Almanakk for Norge

Fil:Almanakka 1919 - 1924.tif

Almanakka – Nordanfjells utgaava (1919) og Hålogaland-utgåva (1924).

Almanakk for Norge er en almanakk som har blitt utgitt av Universitetet i Oslo hvert år siden 1814. Almanakken blir redigert av Almanakk-komitéen, som er oppnevnt av Det akademiske kollegium ved Universitetet i Oslo. Siden 1912 har det blitt gitt ut parallellutgaver på bokmål og nynorsk. På nynorsk heter utgaven Almanakk for Noreg. Boka er i dag utgitt i A6-format.

Den første norske almanakken ble utgitt i 1643; den ble da utgitt for 1644. I unionen med Danmark hadde Universitetet i København enerett på å gi ut almanakker for begge de to landene. I 1812 ble retten til å utgi en norsk almanakk overført fra København til det nye universitetet i Christiania. Eneretten ble håndtert liberalt og tolket som å gjelde dato-delen med astronomiske beregninger. Almanakk for Norge inneholder også datoer knyttet til kjente personer og historiske begivenheter, merkedager, informasjon om vær og klima samt artikler om emner fra vitenskap, historie, jakt og fiske, juss og kulturliv.

Almanakk for Norge har kommet i store opplag og har tradisjonelt hatt stor plass i folks bevissthet. Innholdet har ofte vært gjenstand for diskusjon og kontroverser.

Innhold

En oversikt over innhold i eldre almanakker er laget av W. P. Sommerfeldt. Almanakken har alltid hatt en hoveddel med kalender og astronomiske beregninger.

Nyere utgaver av almanakken inneholder blant annet.

Kalendariet og astronomiske beregninger

• Kalender med tider for fullmåne, nymåne, jevndøgn og solverv. Informasjon om helligdager, merkedager, datoer knyttet til kjente personer og begivenheter samt prekentekster. Tidspunkt for når måne og sol står opp, står i sør og går ned er gitt daglig for Oslo, Trondheim og Tromsø. For en rekke andre steder er tidspunkt for soloppgang og solnedgang gitt med fire dagers mellomrom. For planetene fra Merkur til Neptun er tilsvarende data gitt. Planetkart viser planetenes gang på himmelen gjennom året. Astronomiske beregninger utføres ved Institutt for teoretisk astrofysikk.
• Tabeller viser informasjon om flo og fjære for en lang rekke steder langs kysten.
• For tolv steder nord for polarsirkelen er det oppgitt data for midnattssol og mørketid.

Meterologiske tabeller

• Statistikk for temperatur og nedbør er gitt både i tabellform og med grafer.

Jakt, fangst og fiske

• Detaljert informasjon om jaktperioder og fredningsbestemmelser er gitt i en større del i almanakken.

Temaartikkel

• Almanakken har en artikkel med emne fra vitenskap, historie, jakt og fiske, juss eller kulturliv. Se avsnittet Temaartikler under for en oversikt.

Historie

Redaktører

Årstallene viser til årgangene av almanakken.

• 1814: Benoni Aubert, Norges geografiske oppmåling.
• 1815–1862: Christopher Hansteen, matematiker, astronom og professor
• 1863–1891: Carl Frederik Fearnley, astronom og professor
• 1892–1921: Hans Geelmuyden, astronom og professor
• 1922–1928: Jens Fredrik Schroeter, astronom og professor
• 1929–1942: Kristian Lous, astronom og observator
• 1943–1964: Hans Severin Jelstrup, astronom ved Norges geografiske oppmåling
• …
• 1993–2013: Kaare Aksnes, astronom og professor ved Institutt for teoretisk astrofysikk

Nåværende (2026) leder av almanakk-komitéen er Per Barth Lilje.

Landsmålsutgavene hadde samme redaktør for det tekniske innholdet som bokmålsutgavene. I tillegg var det en ansvarlig redaktør for språklig innhold. Marius Hægstad redigerte den første utgaven på landsmål, gitt ut i 1912. Senere overtok Olav Midttun det språklige ansvaret.

