Alexander von Humboldt

Alexander von Humboldt

Friedrich Heinrich Alexander friherre von Humboldt (1769–1859) var en tysk naturvitenskapsmann og grunnlegger av den fysiske geografi. Han dro på forskningsreiser til Sentral-Asia og til Mellom- og Sør-Amerika, hvor han især utforsket områder langs Orinoco og Amazonas sammen med Aimé Bonpland. De brakte mange til da ukjente planter og trær med tilbake til Europa.

Hans hovedverk er boken Kosmos, som er en sammenfatning av hele den naturvitenskapelige viten på den tid. Boken Ansichten der Natur gjorde ham populær langt utenfor forskerkretser.

Han var bror av Wilhelm von Humboldt, grunnleggeren av Humboldt-Universität zu Berlin.

Liv og virke

Bakgrunn

Alexander von Humboldts far Alexander Georg stammet fra Pommern og var en prøyssisk offiser som for sin innsats under syvårskrigen ble utnevnt til kammerherre for kronprinsen. Han giftet seg i 1766 med enken Marie Elizabeth von Holwede, født Colomb, datter av en velstående hugenottisk familie. Paret fikk to barn, Wilhelm (født 1767 i Potsdam) og Alexander.

Studier

Etter å ha studert teknologi i Frankfurt an der Oder, naturvitenskap i Göttingen, særlig botanikk, og handelsvitenskap i Hamburg, begav Humboldt seg i 1791 til bergverksakademiet i Freiberg i Sachsen, der han fikk undervisning av Abraham Gottlob Werner.

Tidlig forskning

Resultatet av et åtte måneders opphold i Erzgebirge ble til Flora subterranea fribergensis et aphorismi ex physiologia chemica plantarum (1793). I år 1792 ble han assessor i bergverksdepartementet og kort deretter overbergmester i de frankiske fyrstedømmene i Fichtelgebirge. Etter å har arvet en betydelig formue etter sin mor fikk han muligheten til helt og holdent å vie seg til naturvitenskapene og tok i 1797 avskjed fra sin befatning.

Reisen til Latinamerika

Reisens forløp

Humboldt og Bonpland ved foten av Chimborazo, av Friedrich Georg Weitsch (1810).

Schloss Tegel

Han begav seg til Paris, med datidens ledende naturvitenskapelige miljø.

Der traff han botanikeren Aimé Bonpland. Med tillatelse fra den spanske regjeringen til å reise frit rundt det i spanske Amerika (en tillatelse som ingen før ham hadde fått) innledet de sammen reisen fra La Coruña den 5. juni 1799 og landsteg i Cumaná i Venezuela den 16. juli samme år. I atten måneder studerte de Venezuela, fortsatte deretter fra Puerto Caballo over Calabozos gresstepper til Apurefloden og dro oppover Orinoco og Casiquiare til Amazonasflodens bielv Rio Negro, hvorved Orinocos forbindelse med Amazonfloden ble bekreftet. I Cumaná, dit de hadde vendt tilbake langs Orinoco, innskipet de seg den 24. november 1800 til Cuba. De dro i mars 1801 til Cartagena og oppover Magdalenafloden til Bogotás og Quitos høysletter, der de besteg Chimborazo 23. juni 1802 til datidens største oppnådde høyde av mennesker (5 800 meter), skjønt ikke helt opp til selve toppen. Humboldt var den første som vitenskapelig beskrev effektene av høydesyke (oksygenmangel i blodet).

Deretter reiste de i Peru, deretter i omkring et år i Mexico. De gjorde et kortere besøk på Cuba og returnerte via Philadelphia til Europa den 3. august 1804.

I Paris

Med kortere avbrutt for utflukter til Italia og politiske oppdrag, var Humboldt helt til 1827 bosatt i Paris, sysselsatt med å organisere sine samlinger og manuskript. Hans reise til Amerikas tropiske land bidro i høyeste grad til naturvitenskapen i alminnelighet og i særdeleshet til kunnskapen om de besøkte land.

Humboldt gjorde på astronomisk vis mer enn 700 stedsbestemmelser og 459 høydemålinger, oppdaget 3600 nye frøplanter og grunnla en helt ny vitenskap, vekstgeografien. Innen meteorologien innførte han isotermene og isobarene. Han la grunnen til den komparative klimatologien og til kunnskapen om vulkanene og om Jordens indre oppbygning. Studiet av peruvianernes og meksikanernes oldtidslevninger og byggverker førte ham videre til forskning vedrørende disse folks språk, kultur og vandringer. Statistikken og etnografien ble av ham satt i samband med naturhistorien og fikk derigjennom en ny innretning.

Senere leveår

I år 1827 vendte han tilbake til Berlin, hvor han tjenestegjorde som kammerherre hos kong Fredrik Vilhelm III av Preussen og foreleste ved universitetet vinteren 1827-28 over fysisk geografi. Han var da utmattet av sine reiser og det omfattende bokprosjektet.

Men allerede i 1829 foretok han, på oppdrag av keiser Nikolaj I av Russland, sammen med Christian Gottfried Ehrenberg og Gustav Rose, en ekspedisjon til Uralfjellene og Altaj, kinesisk Dzungaria og Kaspihavet.

Etter 1830 fikk hans virksomhet en mer politisk innretning og hans tid i Berlin ble ofte avbrutt ved sendeferder til Paris og reiser med kongen. Under denne innrettet han også, sammen med Carl Friedrich Gauss, en rekke magnetiske observasjonsstasjoner, forgjengere til senere tiders meteorologiske observatorier.

Litteratur

• Andrea Wulf (2015). The Invention of Nature: The Adventures of Alexander von Humboldt, the Lost Hero of Science. John Murray. ISBN 978-1848548985. 

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata

Autoritetsdata