Volund smed

Fra wikisida.no
Sideversjon per 2. feb. 2026 kl. 17:55 av ~2026-71721-6 (diskusjon)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Volund flyr sin vei. Gullsmykke fra Uppåkra.

Volund (norrønt Völundr, gammelhøytysk Walant/Wiolant, tysk Wieland, angelsaksisk Weland/Welund (i diktet Deors klage), engelsk Wayland) er en mytisk mestersmed i germansk og norrøn mytologi.

Kildene og tradisjonene

Volund opptrer i norrøne kilder som Volundkvadet (norrønt Volundarkviða), et dikt i Den eldre Edda («Poetiske Edda»), og «Velent-tåtten» i Saga om Didrik av Bern. Sagnet om Volund smed er også avbildet på den største av de gotlandske runesteinene.[1]

I angelsaksiske kilder opptrer han i dikt som Deors klage, Waldere og Beowulf, og sagnet er også avbildet på hvalbeinkisten Franks Casket, tilvirket en gang på 650-tallet. Han omtales i Den store rosehagen (Der grosse Rosengarten), ett av diktene i Das Heldenbuch (eller Buch der Helden, «Heltenes bok»), en samling heltedikt fra 1200-tallet; og i Didrikssagaen, heter han Velent, er sønn av risen Vade og sønnesønn av Vilkin; og da han støper sverdet Mimung, oppkaller han det etter smeden Mimir som var læreren hans.

Volunds smie i midten, Niduds datter Bodvild til venstre, og Niduds døde sønner skjult til høyre for smia. Mellom Bodvild og smia kan Volund bli sett avbildet som en ørn som flyr sin vei. Fra runesteinen på Gotland, Ardre VIII.

I Frankrike var Volund kjent som Galans, Galant eller Galland, og på latin som Guielandus eller Galannus. Ifølge Gaston Paris testet Karl den store ut tre sverd laget av Volund (Galant d’Angleterre) mot stål. Sverdet Cortain bet i stålet, men spissen knakk, og Ogier fikk dette. De to andre sverdene, Almace og Durendal, ble gitt til Turpin og Roland.[2]

Det germanske sagnet om den kunstneriske smeden har paralleller i andre sagn og mytologier. Den finnes i antikkens greske gud Hefaistos (i romersk mytologi het han Vulkan), en populær gud, hjelpsom og rettferdig, den som smidde gudenes våpen, deriblant lyn for Zevs. Innenfor samme tradisjon er det greske sagnet om Daidalos (navnet betyr «dyktig arbeider», av verbet δαίδαλλειν = å arbeide[3]), en håndverker så hendig at bildene hans ble levende. Daidalos lagde vinger til seg selv og sin sønn Ikaros, slik at de kunne flykte fra Kreta.

Volunds nådeløse hevn over kongen Nidud minner om den greske myten om Tantalos som stjal gudenes gull og ble slengt ned i underverdenen. Hans dyktighet som håndverker og gullsmed gjør ham til en parallell til Seppo Ilmarinen, mestersmeden i det finske nasjonaleposet Kalevala, født en natt av jomfruen Iro, men allerede samme morgen en utlærd smed.

Norrøn tradisjon

Bodvild rekker den forkrøplede Volund sitt ødelagte smykke, (1883).
Myten om Volund var populær over hele den germansktalende verden, og ble feiret i utskjæringer som på denne store runesteinen på Gotland (detalj lengre oppe).

