Inkluderende feminisme-initiativet

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 21. jan. 2026 kl. 12:33 av nb>Ørkendahl (→Ekspertnettverk)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Inkluderende feminisme-initiativet

Inkluderende feminisme-initiativet (IFI), også kalt bare Inkluderende feminisme, er en norsk feministisk menneskerettsorganisasjon som vokste ut av et stort nettverk av feminister i Norge som ønsket en solidarisk, interseksjonell og transinkluderende feminisme. Den står for «en medmenneskelig feminisme med plass til alle» og arbeider for et «mangfoldig og solidarisk samfunn, der alle (...) skal ha en stemme og en plass».[1] IFI ønsker å styrke menneskerettighetene som grunnlag for feministisk arbeid, og samle og løfte feministiske krefter som jobber for et inkluderende, demokratisk og solidarisk samfunn. IFI er den sentrale norske organisasjonen i feminismens tredje og fjerde bølger og koordinerer Inkluderende 8. mars.[2][1] IFI forstår feminisme som et universelt menneskerettsprosjekt og har medlemmer av alle kjønn.

I 2020 stod en bred og samlende koalisjon av 2 476 feminister bak et tverrpolitisk «opprop for inkluderende kvinnekamp».[3] Det favnet store deler av feministiske miljøer i Norge og fikk tilslutning av likestillingsministrene Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery og andre politikere fra MDG, SV, Venstre, Høyre, Rødt og Arbeiderpartiet.[3] Grasrotengasjementet for en inkluderende 8. mars-markering resulterte i nettverket Inkluderende feminisme med rundt tusen feminister, som er blant de største organiserte feministiske miljøene i Norge. Inkluderende 8. mars ble første gang gjennomført i Oslo i 2022 med tusen deltagere. IFI ble etablert samme år som feministisk menneskerettsorganisasjon og har siden arrangert Inkluderende 8. mars med Amnesty og andre organisasjoner.[4][5] Fri sa at organisasjonen stilte seg bak IFI og at IFI «er viktig for å kunne skape et feministisk fellesskap som har plass til alle».[6][7] IFI henter særlig støtte fra unge feminister fra millenniumsgenerasjonen og generasjon Z, og beskriver seg som svar på «et bredere, nasjonalt og globalt angrep på sårbare minoritetsgrupper som er nært knyttet til større trusler mot det liberale demokratiet og til fascistiske bevegelser i vår tid».[8]

IFI forstår feminismen som menneskerettsbasert, solidarisk og interseksjonell. Dermed representerer IFI hovedstrømmen i moderne global feminisme, den institusjonelt og akademisk forankrede, interseksjonelle feminismen i det 21. århundre. UN Women minnet i 2024 om at «feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet».[9] Med dette som utgangspunkt ønsker IFI å bygge en bred og inkluderende feministisk bevegelse i Norge, men også å forsvare denne forståelsen som feminismens normative kjerne, altså som de grunnleggende kjennetegnene på hva feminisme er, også i Norge. I 2025 tok IFI initiativ til en norsk konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme, et felles grunnlag for feministisk arbeid i Norge fremover, som nesten 30 feministiske organisasjoner og fagmiljøer har sluttet seg til, herunder nesten hele det norske fagmiljøet i kjønnsforskning.[10] IFI posisjonerer seg som en «bevegelse av bevegelser», et knutepunkt for unge feminister, menneskerettsorganisasjoner, feministiske akademikere og ungdomspartier som ønsker en inkluderende feminisme. IFI har også etablert et eget ekspertnettverk for å styrke arbeidet for en inkluderende feminisme.[11] IFI har et hjerte som logo, er aktiv i Oslo og Bergen, og støttes av Oslo kommune. IFI ble nominert til Jenteprisen i 2025 for sitt arbeid med å fornye norsk feminisme og forsvare alle jenters menneskerettigheter.[12]

Historie og fokus

Inkluderende feminisme-initiativet ble etablert i 2022[13] av en gruppe feminister for å arbeide for en «inkluderende, solidarisk og mangfoldig feministisk bevegelse» i Norge. IFI beskriver seg som en menneskerettsorganisasjon som setter interseksjonell feminisme i sentrum og som arbeider for et «mangfoldig og solidarisk samfunn, der alle – uavhengig av kjønn, seksualitet, hudfarge, funksjonsevne eller klassebakgrunn – skal ha en stemme og en plass».[1] For IFI er feminisme grunnleggende et universelt menneskerettsprosjekt og den kampen alle kjemper sammen for et likestilt samfunn.

