fra Okres Jihlava
- Østerrikske forbundskanslere
- Østerrikske nazister
- SS-generaler
- Tyske utenriksministre
- Tyske innenriksministre
- Advokater
- Ministre i Adolf Hitlers regjering
- Østerriksk-ungarere fra første verdenskrig
- Østerrikere fra andre verdenskrig
- Personer tilknyttet det tredje rike
- Medvirkende til Holocaust
- Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)
- Tiltalte i Nürnbergprosessen
- Østerrikere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig
- Personer dømt for krigsforbrytelser
- Personer dømt for forbrytelser mot menneskeheten
- Henrettede personer
- Personer henrettet ved hengning
- 1940-årene i Nederland
- Polen under andre verdenskrig