Volund smed kom østfra og var sønn av en finsk konge, synir finnakonungs; kanskje menes det samisk eller trolsk avstamning. Han blir kalt for «alvedrotten», alvenes konge. Han hadde to brødre, Egil og Slagfinn, som bygget seg hus i Ulvdalar ved Ulvsjø. Her gikk de på ski, jaktet og smidde enestående gjenstander. En dag kom de over tre kvinner som satt ved stranden og spant lin. De tre kvinnene var valkyriene Ladgunn Svankvit, Hervor Alvit og Olrun. De to første var døtrene til kong Lodve, og den siste datter av kong Kjar i Valland.[4]

De tok kvinnene til ekte og levde sammen med dem i syv-åtte år, men brått forsvant kvinnene: «fløy bort for å besøke sine valplasser og kom ikke tilbake». Brødrene lette etter dem: Egil dro østover etter Olrun, Slagfinn dro sørover etter Svanhvit, mens Volund ble igjen, smidde forseggjorte smykker og magiske våpen, og 700 nøyaktige kopier av den ringen Alvit hadde gitt ham.[5] Hun skal ha fått en sønn med ham, Heime, og i begge versjoner etterlot hun Volund en magisk ring da hun dro. Ingen av brødrene fant igjen sine kvinner, men Volunds vakre smykker trakk til seg kong Nidud[6] i Svitjods oppmerksomhet. Han holdt Volund fanget på en holme nær et sted som het Sævarstad, etter å ha skåret over senene i knehasene hans, så han ikke lenger kunne gå. Her måtte han smi kostbare smykker for kongen og hans familie. Den magiske ringen som Alvit hadde gitt ham, ga Nidud til sin datter. Ringen ga den som bar den, evnen til å fly.

Etter en tid kom kongens to sønner til holmen for å beundre smykkene. Volund slo dem i hjel. Av hodeskallene deres tilvirket han sølvskåler for kongen, av deres øyne lagde han edelsteiner til dronningen, og av deres tenner spenner til kongens datter Bodvild (Bodil). Da Bodvild tok Alvits ring til ham for å få den reparert, tok han ringen, drakk henne under bordet og lå med henne, slik at hun ble med barn. Deretter avslørte han sine ugjerninger for kongen før han svingte seg opp i himmelen på vingene han selv hadde smidd; men det var Alvits magiske ring som ga ham evnen til å fly.

«Vel meg!» sa Volund,
«eg vert ikkje fotlaus
om sener vart skorne
av Niduds sveinar.»
Leande Volund
seg lyfte til vers;
gråtende Boldvild
gjekk or øyi.[7]

Volund smidde også sverdet Gram, også kalt for Balmung og Nothung, som Sigurd Fåvnesbane brukte for å drepe dragen Fåvne, og den magiske ringen som Torstein vant i sagaen Torstein Vikingssons saga.

En folketradisjon på Sørlandet nevner Vidrik Verlandsson, sønn av Volund smed (Volund stavet Velent/Verland) og en kongedatter. Vidrik skildres som en av kjempene til Didrik av Bern i den norrøne fortellingen Didrikssagaen fra 1200-tallet. En holme kjent som Vidringsholmen kan være et stedsnavnbevis på denne koblingen i Lyngdal. «Gårdsnavnet Vidringstad i Kvås kommer av samme navn – og det kan tidligere ha eksistert sagn om at dette var Vidrik Verlandssons gård».[8]

Angelsaksisk tradisjon

Avbildning av smeden Volund med avskårne knehaser på fronten av den dekorerte angelsaksiske kisten Franks Casket.

I det lille angelsaksiske diktet Déors klage,[9] bevart i Exeter-boken fra 1000-tallet, men åpenbart vesentlig eldre, fortelles at Weland var landflyktig og holdt til i et hull som vrimlet av ormer. Alene satt han med sorg og lengsel i vinterens kulde. Níðháð hadde gjort ham ufør; Beadohild sørget mindre over sine brødres død enn over sin egen vanære. I diktet Waldere kalles Welands sønn Widia for Níhaaðes mæg, dvs. Niduds dattersønn. Et diplom fra 955 nevner «Welandes smie», og i et diplom fra 903 forekommer stedsnavnet Welandes stocc, dvs. «Volunds stokk/trestamme», i det nåværende Buckinghamshire. Angelsakserne kalte gode våpen og gjenstander for «Volunds verk» (Welondes geweorc), slik det ble sagt på norrønt om en dyktig håndverker at han var «en Volund i håndelag» (Vǫlundr at hugleik).[10] Volund smed heter på engelsk Wagland eller Wayland smith,[11] jfr Wayland smith i Walter Scotts roman Kenilworth.[12] Og det var Weland smith som smidde ringbrynjen som Beowulf bar, ifølge linjene 450-55 i det episke diktet av samme navn:

«No need then
to lament for long or lay out my body.
If the battle takes me, send back
this breast-webbing that Weland fashioned
and Hrethel gave me, to Lord Hygelac.
Fate goes ever as fate must.»[13]
«Ingen trenger da
la sorgen vare ved eller la meg ligge
Om striden tar meg, gi tilbake
denne bryst-veven som Weland gjorde
og Hrethel ga meg, til herre Hygelak
Lagnaden går slik lagnaden må»[14]
«Då blir det ei lenge
du treng meg mette med mat og drykk.
Send heim til Hygelac, um i hernad eg stuper
bjarte brynja som brystet mitt vernar,
ringserken gjævesom frå Hredel eg ervde,
Welands verk. Som Wyrd vil går alt!»[15]

I nyere tid

I 1898 oppførte Det Kongelige Teater Holger Drachmanns drama på vers, Vølund Smed (1894). Stykket om smedens kjærlighet til valkyrien Hervør-Alvilde, hans fangenskap hos kong Nidung, drap på kongens sønner og mishandling av kongedatteren, ble oversatt til fransk (1900) og tysk (1904), men innfridde ikke Drachmanns håp om europeisk teaterberømmelse.[16]

Hitler var en stor beundrer av Richard Wagner, og gjorde et mislykket forsøk på å skrive en opera bare noen måneder etter at han begynte å ta pianotimer. Bare et ark av operaen er bevart av ungdomsvennen August Kubizek. Tittelen var «Vølund smed».[17]

Referanser

  1. ↑ Ardre billedstein VIII, jf The Picture Stone from Ardre Arkivert 13. september 2008 hos Wayback Machine. & Guldålderns bildsten Gotland Arkivert 19. september 2008 hos Wayback Machine.
  2. ↑ Dot Wordsworth: «Cortana» the Spectator 19. november 2016
  3. ↑ δαίδαλλειν = å arbeide
  4. ↑ Navnene er fra Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse av Edda. Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3.
  5. ↑ H.A. Guerber: Myths of Northern Lands
  6. ↑ Niðhad, Níðuðr eller Niðung: jfr ordet niding, en usling.
  7. ↑ Vers 30, side 123 i «Volundskvida», Edda, Oslo 2002.
  8. ↑ Stylegar, Frans-Arne: Arkeologi i nord: Kongshauger og kongstradisjon, 15. februar 2005
  9. ↑ Deor's lament; allpoetry.com
  10. ↑ [1] P.A. Munch: «Heltesagnene», heimskringla.no
  11. ↑ Fotos av Wayland's smithy, «Volunds smie», sørvest for Oxford.
  12. ↑ «A strange blacksmith», scotiana.com
  13. ↑ Seamus Heaneys oversettelse av Beowulf
  14. ↑ Norsk oversettelse ved Wikipedia
  15. ↑ Oversatt fra angelsaksisk til nynorsk av Henrik Rytter
  16. ↑ Lars Peter Rømhild: «Holger Drachmann»
  17. ↑ Anders Anglesey: «Hitler tried to write opera», Daily Mail 29. februar 2020

Litteratur

  • Edda. Den eldre Edda og Den yngre Edda. Oversatt av Ivar Mortensson-Egnund. Samlaget Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3.
  • Beowulf: A New Verse Translation. Oversatt av Seamus Heaney. W. W. Norton 2000. ISBN 978-0-393-32097-8.
  • Seim, Karin Fjellhammer: Mestersmeden Volund/Velent – menneske eller alv? En sammenlikning av eddadiktet om Volund og Velent-tåtten i Sagaen om Didrik av Bern. NTNU 2005

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Volund_smed&oldid=38853»