De første norske almanakkene

Framsiden til den første norske almanakken

I Danmark kom den første almanakken ut i 1570, utgitt privat. I april 1636 fikk Universitetet i København enerett på utgivelse og salg av almanakker i både Danmark og Norge. Den første norske almanakken, trykt og utgitt i Christiania, kom i 1643, med en utgivelse for 1644. Det er uklart hvordan boktrykkeren Tyge Nielssøn fikk lov fra København til å gi ut denne. Tittelen for utgivelsen var En Ny Allmanach paa det Aar efter Jesu Christi Fødsel 1644. Nielssøn var blitt hentet fra København av presten Christen Bang i Romsdal. Bare ett eksemplar av denne almanakken er kjent, i eie hos Universitetet i Oslo.

I 1678 kom den neste norsk-trykte almanakken, utgitt av Hans Hoff i Christiania. Denne almanakken er langt på vei en gjengivelse av en dansk utgave, og de astronomiske beregningene er basert på breddegraden til København. Samtidig ble det ulovlig importert utenlandske almanakker, hovedsaklig fra Sverige. Styresmaktene i København innskjerpet i 1684 eneretten, med en straff på tre hundre riksdaler for overtredelse.

I 1804 kom den første almanakken for Norge, med astronomiske beregninger basert på breddegraden til Christiania og Trondheim. Trykkingen ble utført i København, fram til 1814.

Da Norge fikk eget universitet i 1811, ble eneretten overført fra København til Universitetet i Christiania, først ved kongelig brev datert 10. april 1812, deretter ved kongelig resolusjon av 7. desember 1814. I 1824 ble privilegiet slått fast i universitetsloven: «Universitetet skal … være ene berettiget at udgive samt lade trykke og forhandle Almanakker og Calendere til Brug her i Riget.» Privilegiet ble forvaltet av det akademiske kollegium, som utnevnte redaktør for utgivelsen.

Den første almanakken fra Universitet i Christiania ble laget i 1813, gjeldende for året 1814. Redaktør var Benoni Aubert ved Norges geografiske oppmåling. Denne almanakken bygde på den danske tradisjonen, blant annet med danske kongelige oppført på fødselsdagene. Almanakken for 1815 ble redigert etter unionsbruddet og før unionen med Sverige, og med denne fikk Norge sin første selvstendige almanakk. Alle danske kongelige var tatt ut. Redaktør fra 1815 til 1862 var Christopher Hansteen. I utgaven for 1816 er det nye kongehuset inkludert, med kong Karl Johan, dronningen og kronprinsen.

Utgaver

Den første almanakken fra 1814 kom i tre utgaver, med astronomiske beregninger for henholdsvis Christiania, Bergen og Trondheim. En utgave for Kristiansand ble også annonsert, men det er ikke kjent om denne ble trykket. Senere utgaver kom i to varianter, basert på Trondheim og Christiania. Fra 1880 ble de to variantene merket som «Den søndenfjeldske utgave» og «Den nordenfjeldske utgave». Fra 1923 kom også en «Hålogaland-utgave», med beregninger basert på Tromsø.

Almanakkene ble gitt ut både i heftet og innbundet utgave.

Den første Christiania-utgaven ble trykket i 50 000 eksemplarer, Trondheims-utgaven i 10 000 eksemplarer. Også senere utgaver har kommet i store opplag.

Strid om 17. mai

Baltzar von Platen, som var blitt stattholder i Norge i 1827, var på vakt mot alle tegn på forsøk til å gjøre 17. mai til en spesiell dag. I 1828 innførte kong Karl III Johan forbud mot å feire dagen, men da det likevel samlet seg mange mennesker på Stortorvet i Christiania, måtte borgermesteren lese opprørsloven. I almanakken for 1828 hadde Hansteen tatt inn en omtale av året, der dette ble regnet som «Efter Constitutionens Indførelse 17. Mai, det 14.» Her kunne alle lese at 17. mai var selve Grunnlovsdagen. Myndighetene tok affære og påla redaktøren at formuleringen måtte endres. I 1829-utgaven var setningen endret til til «Efter Constitutionens Indførelse og Kongerigerne Norges og Sveriges Forening under en fælleds Konge». Denne formuleringen ble brukt i alle senere utgaver fram til 1906-utgaven. Mange mente at den opprinnelige setningen var kommet inn under påvirkning av Hansteens kollega, Georg Sverdrup, men Hansteen påtok seg ansvaret alene. Hendelsen fikk ikke videre følger for Hansteen.

Først i 1912-utgaven ble 17. mai i kalenderdelen markert med «Grunnlovsdag».

