Østfoldrennet

Østfoldrennet var et skirenn mellom Sarpsborg og Moss, som ble arrangert mellom 1937 og 1951.

De to byenes skiklubber arrangerte rennet, og hadde ansvaret for å gå opp løypene fra hver sin side av midtpunktet ved sørsida av Sæbyvannet. Helt fra starten av ble rennet markedsført som «Østfolds birkebeinerrenn», inspirert av det 54 km lange Birkebeinerrennet som ble etablert fem år tidligere mellom Rena til Lillehammer. Det rennet spilte på kongehistorien om en skitur mellom de to stedene, men kongen som ble fraktet over fjellet til Rena, ble født i Mysen av Inga fra Varteig.

Geografi

Det varierte hvor i byene start og målgang var, og løpsretningen byttet også annethvert år. Selve løypa var alltid nord for Vansjø via Mossemarka, Svinndal og Trøsken. Dette medførte innlandsklima, med mer sammenhengende snø i gode vintre enn om løpet skulle gått nærmere kysten. Traseen er også nesten sammenhengende skog, med unntak av enkelte jordbruksområder i Våler. Imidlertid gjennomskjæres traseen av hovedveien fra Moss til Oslo, veiene fra Moss til henholdsvis Hobøl og Skiptvet, og veiene fra Svinndal til Råde og Sarpsborg. Høydedragene i området går fra nord til sør, noe som betød at rennet med sin trasé fra øst mot vest i fylket måtte krysse en rekke dalbunner. Vansjø og Glomma (begge 25 meter over havet) kom ganske midt i løpet, med store stigninger til toppen av Mossemarka og Trøsken før og etter.

Trasé

I selve bybebyggelsen varierte traseen en del, men løypa mellom byene var ganske lik fra år til år. Birkebeinerrennet er beryktet for sin brutale start med over 300 høydemetre på den første mila opp fra Rena. Når Østfoldrennet startet fra havnebyen Sarpsborg, startet det etter en mils løype en stigning fra Glomma-vassdraget på 25 meters høyde til Setretjern på 150 meters høyde en halvmil senere. Særlig kilometeren opp fra Haslia mot Stanghuset var brutal med 7% stigning, derav var suppestasjonen gjerne plassert her. Videre gikk traseen over myrene bak Gastgiveren, før løypa falt via Ravnsjø, Unum og Bjørkedal til kryssing av Vansjø ved Ros. Så gikk løypa over Fjell, Krosseng og Våk til den på ny snuste på 100 meter over havet ved skihytta i Mossemarka, før målgang på omtrent det halve i utkanten av Moss.

Historie

1937: Ideen om å forlenge terminlisten med et langløp søndag før påskesøndag hadde trolig sammenheng med at det uvanlig nok hadde vært stabilt vintervær helt fra midten av januar i Østfold. Tanken var at jomfrurennet skulle gå fra skihytte til skihytte, med start på Sarpsborg skiklubbs skihytte på Finstad, nord på Tunøya. 14. mars foregikk så rennet med 45 km lengde fra Borg bryggeri på Kurland i Sarpsborg til skihytta på Vanem i Mossemarka. På ganske kort varsel ble løypa nemlig forlenget en halvmil. Bryggeriet var ikke bare praktisk som startsted fordi bryggerisjef Egenæss hadde stilt spiselokalet til disposisjon for skifting, men det var også i umiddelbar nærhet til togstoppet på Valaskjold. Løpere i fire klasser deltok, og rennet startet allerede kl 9. Racerklassens vinner ble Johan Johansen fra Fredrikstad på 4.02, tre minutter før Sebastian Sørensen fra Mysen. Finn Moen fra Sarpsborg vant klassen for upremierte 20–32 år på 4.24, mens middelklassen (32–40 år) ble vunnet av Fritz Anker Rasch fra Halden på 4.20 og veteran (40+) av Jørgen Johnsen fra Fredrikstad på 4.52. 80 menn og Bergljot Toftner klarte merket. Det var tett snødrev og et hopprenn i Enebakk samme dag ble betegnet som snøstorm. Om Østfoldrennet omtalte mediene at det var for lite med bare én suppestasjon (på Haslia) i et så langt løp. Rennet hadde bred deltakelse fra hele fylket og de tolv pallplasseringene ble broderlig fordelt på alle seks byenes skiklubber samt Tistedal, Rakkestad og Båstad. Helgen etter Østfoldrennet hadde Birkebeinerrennet 700 deltakere på palmesøndag.