Fra opprop for inkluderende kvinnekamp til organisasjon

«Kvinners og transpersoners rettigheter står ikke i motsetning til hverandre. Vi slåss sammen mot undertrykkende strukturer i samfunnet vårt. For oss handler feministisk kamp om å slåss mot forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn, seksualitet, hudfarge, funksjonsevne og klassebakgrunn.»

2 476 feminister: «Opprop for inkluderende kvinnekamp», 2020[3]
MDGs Josefine Gjerde, en av feministene bak «Opprop for inkluderende kvinnekamp» i 2020, kalte samlingen av inkluderende feminister i IFI «en ny vår i kvinnebevegelsen» og sa at man ikke kan kalle seg feminist hvis man ekskluderer transkvinner

Organisasjonen sprang ut av nettverket Inkluderende feminisme, som ble etablert i 2020. Nettverket hadde per 2024 rundt tusen medlemmer og var dermed blant de største organiserte feministiske miljøene i Norge. Nettverket Inkluderende feminisme hadde røtter i et bredt og tverrpolitisk «Opprop for inkluderende kvinnekamp» som ble publisert av 2 476 feminister i 2020.[3] Oppropet favnet store deler av feministiske miljøer i Norge og fikk tilslutning av organisasjoner og partier fra Rød Ungdom[14] til Venstrekvinnelaget.[15] Oppropet ble i 2023 fulgt opp av et feministisk opprop mot transfobi.[16] Samlet har 4 675 feminister sluttet seg til oppropene, som begge slår fast at «kvinners og transpersoners rettigheter står ikke i motsetning til hverandre. Vi slåss sammen mot undertrykkende strukturer i samfunnet vårt».[17]

Oppropene fikk støtte fra en rekke politikere fra MDG, SV, Venstre, Høyre, Rødt og Arbeiderpartiet. Anette Trettebergstuen stilte seg bak begge oppropene, som likestillingspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet i 2020 og som likestillingsminister i 2023.[3][16] Blant andre støttespillere var Trettebergstuens etterfølger som likestillingsminister, Lubna Jaffery, tidligere likestillingsombud Sunniva Ørstavik, Tonje Brenna, Kamzy Gunaratnam og Marte Mjøs Persen. Oppropene ble også undertegnet av en lang rekke jurister, kjønnsforskere, psykologer og andre fagpersoner, og mange kulturpersonligheter og andre feministisk engasjerte personer – fra Siri Gloppen, Mia Liinason, Andrea Vige Grønningsæter, likestillingsdirektør i Bufdir Anna Bjørshol og Gro Lindstad til Samsaya, Guro Sibeko, Ida Jackson, Mia Landsem og Hanna Asefaw.[3][16]

Et viktig mål for IFI er å «styrke menneskerettighetene som grunnlag for feministisk arbeid, og samle og løfte feministiske krefter som jobber for et demokratisk, mangfoldig og inkluderende samfunn».[1] På mange måter representerer IFI et generasjonsoppgjør i norsk feminisme, der unge feminister krever en inkluderende feminisme. Inkluderende feminisme har et nært samarbeid med Amnesty og Sex og Politikk, ikke minst i organiseringen av Inkluderende 8. mars.[5]

Leder i FRI Oslo og Viken Marianne Gulli understreket at IFI «er viktig for å kunne skape et feministisk fellesskap som har plass til alle».[7] MDG-politiker Josefine Gjerde, en av feministene bak «Opprop for inkluderende kvinnekamp» i 2020, beskrev samlingen av inkluderende feminister for demokrati og menneskerettigheter i IFI som uttrykk for «en ny vår i kvinnebevegelsen» som vil bli stående igjen som en milepæl i utviklingen av en norsk inkluderende feminisme som også favner marginaliserte grupper[18] og sa at man ikke kan kalle seg feminist hvis man ekskluderer transkvinner.[19]