Dagnavn og strid om helgennavn

I tradisjonen fra den felles dansk-norske almanakken hadde hver dato oppført et helgennavn, med unntak av datoer der det var oppført et kongelig navn. Søndager og andre helligdager hadde ingen oppføringer av navn. Samlet ble disse navnene i almanakken omtalt som «dagnavn». I utgaven for 1816 ble det også tatt inn et par norske merkedager, som «Kield Sviebryg» (8. juli) og «Marit Vasouse» (20. juli). Året etter kom flere slike merkedager med. Merkedagene sto oppført fram til 1828, men ble da tatt ut igjen.

Helt fra de tidligste utgavene og framover på 1800- og 1900-tallet var det kritikk og motstand mot å fylle almanakken med helgennavn. I stedet for de gamle katolske navnene var det ønske om å ta inn navn på betydningsfulle nordmenn. Listen av helgennavn ble revidert en rekke ganger, og i flere årganger ble helgener også tatt med på søndager og helligdager. Helgennavnene hadde også sterke forkjempere, og redaktørene tok ikke klart standpunkt i stridsspørsmålet. I 1892 tok Nikolai Lima fra Høyre opp spørsmålet i Stortinget. Spørsmålet var preget av både partipolitikk og målsak, og mange ønsket at dagnavnene skulle være nasjonsbyggende. Kirkeminister Vilhelm Andreas Wexelsen lovte å følge opp saken, men lite og ingenting skjedde. Spørsmål om helgennavnene kom opp igjen i Stortinget i forbindelse med budsjettet til universitetet både i 1905, 1906 og 1909.

Almanakken for 1906 ble redigert etter at unionen med Sverige var oppløst, men før kongevalget var avgjort. Løsningen ble å fjerne alle kongelige navn i denne utgaven. Først i 1907-utgaven kom det nye kongehuset inn, med fødselsdagene til kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav markert.

Uten stortingsvedtak ba Kirke- og undervisningsdepartementet i 1910 kollegiet å vurdere å fjerne helgennavnene. Kollegiet vedtok i mai 1910 å bytte ut helgennavnene med opplysninger om historiske begivenheter og betydningsfulle personer. Samtidig ble det gjort vedtak om å gi ut en utgave av almanakken på landsmål.

Vedtaket om navnelisten ble gjennomført først i 1912-utgaven, og denne inneholdt nå navn på personer og hendelser fra middelalderen og fram til nyere tid, med vekt på norske forhold. Personlisten hadde nå navn fra både kongemakt, vitenskap, kirke og kulturliv. Bare to kvinner hadde blitt funnet verdige til å være med, Camilla Collett og Aasta Hansteen.

Endringen i dagnavnene ble omtalt i avise over hele landet, for de meste i nøytrale eller positive ordlag. Avisa Dagbladet mente imidlertid at endringen gikk ut på «at tilintetgjøre almanakkens historiske værdi som vedlikeholder av gammel tradition». I flere senere utgaver ble den gamle dagnavn-listen gjengitt alfabetisk, med dato, for å imøtekomme savnet. Også boka Hvem Hva Hvor for 1933 gjenga listen.

Utgavene eter 1912 inneholdt mange revisjoner av dagnavn-listen. I 1914 var tallet på kvinner øket til 12, men det falt igjen til 6 i 1915 og 5 i 1916. Til sammenligning hadde den gamle helgenlisten 70 kvinner, og endringen reflekterer et konservativt historiesyn.

Strid om værspalten

I tråd med gammel tradisjon innehold almanakkene tidligere en værspalte, og denne viste været slik det hadde vært i Christiania 19 år før. Dette bygde på en teori om at været gjentok seg i sykler på 19 år, påvirket av månen. Både Hansteen og den neste redaktøren, Carl Fearnley, ønsket å ta ut disse, som de ikke så noe vitenskapelig grunnlag for. Fearnley var redaktør fra 1862 til 1891. I 1839 ble overskriften endret fra «Sandsynl[igt] Veir» til «Veirliget i Christiania 1820», og også i senere utgaver ble overskriften endret, for å vise at en ikke kunne stole på disse prediksjonene. Først i 1864-utgaven er værspalten fjernet.

Strid om eneretten

Peter T. Malling hadde tidligere vært forlegger for almanakken fra universitetet, og da Wilhelm C. Fabritius overtok i 1859, laget Malling og ga ut en egen kalender. Denne hadde med primstav, merkedager og historiske opplysninger basert på Norsk Folke-Kalender av Peter Andreas Munch. Universitetskollegiet, sammen med forleggeren Fabritius, reiste sak og hevdet at kalenderdelen var for lik den offisielle almanakken. Høyesterett avgjorde i desember 1860 at saksøkerne hadde rett.

