André-Hercule de Fleury
| André-Hercule de Fleury |
|---|
André-Hercule de Fleury (født 22. juni 1653 i Lodéve i Frankrike, død 29. januar 1743 i Issy nær Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler og en statsmann under kong Ludvig XV.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
André-Hercule de Fleury var sønn av skatteinnkreveren Jean de Fleury, Seigneur de Dio, og hans hustru Diane de La Treille. I en aldre av seks år kom gutten til Paris, til Collège de Clermont (i dag Lycée Louis-le-Grand) og senere til Collège d'Harcourt (i dag Lycée Saint-Louis) som ble ledet av jesuittene.
Prest[rediger | rediger kilde]
Deretter ble han presteviet, og ble i 1668 kanoniker i Montpellier. Som dette studerte Fleury ved Sorbonne og tok i 1676 et lisensiat i teologi.
Gjennom kardinal Pierre de Bonzis (1631–1703) innflytelse ble de Fleury i 1683 til almosenier for dronning Maria Theresia av Spania, som var gift med Ludvig XIV. dette embede innehadde han til dronningens død, men fortsatte iden tilsvarende stilling for kongen selve.
I 1686 gikk de Fleury abeddiet Rivour (nær Troyes) som prebende.
Biskop[rediger | rediger kilde]
Han ble biskop av Fréjus i 1698, en stilling han hadde til 1715, da han søkte seg til hoffet etter sytten år i dette landlige bispedømmet sør i landet. Kort før sin død i 1715 utnevnte Ludvig XIV ham til en som skulle ta seg av hans oldesønn, den kommende Ludvig XV.
Kongen gjorde Fleury, som da var 73 år, til sin ledende minister i juni 1726, men han bar aldri tittelen førsteminister (premier ministre).
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Han ble kreert til kardinal 11. september samme år av pave Benedikt XIII.
Han ville bringe landets økonomi på fote igjen blant annet ved å føre en konsekvent fredspolitikk med England.[trenger referanse] I utenrikspolitikken var hans ønske å opprettholde freden, noe han delte med Robert Walpole, og de to gamle fiendene avstod fra krig i løpet av den tiden Fleury virket.[trenger referanse]
Frankrike ble dratt inn i Den østerrikske arvefølgekrig, blant annet som en følge av brødrene den hensynsløse agitasjonen til brødrene Belle-Isle.[trenger referanse] Belle-Isle inngikk en allianse med Preussen i 1741 og gikk inn i krigen mot Østerrike. Fleury døde mens arvefølgekrigen pågikk.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
- Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
- Pave Julius II (1443-1513) *1481
- Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
- Pave Leo X ( 1475-1521) *1513
- Pave Paul III (1468-1549) *1519
- Kardinal Francesco Pisani (1494-1570) *1527
- Kardinal Alfonso Gesualdo di Conza (Gonza) (1540-1603) *1564
- Pave Klemens VIII (1536-1605) *1592
- Kardinal Pietro Aldobrandini (1571-1621 *1604
- Biskop Laudivio Zacchia (1565-1637) *1605
- Kardinal Antonio (Marcello) Barberini den eldre, O.F.M. Cap. (1569-1646) *1625
- Erkebiskop Nicolò Guidi di Bagno (1583-1663) *1644
- Erkebiskop François de Harlay de Champvallon (1625-1695) *1651
- Erkebiskop Louis-Antoine de Noailles (1651-1729) *1679
- Kardinal André-Hercule de Fleury (1653-1743) *1699[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ www.catholic-hierarchy.org fleur.html, lest 23. februar 2022
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Georges Hardy: Le cardinal de Fleury et le mouvement janséniste. – Paris: H. Champion, 1925
- Arthur McCandless Wilson: French foreign policy during the administration of Cardinal Fleury, 1726–1743: a study in diplomacy and commercial development. – London: H. Milford, Oxford University Press, 1936
- Maxime de Sars: Le cardinal de Fleury: apôtre de la paix. – Paris: Hachette, 1942
- Guy Chaussinand-Nogaret: Le Cardinal de Fleury: Le Richelieu de Louis XV. – Zürich: Payot, 2002. – ISBN 2-228-89652-7
- Jean Mercadier: Le Cardinal de Fleury. – Millau: Beffroi, 2002. – ISBN 2-9503554-8-X