Abu Hamid Ghazali
| Abu Hamid Ghazali |
|---|
Abu Hamid Muhammad ibn Muhammad al-Ghazali (født 1058 i Tus i Khorasan i Persia, død 19. desember 1111 i Tus) var en muslimsk teolog og filosof, kjent som Algazel i den vestlige middelalderske verdenen.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Det lille man vet om hans unge år, stammer antagelig fra en tradisjon som oppstod etter hans død. Ifølge denne skal han ha mistet sin far i ung alder, og da skal han og hans bror, Ahmad, ha blitt tatt vare på av en sufi. Al-Ghazalis samtidige og første biograf, 'Abd al-Ghafir al-Farisi, skriver imidlertid bare at al-Ghazali begynte å få undervisning i fiqh (islamsk rettsanvendelse) fra Ahmad al-Radhakani, en lokal læremester.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Etter at hans senere læremester al-Juwayni (1028-1085) døde, dro Ghazali til Nizam al-Mulks hoff. Han var seldsjukksultanenes vesir, og utnevnte ham til professor ved det sunnittiske lærestedet al-Nizamiyya i Bagdad.
Al-Ghazali underviste 1091–95 i islamsk lov og teologi ved al-Nizamiyya, og skrev omfattende kritiske verker mot en rekke av tidens filosofiske og teologiske retninger. I denne stilling opparbeidet han seg ry som den aller fremste lærde i det islamske Bagdad; han var også etterspurt som politisk rådgiver.
I ettertid er Al-Ghazali ofte blitt framstilt som syndebukken og årsaken til at den frie islamske tenkningen stagnerte, blant annet ved at han i verket Filosofenes villfarelser (Tahâfut al-falâ-sifa) angivelig avviser tanken om årsakssammenhenger.[3] Denne syndebukkrollen er en foreldet forenkling[4], og de lærde strides om hva han egentlig mente om årsakssammenhenger.[3]
Etter en sjelelig krise i tiden etter mordet på Nizam al-Mulk, orienterte han seg i retning av sufismen (islamsk mystikk), og forlot lærestedet og Bagdad i 1095 for å leve som en omstreifende asket i noen år, i Palestina og i Syria. Deretter vendte han tilbake til hjembyen Tūs, der han - med unntak av en kort gjenopptakelse av professorvirksomhet i professor i Nishapur (1106), forble frem til sin død og levde et tilbaketrukket liv.
I sin selvbiografi Al-munqidh min al-dalal (Redning fra villfarelsen),[5] argumenterte han i ettertid for en teologisk posisjon som forkastet den rene skolastikken og bygde på den personlige opplevelsen/erfaringen (ma'rifa) av Guds kjærlighet og frykt for Guds dom. Han arbeidet for å bygge bro mellom mystikk og rasjonalitet[6], og «med sitt suverene utgangspunkt i islamsk teologi og jus greide han å sikre mystikken en plass i offisiell islam».[7]
Al-Ghazali skal ha påvirket europeiske tenkere som Thomas Aquinas og Blaise Pascal.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ 1,0 1,1 Abu Hamid Ghazali i Store norske leksikon
- ↑ Ihya 'ulum al-din i engelsk oversettelse; ghazali.org
- ↑ 3,0 3,1 Kilde for sitat og vurderinger er Amund Bjørsnøs' innledning til Klassiske islamske tekster, 2013. Utdrag fra Filosofenes villfarelser er gjengitt i antologien Klassiske islamske tekster.
- ↑ Amund Bjørsnøs. Arabisk vitenskapshistorie bringes ned fra elfenbenstårnet Arkivert 5. mai 2014 hos Wayback Machine.; salongen.no; 10.1.2013
- ↑ Engelsk oversettelse av Al-munqidh min al-dalal; ghazali.org
- ↑ Per Kværne (1992). Kunnskapsforlagets religionsleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8252521533.
- ↑ Jan Opsal (1994). Lydighetens vei: islams veier til vår tid. Universitetsforlaget. s. 182. ISBN 8200039609.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- ghazali.org, privat nettsted «dedicated to academic study of Abu Hamid al-Ghazali»