Også i 1880 var det en mindre rettssak mot Andvors kontorkalender for brudd på eneretten. Tross disse dommene håndhevet universitetet eneretten liberalt, så lenge kalenderutgivelser og almanakker ikke etterlignet kalenderdelen med astronomiske utregninger i den offisielle almanakken. Den første utskifting av helgennavnene kom i alternative almanakk-utgivelser. I 1873 ga Malling og Fabritius ut en alternativ almanakk i fellesskap, i tillegg til den offisielle almanakken.

Fra 1912 til 1987 hadde Almanakkforlaget enerett til å produsere almanakker. Siden 1995 har Gyldendal vært forlegger for Universitetet i Oslo. Samtidig begynte Almanakkforlaget å gi ut sin egen Norsk almanakk.

Temaartikler

Temaartikler fra 2000 til 2026:

År	Forfatter	Tittel
2000	Anne Eriksen	«Merkedager og tidsforståelse i norsk folketradisjon»
2001	Jelena Porsanger	«Noen samiske stjernebilder: et jaktfolks forestillinger om stjernehimmelen »
2002	Oddbjørn Engvold	«Sola og klimaforandringer»
2003	Botolv Helleland	«Stedsnavn»
2004	Marie Skoie	«Da tiden ble normal»
2005	Henrik G. Bastiansen	«1905 – Telegrafen, telefonen og unionen»
2006	Vigdis Ystad	«Ibsen hundre år etter»
2007	Finn Erhard Johannessen	«Kong Chulalongkorns norgesreise i 1907»
2008	Odd Arvid Storsveen	«Enhver Religion har et mildt og kjærligt Hjerte. Om Henrik Wergelands religiøse tenkning.»
2009	Trond Bergh	«Bergensbanen 100 år»
2010	Henrik G. Bastiansen	«Norsk fjernsyn er 50 år»
2011	John Peter Collett	«Det Kongelige Frederiks Universitet blir grunnlagt 1811»
2012	Nils Voje Johansen	«Da venuspassasjer endret verden»
2013	Johan Moan	«Døgnrytmer og årsrytmer hos mennesket»
2014	Morten Nordhagen Ottosen	«"Mirakelåret" 1814 i et europeisk perspektiv»
2015	Jørn Øyrehagen Sunde	«"Dømmer i sidste Instans": Høyesterett som den fremste representanten for den tredje statsmakt 1814-2015»
2016	Martin Austnes	«Norges Bank – banken som skulle gi det nye Norge en fremtid»
2017	Øystein Sørensen	«Oktoberrevolusjonen og Norge»
	Alv Egeland	«Kristian Birkeland (1867–1917)»
2018	Finn Erhard Johannessen	«Spanskesyken – de unge og ukjentes epidemi»
2019	Ole-Albert Rønning	«Året 1319 – begynnelsen på slutten for norsk selvstendighet?»
	Luc Rouppe van der Voort	«Solflekker – spor av Solas komplekse magnetfelt»
2020	Arnulf Christian Mattes	«Tonalitetskrisen i musikken»
2021	Espen Søbye	«Forbudstida»
	Botolv Helleland	«Norsk stedsnavnarkiv hundre år»
2022	Anny Bo Fremmerlid	«Kåre Tveter»
2023	—	«400 år i 2023: Kongsberg Sølvverk 1623–1958»
2024	—	«Hundre år siden vi viste verden vinterveien, om norsk deltakelse ved de første olympiske vinterleker i Chamonix i 1924.»
2025	—	«Georadaren RIMFAX om bord på NASA-roveren Perseverance»
	—	«Hermod Skånland – ein sentralbanksjef i utvikling»
2026	—	«Erik Bye – en særpreget nordmann»

Noen utgaver har hatt essayer. For eksempel har 2014-utgaven Andreas Skartveits tekst «Hviledagen - en gave til mennesket?».

Litteratur

• Kåre Kruken (2025). «Striden om helgennamna - eit blad av norsk almanakkhistorie». namn og nemne. Tidskrift for norsk namnegransking. 42: 21–45. 
• W.P. Sommerfeldt, red. (1944). Den norske almanakk gjennom 300 år. Oslo: Universitetets almanakkforlag. 

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata

Autoritetsdata