Inkluderende feminisme-initiativet kan forstås både som et bredt koalisjonsprosjekt for menneskerettigheter, solidaritet og demokrati som samler en ny generasjon progressive feminister fra feminismens tredje og fjerde bølger, som et moralsk svar på globale antigendermobiliseringer, fascisme og demokratisk erosjon, og som et miljø der også idéstrømninger fra den likestillings- og menneskerettsorienterte, humanistisk forankrede kvinnesakstradisjonen Gina Krog, Margarete Bonnevie og Eva Kolstad stod for videreføres og holdes levende og relevante i vår tid. På denne måten kan IFI forstås som en «bevegelse av bevegelser» som fungerer som et knutepunkt for unge feminister, menneskerettsorganisasjoner, feministiske akademikere og ungdomspartier som ønsker en inkluderende feminisme, og som en organisasjon som legger stor vekt på å være en normdannende og diskursdannende aktør – og i ikke ubetydelig grad en normstabiliserende aktør i sitt forsvar av menneskerettigheter og interseksjonalitet som grunnverdier for feminismen. Dette gir IFI en hybrid identitet, både som sivilsamfunnsorganisasjon, men også intellektuelt prosjekt og infrastruktur kjennetegnet av symbolsk og diskursivt lederskap innenfor en bredere inkluderende feministisk bevegelse. Inkluderende feminisme-initiativet ble nominert til Jenteprisen i 2025 for sitt arbeid med å fornye norsk feminisme og forsvare alle jenters menneskerettigheter.[12]

Felles uttalelse for en inkluderende feminisme

«Feminismen er et universelt menneskerettsprosjekt som bygger på solidaritet, interseksjonalitet og medmenneskelighet. Eva Kolstad kalte det en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter.»

IFI sammen med 27 andre feministiske organisasjoner og fagmiljøer, 2025[10]
Inkluderende feminisme har et nært forhold til radiOrakel, verdens eldste kvinneradio, som var med å arrangere Inkluderende 8. mars fra starten

På transminnedagen i 2025 tok IFI initiativ til en norsk konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme, «Ingen feminisme uten transpersoner: Vi står sammen for en inkluderende feminisme», som nesten 30 feministiske organisasjoner og fagmiljøer har sluttet seg til. Den er ment som et felles grunnlag for feministisk arbeid i Norge fremover, og var blant annet undertegnet av nesten hele det norske fagmiljøet i kjønnsforskning. Uttalelsen var skrevet med utgangspunkt i IFIs normative ambisjon om å forsvare en global samtidskonsensus i feministisk teori, etikk og praksis, og ga stor plass til tidligere norske og internasjonale uttalelser, herunder oppropene fra norske feminister fra 2020, 2021 og 2023, og fra internasjonale kvinneorganisasjoner. Den var ment koalisjonspolitisk og normstabiliserende innen en demokratisk og menneskerettslig forankret feminisme, som idag nødvendigvis må være interseksjonell.

Uttalelsen fremhevet at feminisme er et universelt menneskerettsprosjekt som bygger på solidaritet, interseksjonalitet og medmenneskelighet. Den løftet frem det første likestillingsombudet Eva Kolstads forståelse av feminisme eller kvinnesak som en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter. Uttalelsen var tydelig i å stenge døren for en rekke transfiendtlige pseudodebatter i feministisk sammenheng. Den slo fast at «angrepene på Pride-arrangementer, inkluderende språk eller retten til å endre juridisk kjønn er bare tre symptomer på en mye større trussel mot et fritt og demokratisk samfunn – et samfunn som har plass til alle» og at «transpersoner er ikke en debatt. Transpersoner er våre medmennesker».[10][20]

Nesten 30 organisasjoner og fagmiljøer er tilsluttet erklæringen:

Idégrunnlag og bakgrunn

«I lys av en voksende antigenderbevegelse som har som mål å frata transpersoner rettigheter, blir det avgjørende å fokusere på å anerkjenne kjønnsmangfold og sikre at transpersoner kan leve uten undertrykkende strukturer og vold. På denne måten kan vi legge grunnlaget for et mer rettferdig og demokratisk samfunn»

Christopher R. Fardan, C-REX[21]

IFIs idégrunnlag tilhører feminismens tredje og fjerde bølger med klare røtter i en menneskeretts- og likestillingsorientert feministisk tradisjon, og i feminismens interseksjonelle vending fra 1990-årene.[lower-alpha 1] IFI definerer dermed feminismen som menneskerettsbasert, solidarisk og interseksjonell. Dette samsvarer med den rådende forståelsen i feministisk teori, organisasjonspraksis og politikkutforming idag. UN Women minnet i 2024 om at «feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet».[9] Med dette som utgangspunkt ønsker IFI å bygge en bred og inkluderende feministisk bevegelse i Norge.[1]

