Øyvind Skaldespiller
| Øyvind Skaldespiller |
|---|
Øyvind Finnsson skaldespiller (norrønt: Eyvindr Finnsson skáldaspillir var født tidlig på 900-tallet,[trenger referanse] og døde i Alstahaug på slutten av 900-tallet.[trenger referanse] Han var en norsk skald, bonde og hirdmann.
Det er helt eller delvis bevart diktene: Hákonarmál, Håleygjatal og 14 lausviser.[1]
Familie
Far hans skal ha vært lendmannen Finn Skjålge, bosatt på Sandnes gård og sønn til Øyvind Lambe, som i sin tur var sønn til Berle-Kåre fra Nordfjord, med gård like sør for Hornelen.[2] Tittelen lendmann var neppe i bruk så tidlig som omkring år 900.
Egils saga og Snorres kongesagaer forteller at Øyvinds mor var Gunnhild Halvdansdotter, datter av Harald Hårfagres datters Ingebjørg og den ellers ukjente jarlen Halvdan. Øyvind Lambe hadde vært gift med Sigrid Sigurdsdotter (Torolv Kveldulvssons enke), og fikk i dette ekteskapet gården på Alsta. Øyvind Lambes søsken var skalden Olve Nuva og Salbjørg som ble farmor til Egil Skallagrimson, Øyvind skaldespillers tremenning.[3]
Øyvind og hans kone, som vi ikke kjenner navnet på, var foreldre til vikinghøvdingen Hårek fra Tjøtta.
Øyvind som hirdskald
Øyvind var den siste kjente norske hirdskalden. Han var i tjeneste hos Håkon den gode og senere hos Harald Gråfell. I lausvise 10 forteller han at han bare har hatt én herre før kongen, at alderdommen tynger ham, og at han ikke ber om en tredje herre.[4] Det er ukjent hvem som var den første herren.
Tilnavnet «skaldespiller» («skaldeforderver») har vært tolket negativt som en anklage om plagiat, men det er en moderne tolkning uten grunnlag i middelalderens kilder. Tvert om hentet Snorre mange eksempler fra Øyvinds kvad da han skrev sin lærebok om skaldediktning, Skaldskaparmål. Øyvind skal ha lånt hele linjer fra eldre kvad, og brukte enkle versemål.[trenger referanse] Det anonyme kvadet «Eiriksmål» kan ha vært mønster for «Håkonarmål». Øyvind kan også ha sitert en linje fra Håvamål: Deyr fé, deyja frændr (= Fe dør, frender dør), men det kan også ha vært motsatt. Det første bemerkes i Fagrskinna, men ikke som noen kritikk. Tilnavnet kan komme av at Øyvind ble regnet for en så uovertruffen dikter at han helt overgikk de andre.[5]
Øyvind om Håkon den gode
Øyvinds mest kjente kvad er «Hákonarmál», som hyller Håkon den godes mot, hans død og ankomst til Valhall etter Slaget ved Fitjar på Stord omkring 961. Øyvind hyllet Håkon den gode med kjenningen «Ales galtes stormbyges trestamme» - der «Ales galte» henspiller på sagnkongen Ales hjelm, kjent under navnet «Hildesvin» eller «Hildegalt». Det neste leddet ble dermed «hjelmens stormbyge», som var en kjenning for «kamp» - en stormbyge av spyd og piler. Det tredje leddet ble dermed «kampens trestamme» - dvs. «krigeren».[6]
De fleste av lausvisene er knyttet til Håkon:[4]
- vers 1-2: Øyvind formaner kong Håkon til kamp mot Eirik Blodøks' sønner. Han sier sjansene for fred er små, og de må gripe til våpen. Han oppfordrer kongen til ikke å trekke seg nordover, men møte fienden som kommer sørfra med sin flåte.
- vers 3: Hæren bukker under for de lange spydene, skjoldene skjelver. Kong Håkon møter Eyvindr Skreyjas menn med spyd.
- vers 4: Håkon, som er lojal mot sine menn og ikke gull, beordrer ikke Eyvindr Skreyja til å endre kurs. Han oppfordrer ham til å fortsette rett frem for å møte den kloke fyrsten av nordmennene (Norðmanna gram).
- vers 5: Sverdet bet fra begge kongens hender på den middels tapre sjøfareren. Håkon, danskenes fiende, kløvde uforferdet hodene med sitt gullbelagte sverd.
- vers 6: Kong Håkon rødfarget tidligere sverdet i Gamlis blod (Gamla blóði) og drev alle Eiriks arvinger til sjøs. Nå sørger krigerne over kongens fall.
- vers 7: Lite sa folk at Harald Gråfell lot motet svikte da pilene traff brynjene. Sverdene klang fra hans hånd og ga ulven sitt måltid.