1940: Det ble økt fra fire til seks klasser, og antall påmeldte hadde økt fra 125 til 168. Den obligatoriske ryggsekken måtte veie minst 6 kg. Krigen raste på kontinentet, og ble det også vurdert om deltakerne skulle pålegges militær pakning og gevær, men dette ble droppet grunnet lite treningsgrunnlag. Løypa ned mot kryssingen av Mingevannet (navnet på et sideløp av Glomma) ble ødelagt av «ubetenksomme og forståelsesløse tømmerkjørere» som ifølge avisene hadde brukt løypa som tømmervei, og derfor måtte traseen brått legges om. Løpet ble preget av sidevind med sno, og mange forfrøs ansikt og hender. Det var en rekke skibrekk og flere benbrudd, nå når rennet for første gang skulle gå med de bratteste nedoverbakkene mot slutten av løpet. Rennets eldstemann var en 68-åring som etter alvorlig henstilling ble overtalt til å bryte løpet etter mørkets frembrudd. Den beste tiden hadde Aage Sørensen fra Mysen med 4.10, og et klart skille fra forrige renn var dominansen til Østfolds indre. Samtlige øvrige fem løpere som brukte under 4.30 var også fra indre strøk, nærmere bestemt Båstad, Våler, Trøgstad og Ørje. Premieutdelingen på Festiviteten kom ikke i gang før fire timer forsinket, i 23-tida. Dette kan ha hatt sammenheng med at det på forhånd var utlovet forfriskninger ved målgang på bryggeriet, og at deltakerne deretter skulle få bussing til den kommunale sauna. Etter en formodentlig lystig kveld, ble Norge invadert under to måneder senere.

1948: Det var den mest snørike vinteren siden rennet ble innstiftet, og traseen ble forlenget med ytterligere 5 km i Moss fra skihytta og ned til bunnen av slalåmbakken i Gjerrebogen. Føret var elendig, og en rekke deltakere måtte smøre om opptil sju ganger. Rennet fikk også nasjonal omtale, idrettsavisa Sportsmanden beskrev «Østfolds største og mest krevende renn». Østfoldrennet hadde den PR-messige fordel at Birkebeinerrennet i 1948 ble avlyst grunnet uenigheter om det skulle være et eliterenn eller turrenn. Året etter ble konklusjonen at systemet med flere klasser for samme aldersgrupper ble skrotet, og det neste tiåret var de eneste som ble skilt ut fra den vanlige resultatlisten en middelklasse for 35-42 år og veteranklasse for de enda eldre. Østfoldrennet beholdt derimot den kompliserte inndelingen der utøvere kunne bytte klasse fra år til år basert på prestasjoner. En viss uro for rennets fremtid kunne merkes. Sarpingene innførte startforbud for medlemmene i andre renn, og bedriftsidretten ble invitert med. Antall påmeldte falt likevel betydelig fra nivået før krigen, og forsøket på å øke traselengden ytterligere kunne ikke anses som særlig vellykket hvis målet var å tiltrekke massene til deltakelse. Deltakerbussene gikk fra Moss allerede kl 07.30. Fra kl 11 slapp publikum mot 1 krone for entré og program inn i slalåmbakken, der det ble kunngjort meldinger fra løpet over høyttaler fram mot forventet målgang for løperne fra kl 13.30. Løypa var i følge Moss Avis 42 km lang, men det stemmer dårlig med at løypa gikk 5 km lenger inn i Moss by enn tidligere løype på 45 km. Aasmund Erøy vant på rekordtiden 3.52, fulgt av haldenseren Øyvind Samuelsen på 4.05 og Fredrikstads Torstein Karlsen på 4.10.

1950: På Kurland var målgang nå flyttet fra bryggeriet og opp til Nationalhytta, og startpunktet var Vanem med de færre høydemetre i starten det medførte. Mange husket kanskje alle skadene fra forrige gang rennet hadde målgang i Sarpsborg, og deltakertallet falt ytterligere til bare 87. Løpere fra andre kretser enn Østfold fikk ikke delta. Rennet ble også denne gang tøft. Det ble beskrevet som et handicap å ligge først i løypa, og at løpet kan være for krevende for østfoldske turløpere. Ifølge Sarpsborg Arbeiderblad klaget flere deltakere over kramper i armer og ben. Det var meldestasjon på Stang, og Røde Kors var plassert i nedfarten til Mingevannet. 15 brøt, det var bare sørpe og bløt is der traseen gikk over vann. På målestasjonen på Blindern passerte gradestokken tosifret med varmegrader! Aasmund Erøy brakk skituppen, men klarte likevel å forsvare seieren. Rakstingen Bjørn Larsen og Askims Asbjørn Haug fulgte så, 7 og 9 minutter bak. På matstasjonen på Unum ble det servert havresuppe, varm melk, sukkervann, rundstykker og smørbrød. Løperne var fortsatt delt opp i hele seks klasser, med de eldste først ut i løypa. Minuset med dette var at første mann i mål ikke var dagens vinner av Unumpokalen for beste tid.