Den amerikanske juristen Kimberlé Crenshaw skapte begrepet interseksjonalitet
Foto: Heinrich Böll-stiftelsen

Den menneskeretts- og likestillingsorienterte feminismen, også kalt liberalfeminisme, er den eldste feministiske retningen, med røtter tilbake til opplysningstiden. Rosemarie Tong skriver at den liberale feminismens mål er å skape «et rettferdig og medmenneskelig samfunn der friheten blomstrer».[22] I Norge står Gina Krog som den viktigste grunnleggeren av denne tradisjonen. Blant moderne forbilder har IFI særlig løftet frem Eva Kolstad, det første likestillingsombudet og den første rikspolitikeren som forsvarte skeives rettigheter.[23] Kolstad beskrev kvinnesak eller feminisme som en felles kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner», og understreket at kvinnesak angår hele samfunnet. Hun skrev at «kvinnesak er derfor nå like lite som før kamp mot menn. Det er en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, for videre åndelig frigjøring».[24]

Denne menneskeretts- og likestillingsorienterte tradisjonen ble på slutten av 1900-tallet utfordret og etter hvert også påvirket av nye strømninger innen den tredje bølgen av feminisme, særlig svart og skeiv feminisme, som løftet frem interseksjonalitet som et sentralt perspektiv.[22] Allerede i 1970- og 80-årene utfordret svarte og skeive feminister de dominerende strømningene i den andre bølgen, særlig dens hvithet, heteronormativitet og kjønnsessensialisme. Disse kritiske perspektivene la mye av grunnlaget for den interseksjonelle vendingen som senere ble sentral i den tredje bølgen. Interseksjonalitet ble utviklet av juristen Kimberlé Crenshaw i slutten av 1980-årene som et analytisk verktøy for å synliggjøre hvordan kjønn, hudfarge/etnisitet og klasse kunne skape sammensatte former for marginalisering. Fra 1990-årene ble perspektivet sentralt i den tredje bølgen av feminisme og i likestillingspolitikk. Den interseksjonelle vendingen i feminismen er nært knyttet til utviklingen av en kvinnerettslig tradisjon og de gjennomslagene den har hatt i bredere menneskerettslige og likestillingspolitiske sammenhenger. Anniken Sørlie m.fl. fremhevet kvinnerettens transinkluderende tradisjon.[25] I dag er interseksjonalitet et grunnleggende feministisk, menneskerettslig og likestillingspolitisk konsept, og danner også utgangspunkt for ideen om en inkluderende feminisme, som legger vekt på feminismens solidariske dimensjon og ikke minst minoriteters rettigheter.

Feminismens fjerde bølge vokste frem i 2010-årene, i en tid der interseksjonalitet ikke lenger var et nytt perspektiv, men selve grunnlaget for all moderne feministisk tenkning og praksis. Den videreutvikler dette gjennom digitale fellesskap, aktivisme og en sterk vekt på solidaritet på tvers av identiteter, med særlig vekt på å synliggjøre marginaliserte grupper og bygge inkluderende fellesskap og praksiser. Den er tett knyttet til millenniumsgenerasjonen og generasjon Z. For de fleste i millenniumsgenerasjonen og generasjon Z er støtte til transpersoners rettigheter ikke et radikalt prosjekt eller oppe til debatt, men handler om helt grunnleggende empati og anstendighet, og IFI målbærer denne generasjonens verdier. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm pekte på at ønsket om en inkluderende feminisme høster stor støtte og «samsvarer godt med [ Bufdirs holdningsundersøkelse fra 2017 ] som finner at de som er skeptiske til skeive, også trans, blir færre og færre».[26]

Frøya Sjursæther ble i 2025 tidenes yngste stortingsrepresentant. Hun skrev på kvinnedagen samme år at kvinnebevegelsene må ta et oppgjør med transfobi[27]

