André-Hercule de Fleury
| André-Hercule de Fleury |
|---|
André-Hercule de Fleury (født 22. juni 1653 i Lodéve i Frankrike, død 29. januar 1743 i Issy nær Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler og en statsmann under kong Ludvig XV.
Liv og virke
Bakgrunn
André-Hercule de Fleury var sønn av skatteinnkreveren Jean de Fleury, Seigneur de Dio, og hans hustru Diane de La Treille. I en aldre av seks år kom gutten til Paris, til Collège de Clermont (i dag Lycée Louis-le-Grand) og senere til Collège d'Harcourt (i dag Lycée Saint-Louis) som ble ledet av jesuittene.
Prest
Deretter ble han presteviet, og ble i 1668 kanoniker i Montpellier. Som dette studerte Fleury ved Sorbonne og tok i 1676 et lisensiat i teologi.
Gjennom kardinal Pierre de Bonzis (1631–1703) innflytelse ble de Fleury i 1683 til almosenier for dronning Maria Theresia av Spania, som var gift med Ludvig XIV. dette embede innehadde han til dronningens død, men fortsatte iden tilsvarende stilling for kongen selve.
I 1686 gikk de Fleury abeddiet Rivour (nær Troyes) som prebende.
Biskop
Han ble biskop av Fréjus i 1698, en stilling han hadde til 1715, da han søkte seg til hoffet etter sytten år i dette landlige bispedømmet sør i landet. Kort før sin død i 1715 utnevnte Ludvig XIV ham til en som skulle ta seg av hans oldesønn, den kommende Ludvig XV.
Kongen gjorde Fleury, som da var 73 år, til sin ledende minister i juni 1726, men han bar aldri tittelen førsteminister (premier ministre).
Kardinal
Han ble kreert til kardinal 11. september samme år av pave Benedikt XIII.
Han ville bringe landets økonomi på fote igjen blant annet ved å føre en konsekvent fredspolitikk med England.[trenger referanse] I utenrikspolitikken var hans ønske å opprettholde freden, noe han delte med Robert Walpole, og de to gamle fiendene avstod fra krig i løpet av den tiden Fleury virket.[trenger referanse]
Frankrike ble dratt inn i Den østerrikske arvefølgekrig, blant annet som en følge av brødrene den hensynsløse agitasjonen til brødrene Belle-Isle.[trenger referanse] Belle-Isle inngikk en allianse med Preussen i 1741 og gikk inn i krigen mot Østerrike. Fleury døde mens arvefølgekrigen pågikk.
Episkopalgenealogi
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
- Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
- Pave Julius II (1443-1513) *1481
- Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
- Pave Leo X ( 1475-1521) *1513
- Pave Paul III (1468-1549) *1519
- Kardinal Francesco Pisani (1494-1570) *1527
- Kardinal Alfonso Gesualdo di Conza (Gonza) (1540-1603) *1564
- Pave Klemens VIII (1536-1605) *1592
- Kardinal Pietro Aldobrandini (1571-1621 *1604
- Biskop Laudivio Zacchia (1565-1637) *1605
- Kardinal Antonio (Marcello) Barberini den eldre, O.F.M. Cap. (1569-1646) *1625
- Erkebiskop Nicolò Guidi di Bagno (1583-1663) *1644
- Erkebiskop François de Harlay de Champvallon (1625-1695) *1651
- Erkebiskop Louis-Antoine de Noailles (1651-1729) *1679
- Kardinal André-Hercule de Fleury (1653-1743) *1699[1]
Referanser
- ↑ www.catholic-hierarchy.org fleur.html, lest 23. februar 2022
Litteratur
- Georges Hardy: Le cardinal de Fleury et le mouvement janséniste. – Paris: H. Champion, 1925
- Arthur McCandless Wilson: French foreign policy during the administration of Cardinal Fleury, 1726–1743: a study in diplomacy and commercial development. – London: H. Milford, Oxford University Press, 1936
- Maxime de Sars: Le cardinal de Fleury: apôtre de la paix. – Paris: Hachette, 1942
- Guy Chaussinand-Nogaret: Le Cardinal de Fleury: Le Richelieu de Louis XV. – Zürich: Payot, 2002. – ISBN 2-228-89652-7
- Jean Mercadier: Le Cardinal de Fleury. – Millau: Beffroi, 2002. – ISBN 2-9503554-8-X