1951: Seiersgrossist Erøy uttalte at løypa var for krevende til å være turløype. For å bøte på dette ble den ekstreme stigningen opp fra Glomma erstattet med startpunkt på om lag 80 meters høyde i Agnalt. Dette innebar også en forkorting av løypa med halvannen mil, men i Moss ble den til gjengjeld forlenget videre ned til Melløs, slik at løpslengden nå ble 39 km. Dette førte til en betydelig vekst til 140 løpere igjen, og den første vinnertiden på under 3 timer, ved mossingen Knut Lyby. Ni minutter bak fulgte Askims Haug, mens brødrene Harald og Arne Bergby fra Trøsken delte seieren i klasse B med dagens tredje beste tid. For første gang deltok også to svensker. I et intervju forfatteren Anders Ericson gjorde med deltakeren Bjørn Amundsen i 2024, uttalte sistnevnte at løypa var steinete og med overvann så de vasset til anklene enkelte steder.

Avlyste renn

1938: Selv om rennet var terminlistelagt den siste helga i februar, var været veldig annerledes fra året før, og tidlig i mars omtalte Moss Avis marsværet som «den reneste sommer» i en artikkel om roing. Ute ved kysten hadde temperaturen allerede vært over 10 varmegrader. Rennet med sin løype tidvis over elv og innsjø, kunne følgelig ikke arrangeres.

1939: Et nytt år med en svært mild februar rundt Oslofjorden. Mens det i premiereåret 1937 hadde vært stabile frostnetter helt ute på Færder til uka etter påske, var det i 1939 sammenhengende mildvær fra starten av februar til midten av mars.

1941–1945: Fem renn avlyst som følge av idrettsboikotten under 2. verdenskrig. Både 1941 og 1942 hadde sprengkulde til langt uti mars.

1946: Startstedet var nå tenkt å være Holleby, nord på Tunøya. I lavlandet nede i byen var det lite snø. Løypa ble gått opp til Sæbyvannet, men også videre derfra mot Mossemarka var det lite snø, da store partier her ligger lavere enn 50 meters høyde. Det ble meldt om stygge utforkjøringer hvor det trengtes mer snø. 28. februar ble rennet avlyst på grunn av snømangelen.

1947: Nok en ekstremt kald vinter med frost på Færder nesten til april, men uheldigvis også en svært nedbørsfattig vinter.

1949: 6. mars ble det ikke noe renn, for allerede 2. mars meldte Moss Avis om plukking av utsprungne hestehov i Våler etter at selv Oslo hadde blitt snøfritt så tidlig som midten av februar. På forhånd hadde Sarpsborg skiklubb uttrykt misnøye med at rennet ble lagt så sent i terminlisten.

1952: En snøfattig vinter fører til at man bestemmer seg for å prøve med første helg i januar som renntidspunkt året etter.

1953: Heller ikke denne vinteren når de store snømengder.

1954: Rennet ble først utsatt grunnet snømangel. Det var bestemt at løypa skulle innkortes ytterligere med start fra Vanem. Det ble en slik vinter der de største snødybdene kom i mars, men etter flere år med avlysinger og så datoflytting endte rennet med å bli avlyst grunnet for få påmeldte.

1959: Fra 1956 dreies interessen for lange turrenn over til konseptet «Søndagens løype», arrangert av Moss Avis og Moss skiklubb. Opptil fire busser kjører hver søndag til nye startsteder stadig lenger unna Moss. Traseen tilbake til Moss fra Unum omtales som «Sarpsborg-løypa». I 1959 strekker man konseptet til også med å ha Agnalt skole som startsted, og gjenskaper således for en enkelt søndag den historiske traseen til Østfoldrennet.

1966: Etter å ha fullført byggingen av lysløype og ny skihytte på Harehjellen året før, forsøker Trøsken IL å puste liv i Østfoldrennet. De lykkes ikke med å få kretsen til å føre det opp på terminlista, men i ettertid viser vintrene fra 1966 til 1970 seg å bli de klart mest snørike i etterkrigstida. Helt fram til 1989 er det imidlertid skikkelig Østfold-vinter, men etter det er det bare 1994–1995, 2003–2004 og 2009–2011 hvor det har vært flere år på rad med markante snødybder på senvinteren.

Vinnere

År	Vinner (klubb)	Tid	Utøvere	Km	Start og mål (meter over havet)		Vær	Dato
1937	Johan Johansen, Fredrikstad	4.02	125	45	Kurland (35)	Vanem (99)	–3°	14/3
1940	Åge Sørensen, Mysen	4.10	168	45	Vanem (99)	Kurland (35)	–8°	11/2
1948	Aasmund Erøy, Vansjø	3.54	100	50	Kurland (35)	Gjerrebogen (50)	+8°	14/3
1950	Aasmund Erøy, Vansjø	4.02	87	45	Vanem (99)	Kurland (50)	+10°	5/3
1951	Knut Lyby, Moss	2.56	140	39	Agnalt (80)	Melløs (52)	–4°	11/3

Kilder

• Moss historielag: Strandsitteren, 1-2024
• Åmot barne- og ungdomsskole: Birkebeinerrennet 1948
• Seklima.no: Maksimumstemperaturer og snødybder for målestasjon Blindern
• Lokalaviser i Østfold