2020-årene har samtidig vært preget av en global reaksjonær bølge, der høyrepopulistiske og høyreradikale bevegelser har mobilisert mot mangfold, skeives og kvinners rettigheter.[28] Ekstremismekommisjonen pekte i 2024 på at skeives rettigheter er under økt press fra ekstreme bevegelser også i Norge.[29] Politiets sikkerhetstjeneste pekte i nasjonal trusselvurdering for 2023 og 2024 også på at det er indikasjoner på at LHBT+-personer vil stå mer sentralt i ekstreme miljøers fiendebilde i tiden fremover.[30][31] Neil Datta skriver at «Sverige, Norge og Finland har opplevd en markant økning i (…) anti-LHBTQI-kampanjer, som plasserer regionen som et fremvoksende fokusområde innen den bredere europeiske antigenderbevegelsen».[32] Christopher R. Fardan ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) skriver at transpersoner utsettes for økende hat fra ekstremistmiljøer, og at «i lys av en voksende antigenderbevegelse som har som mål å frata transpersoner rettigheter, blir det avgjørende å fokusere på å anerkjenne kjønnsmangfold og sikre at transpersoner kan leve uten undertrykkende strukturer og vold. På denne måten kan vi legge grunnlaget for et mer rettferdig og demokratisk samfunn».[21] ILGA-Europes årsrapport om menneskerettssituasjonen for skeive i Norge beskrev systematiske presskampanjer mot transinkluderende organisasjoner.[33] Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved C-REX beskriver antigenderbevegelsen som en global reaksjonær mobilisering mot skeives og kvinners rettigheter og deltagelse i samfunnet.[34] Åtte norske forskere skrev i 2025 at antigenderbevegelsen har forgreninger også i Norden, at Trump-retorikken mot skeive vokser raskt i Norge og at «antikjønnsmobiliseringer er (...) uttrykk for en bredere trussel mot kunnskap, ytringsfrihet og demokrati».[35] De pekte på at Nordisk ministerråd har publisert et veikart for å demme opp for angrep på likestilling og LHBTQI+-rettigheter.[36]

Etableringen av nettverket og organisasjonen Inkluderende feminisme var i denne konteksten også et svar på et sterkt ønske og krav både fra mange feminister og fra partier og ungdomspartier fra Rødt til Venstre om en solidarisk feminisme og om et oppgjør med transfobi i kvinnebevegelsene.[lower-alpha 2] MDGs Frøya Sjursæther skrev på kvinnedagen i 2025 at kvinnebevegelsene må ta et oppgjør med transfobi.[27] For IFI er det på samme måte helt grunnleggende at transfobi ikke har noen plass i feminismen. IFI ser angrepene på transpersoner som del av en større høyreekstrem trussel mot demokratiet og menneskerettighetene, som sett i USA under Donald Trump. IFIs inkluderende feminisme reflekterer en bred konsensus i globale feministiske bevegelser, som vektlegger at kjønns- og seksuelle minoriteter fortjener de samme grunnleggende rettighetene og respekten som alle andre.[lower-alpha 3] UN Women fremhever at angrep på transpersoner, også gjennom forsøk på å fremstille transpersoners eksistens og rettigheter som noe som er oppe til debatt, er del av en global reaksjonær mobilisering mot menneskerettighetene og likestilling.[9]

IFI posisjonerer seg som en norsk institusjonalisering av en global feministisk samtidskonsensus i aktivisme, akademia og i politisk praksis, forankret i menneskerettigheter, solidaritet og interseksjonalitet. På denne måten representerer IFI mer en ny norsk organisering av det som kan forstås som hovedstrømmen i moderne feminisme – den institusjonelt og akademisk forankrede, interseksjonelle feminismen i det 21. århundre – enn en ny bevegelse. IFI har dermed både som mål å bygge en inkluderende feministisk bevegelse, men også å forsvare denne forståelsen som feminismens normative kjerne, altså som de grunnleggende kjennetegnene på hva feminisme er, også i Norge.

I en nyttårshilsen i 2026 skrev IFI at «vi vil ha en feminisme som står støtt når marginaliserte grupper angripes. Som ikke lar seg splitte av falske motsetninger mellom kvinners rettigheter og minoritetsgruppers plass i samfunnet. Som vet at alle former for fordommer og hat springer ut av de samme undertrykkende strukturene – og må møtes samlet. (...) Derfor trenger vi mer enn noensinne en medmenneskelig feminisme med plass til alle».[54]

Arbeid for menneskerettigheter

«Til tross for normative fremskritt forblir løftene som ble gitt til jenter og kvinner i all sin mangfoldighet i Beijing en fjern drøm for mange, herunder jenter og kvinner som rammes av flere og sammensatte former for diskriminering, slik som jenter og kvinner med funksjonsnedsettelser, tenåringsjenter, urfolksjenter og -kvinner, og transkvinner»

IFI og 113 partnere i FNs menneskerettighetsråd, 2025[55]