- vers 8: De bar gull gjennom hele Håkons levetid. Nå har Harald (trolig Harald Gråfell) gjemt gullet i jorden. Gullet skinte for skaldene hele Håkons liv, men nå er det begravet i jorden.
Gamli kan være Gorm den gamle eller en av Eirikssønnene - trolig er det slaget på Rastarkalv på Møre, trolig på 950-tallet. Ellers vises til slaget ved Fitjar på Stord.
Øyvind om Harald Gråfell
Etter Håkon Adelstensfostres død tok sønnene til Eirik Blodøks makten.
De fleste av lausvisene er knyttet til Håkon, men fra vers 7 er det mest om Harald Gråfell:[4]
- vers 7: Lite sa folk at Harald Gråfell lot motet svikte da pilene traff brynjene. Sverdene klang fra hans hånd og ga ulven sitt måltid.
- Vers 8-9: De bar gull gjennom hele Håkons levetid. Nå har Harald (trolig Harald Gråfell) gjemt gullet i jorden. Gullet skinte for skaldene hele Håkons liv, men nå er det begravet i jorden.
- Vers 10: Øyvinds sier han bare har hatt én herre før kongen (Håkon), at alderdommen tynger ham, og at han ikke ber om en tredje herre (Harald). Han var trofast mot sin leder og fylte kongens følge, men nå kommer alderdommen.
- Vers 11: Sjøfareren skal fra nå av møte kongens gode vilje, når han skal gi ham det hvilested (grav) for gull som hans far lenge eide.
Etter Håkons død fulgte flere år med uår og nød. Øyvind legger underforstått ansvaret på Harald Gråfell, som en straff fra gudene, og forteller:
- Vers 12: Det snør på jorden midt på sommeren. Vi har tatt inn geita på samme måte som samene gjør.
- Vers 13: La oss ro skipet nordover til sildefiskeplassene for å se om silda som skipene henter opp vil være salgbar for vennene hans, ypperlige kvinne.
- Vers 14: Jeg solgte mine piler for sild; hungersnøden forårsaker begge deler. Han solgte de fleste av sine hoppende sildarv for sildetynne piler. Hungersnøden forårsaker begge deler.
Øyvind om ladejarlene
I «Håleygjatal» remses det opp 25 slektsledd av ladejarlenes ætt fra Håkon Ladejarl (død 995) tilbake til gudene.[7] Snorre Sturlason påpekte betydelige likheter med Tjodolv fra Kvines verk, «Ynglingatal».
I striden mellom Erikssønnene og ladejarlene tok han parti for Håkon Ladejarl (de var tremenninger på morssiden). Som gammel diktet Øyvind Háleygjatal til sin slektnings ære, hvor ladejarlenes ætt føres tilbake til Odin og jotnekvinnen Skade. Dette var et minst like så ærefullt opphav som Ynglingeættens i Ynglingatal, der slekten føres tilbake til Frøy og jotnekvinnen Gerd.[8]
Minnesmerker
Ved Tjøtta kirke står det en minnebauta over Øyvind Skaldespiller med innskriften Lita er lidande stund men lang er matmåls-stunda (= Liten er lidelsens stund, men lang er måltids-stunden).
Øyvind Skaldespiller er omtalt i «Ja vi elsker»:
- Dette landet Håkon verget,
- medens Øyvind kvad;
- Olav på det land har malet
- korset med sitt blod
- fra dets høye Sverre talet
- Roma midt imot.[9]
I 1995 utga Landbruksforlaget romanen Hammer og kors av Ståle Botn, der Øyvind Finnson Skaldespiller er hovedpersonen.
Referanser
- ↑ Russell Poole 2012: ‘(Biography of) Eyvindr skáldaspillir Finnsson, i Diana Whaley (redaktør), Poetry from the Kings’ Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 1. Turnhout: Brepols, side 170.
- ↑ «Vikinghøvdingene fra Berle», NRKs fylkesleksikon
- ↑ Mundal, Else: «Øyvind Finnsson Skaldespiller» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 22. juni 2023 fra [1]
- ↑ 4,0 4,1 4,2 Russell Poole 2012: ‘(Biography of) Eyvindr skáldaspillir Finnsson, i Diana Whaley (redaktør), Poetry from the Kings’ Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 1. Turnhout: Brepols, side 213.
- ↑ «Hakon den godes minnesang»
- ↑ Peter Hallberg: Epoker og diktere (side 185), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-1663-6
- ↑ Håleygjatal
- ↑ Mundal, Else: «Øyvind Finnsson Skaldespiller» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 22. juni 2023 fra [2][død lenke]
- ↑ Jørn Gjersøe: «En blodig historietime», NRK 18. mai 2011
Eksterne lenker
- Hákonarmál av Øyvind Skaldespille på norrønt fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
- Háleygjatal av Øyvind Skaldespille på norrønt fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»