Alfhild Hovdan

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 20. jan. 2025 kl. 16:09 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Alfhild Hovdan
På veggen i Rosenkrantz’ gate 22 i Oslo er et blått skilt til minne om Alfhild Hovdan.

Alfhild Hovdan Olsen (født 13. april 1904 i Oslo, død 20. februar 1982 i Oslo) var en norsk journalist, filmarbeider, motstandskvinne og turistsjef i Oslo.

Hun vokste opp i Skien og begynte å arbeide som journalist etter examen artium. For å demonstrere sin uvilje mot bilturismen gikk hun, 23 år gammel, til fots til Roma. Her fikk hun audiens hos Paven, Pius XI.[1]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Sammen med Lita Prahl og Niels Christian Brøgger var hun med på å utgi paroler og artikler allerede i 1940.[2]. Etter å ha blitt arrestert ble hun satt i fangenskap på Grini fangeleir og i 1942 flyktet hun til Sverige. I Sverige arbeidet hun i den norske legasjonen på «idrettskontoret», som egentlig var et spionkontor, ledet av høyremannen Harald Gram[3]. Hovdan, Asvor Ottesen og Hedvig Schjødt hadde alle kurerruter til Norge. Etter interne stridigheter om kurerrutene ble Hovdan fjernet fra sin stilling ved idrettskontoret i oktober 1943.[4]

Hovdan var aktiv med i det norske flyktningemiljøet og var med på å starte teatergruppen Fri norsk scene. Hun var også med i Patriotisk forbund. Dette var en organisasjon for norske flyktninger i Sverige, som også var kritisk til den norske regjeringen og mangelen på aktiviteter i den norske motstandsbevegelsen. Den norske legasjonen i Stockholm mente derfor at organisasjonen var en fordekt "kommunistdelegasjon". Hovdan hadde også nær kontakt med den sovjetiske legasjonen i Stockholm under krigen.[3]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen fortsatte hun som turistsjef i Oslo. I 1947 startet hun tradisjonene med å sende et juletre til London. På grunn av sin aktivitet i Patriotisk forbund og kontakter med den sovjetiske legasjonen i Sverige under krigen, ble hun holdt øye med av overvåkningspolitiet etter krigen.[3]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1967 ble hun tildelt St. Hallvard-medaljen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. Aftenpostens historieblad, nr. 3/2018
  2. Luihn, Hans (1914-2008) (1960). De illegale avisene: den frie, hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen. Oslo: Universitetsforl. s. 39. 
  3. 3,0 3,1 3,2 Pryser, Tore (2007). Kvinner i hemmelige tjenester. Etterretning i Norden under annen verdenskrig. Oslo: J.W. Cappelens Forlag. s. 10-11. ISBN 978-82-02-28336-0. 
  4. Pryser, Tore (1945-) (2000). Okkupasjonshistoriske sideblikk: en artikkelsamling. Lillehammer: Høgskolen i Lillehammer. s. 10. 
Autoritetsdata