IFI har som mål å bygge opp et bredt og inkluderende feministisk menneskerettsarbeid i Norge, som ivaretar menneskerettighetene til jenter og kvinner i all sin mangfoldighet og alle marginaliserte kjønn, i et interseksjonelt perspektiv. For å styrke det faglige grunnlaget for dette arbeidet etablerte IFI i 2024 et eget menneskerettsprosjekt, som beskriver sitt mål som å bidra til mer «kunnskapsdeling, samarbeid og bygging av langsiktig kapasitet for en bred og inkluderende interseksjonell feministisk bevegelse» for å «sikre et rettferdig, mangfoldig og demokratisk samfunn forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet». Prosjektet skal bidra til å samle og koordinere det feministiske sivilsamfunnets menneskerettsarbeid – i en inkluderende ånd – og ønsker også å «skape gode møteplasser for fagpersoner og organisasjoner som jobber flerdimensjonalt for likestilling og for alle marginaliserte kjønns menneskerettigheter», og følger dermed også opp en av anbefalingene fra Likestillingsutvalget. IFI har også etablert et eget ekspertnettverk for å styrke arbeidet for en inkluderende feminisme og alle jenters og kvinners og alle marginaliserte kjønns menneskerettigheter.[56]

Under FNs menneskerettighetsråds 58. sesjon i 2025 fremførte Women Deliver en muntlig uttalelse på vegne av 114 sivilsamfunnsorganisasjoner, herunder IFI, Amnesty International, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, AWID, Plan International, Human Rights Watch og International Planned Parenthood Federation, der organisasjonene oppfordret medlemsstatene til å innfri forpliktelsene fra Beijing-plattformen og sikre alle jenters og kvinners menneskerettigheter, inkludert seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. De uttalte at «til tross for normative fremskritt forblir løftene som ble gitt til jenter og kvinner i all sin mangfoldighet i Beijing en fjern drøm for mange, herunder jenter og kvinner som rammes av flere og sammensatte former for diskriminering, slik som jenter og kvinner med funksjonsnedsettelser, tenåringsjenter, urfolksjenter og -kvinner, og transkvinner».[57][55]

IFI har uttalt at organisasjonen står solidarisk med skeive, feminister og alle progressive krefter som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i USA, og har sluttet seg til en oppfordring fra Fri om at Norge må lede an i et felles globalt initiativ for seksuelle og reproduktive rettigheter og likestilling for alle. IFI støtter et åpent brev fra over 175 organisasjoner som kjemper for kjønnsrettferdighet og kvinners rettigheter i USA, koordinert av National Women’s Law Center, som uttalte at «som organisasjoner som har kjempet for kvinners og jenters rettigheter i lang tid, vil vi være tydelige om at transpersoner, ikke-binære og intersexpersoner, inkludert kvinner og jenter, fortjener de samme grunnleggende rettighetene og respekten som alle andre».[49] IFI sluttet seg til over 230 feministiske organisasjoner og menneskerettsorganisasjoner som forsvarte menneskerettighetenes universalitet og udelelighet, og tok avstand fra regressiv og transfiendtlig retorikk.[58]

IFI mener at inkluderende språk og idrett er viktig, og har pekt på at angrepene på dem er «to av de mest utbredte narrativene i populistisk og høyreradikal antigenderdiskurs». IFI har uttalt at «inkluderende språk handler om respekt. Det handler om å se hvert enkelt medmenneske for den de er, og gi alle en plass ved bordet. Når vi inkluderer flere i språket vårt, styrker vi fellesskapet og rettferdigheten».[59][lower-alpha 4] Den norske konsensusuttalelsen for en inkluderende feminisme som IFI tok initiativ til med 27 andre organisasjoner og fagmiljøer understreket at angrepene på inkluderende språk er et symptom på «en mye større trussel mot et fritt og demokratisk samfunn – et samfunn som har plass til alle».[10] IFI ønsket den nasjonale faglige veilederen om møter med kjønnsmangfold, publisert av Bufdir i 2025 på oppdrag fra Regjeringen,[63] «varmt velkommen» og skrev at veilederen er «et viktig skritt for å sikre at alle blir møtt med respekt, trygghet og likeverd i offentlige tjenester». Veilederen understreket bl.a. at inkluderende språk er viktig.[64] Likestillingsminister Lubna Jaffery sa at formålet med veilederen er at «manglende kunnskap og eventuelle dårlige holdninger kan erstattes med anerkjennelse og forståelse».[65] IFI var en av organisasjonene bak uttalelsen «Trans, Gender Diverse and Intersex Inclusion in Sports is a Human Right» sammen med International Planned Parenthood Federation, FRI og andre organisasjoner.[66]

Høsten 2025 sto IFI bl.a. bak arrangementet «Tilrettelegging: feminismens glemte kampsak?» sammen med Unge funksjonshemmede og Landsforeningen for Skeive Funkiser.

IFI er medlem av Nasjonalt nettverk for en rettighetsbasert og inkluderende sexarbeiderpolitikk, sammen med bl.a. Sex og Politikk og Amnesty. Nettverket ble lansert i Kulturkirken Jakob i 2025 med deltagelse fra bl.a. Amnesty, FRI, Kirkens Bymisjon, en rekke kulturaktører og politikere fra Arbeiderpartiet, Venstre og Høyre, og tidligere Oslo-biskop Kari Veiteberg.[67] IFIs ståsted er i tråd med rådende perspektiver i fagmiljøer og det som idag er konsensusholdninger i progressive feministiske bevegelser. IFI er også medlem av Association for Women’s Rights in Development (AWID).

Inkluderende 8. mars

Inkluderende 8. mars 2024 på Eidsvolls plass
Hanna Asefaw på Inkluderende 8. mars 2024

IFI er hovedarrangør av Inkluderende 8. mars i Oslo, et av de to store kvinnedagsarrangementene i Oslo, som har blitt arrangert siden 2022 i samarbeid med flere andre feministiske, skeive og menneskerettsorganisasjoner som Amnesty, Sex og Politikk, radiOrakel, Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom, Fri, Skeiv Ungdom, Skeiv verden, Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens, Sappho's Friends, Karmaklubb* og Grønn Ungdom.[5][68][69][70][71][6][4][72][73] Inkluderende 8. mars beskriver seg som et arrangement som er åpent for alle kjønn og som tar avstand fra rasisme, transfobi, homofobi, fascisme og funkofobi.[74] Inkluderende 8. mars foregår vanligvis på Eidsvolls plass foran Stortinget, men i 2025 var det i stedet et arrangement på Sentralen.

Bakgrunnen for at Oslo har to kvinnedagsarrangementer er antigendermobiliseringene i Norge, som forskere ved C-REX beskriver som raskt voksende, reaksjonære moralpanikker dypt forankret i antifeminisme og autoritære strømninger.[21][34] På et seminar på kvinnedagen ved Universitetet i Bergen ble antigendermobiliseringene i Oslo trukket frem, med det andre kvinnedagsarrangementet i Oslo som eksempel,[75] og det har lenge fått kritikk for transfobi fra mange feminister, organisasjoner og partier fra AUF til Venstre.[3][16][46][44][43][76][72][71] Det andre arrangementets vedtak om å nekte ikke-binære stemmerett i 2022 utløste stor kritikk,[77] og blant dem som reagerte var likestillingsminister Anette Trettebergstuen.[78] Teolog og nåværende stortingsrepresentant for Rødt Hanne Stenvaag meldte seg ut av Kvinnefronten som reaksjon på dette, og uttalte at det er «stemmer som bruker feminisme og kvinnekamp mot transpersoner» og at hun håpet flere i stedet ville engasjere seg i inkluderende feministisk arbeid.[79]

Antigendermobiliseringene mot transpersoner og mangfold førte til et ønske om å tilby et inkluderende arrangement der transpersoner og andre utsatte minoriteter kan føle seg velkomne og bli ivaretatt, i tråd med den rådende forståelsen av feminisme som menneskerettsbasert, solidarisk og interseksjonell. På det første Inkluderende 8. mars-arrangementet i 2022 holdt bl.a. radiOrakels redaktør Hanne Rye Hanssen og Margit Martinsen Bye fra Grønn Ungdom appeller. IFI redegjorde i 2025 for den politiske bakgrunnen for etableringen av Inkluderende 8. mars og skrev at «feminismen må være solidarisk og inkluderende». IFI uttalte at angrepene på transpersoner må «ses i lys av den voksende antigenderbevegelsen og et bredere, nasjonalt og globalt angrep på sårbare minoritetsgrupper som er nært knyttet til større trusler mot det liberale demokratiet og til fascistiske bevegelser i vår tid».[8]

Tolv transinkluderende feminister (Tale Ellingvåg m.fl.) skrev i 2025 som svar på 8. marskomiteen i Oslos forsøk på å presse dem ut av sitt tog fordi de beskrev transfobi som fascisme, et syn som deles av de fleste unge feminister, at «det er viktig å påpeke koblingen mellom ekskludering av transfolk og fascisme (...) nå når fascismen vokser seg større for hver dag som går, behøver vi en sterk feministisk bevegelse med plass til alle som er offer for patriarkatet, også transpersoner»; de skrev også at «det finnes langt flere feminister som anser menneskeverdet til transfolk og ikke-binære som en sentral del av dagens feministiske kamp enn 8. mars-komiteen later til å tro».[80] IFI som hovedarrangør av Inkluderende 8. mars ser det ikke som sin rolle å delta i det andre arrangementet, men å lage et arrangement for dem som ønsker å inkludere transpersoner og andre minoritetsgrupper, i tråd med en interseksjonell, solidarisk og transinkluderende konsensus i moderne global feminisme. På Inkluderende 8. mars 2025, med Amnesty, Sappho's Friends og Karmaklubb* som medarrangører, snakket bl.a. Amnestys Kine Brenna om kvinners situasjon i Afghanistan og PKIs Luca Dalen Espseth om de globale og norske angrepene på marginaliserte kjønn.[73]

Organisasjon

IFI har medlemmer fra hele Norge og ledes av et sentralstyre med sete i Oslo og Bergen, med bred erfaring fra feministisk, skeivt og annet menneskerettsarbeid, også fra etablerte kvinnebevegelser. Leder i IFI fra etableringen er statsviter Marianne Støle-Nilsen fra Bergen.

IFI har medlemmer av alle kjønn. Den inkluderende medlemskapspraksisen er ikke bare i tråd med den tredje og fjerde feminismebølgens etos, men viderefører den norske kvinnesaksbevegelsens tradisjon siden 1800-tallet, som vektla at feminisme eller kvinnesak er et universelt menneskerettsprosjekt og den kampen kjønnene kjemper sammen for et likestilt samfunn.

Organisasjonen har et hjerte som logo, et symbol på kjærlighet, vennskap, inkludering og omsorg for medmennesker.

Ekspertnettverk

IFI posisjonerer seg som et knutepunkt for unge feminister, menneskerettsorganisasjoner, feministiske akademikere og ungdomspartier som ønsker en medmenneskelig, inkluderende feminisme. I tråd med sin normative ambisjon om å styrke en moderne, interseksjonell og menneskerettslig forankret forståelse av feminismen i Norge er det viktig for IFI å samarbeide med feministiske fagmiljøer. IFI har derfor etablert et bredt sammensatt, tverrfaglig ekspertnettverk av forskere med interesse for inkluderende feminisme. Det består av Jenny Andrine Madsen Evang, Randi Gressgård, Gyrid Gunnes, Tone Hellesund, Isak Løberg Jacobsen, Kari Jegerstedt, Celestine S. Kunkeler, Anne Kveim Lie, Rowan Maddox, Lene Myong, Riikka Prattes, My Rafstedt, Jill Walker Rettberg, Iris B. Segers, Camilla Holm Soelseth, Siri Øyslebø Sørensen og Sunniva Árja Tobiasen.[11]

Fotnoter

  1. ↑ IFIs idégrunnlag har røtter i en menneskeretts- og likestillingsorientert feministisk tradisjon og i feminismens tredje og fjerde bølger, med dens interseksjonelle vending, og forstår seg som den sentrale norske organisasjonen i feminismens tredje og fjerde bølger. IFIs vekt på at feminismen er forankret i menneskerettighetene og kampen for et likestilt samfunn er liberalfeministiske grunnsetninger som kan føres tilbake til feminismens første bølge, i Norge grunnlagt ikke minst av Gina Krog. Disse prinsippene er fortsatt grunnleggende for et rettighetsbasert pespektiv. Liberal feminisme er den brede hovedstrømningen innen feminismen med røtter tilbake til opplysningstiden som arbeider for likestilling gjennom politiske, rettslige og sosiale reformer innenfor rammen av det liberale demokratiet og menneskerettighetene, og det er en vid forståelse av begrepet «liberal» som brukes her (sammenlign liberalt demokrati, liberal internasjonalisme). Vekten på interseksjonalitet, inkludering og minoriteters rettigheter knytter IFI til feminismens interseksjonelle vending under den tredje og fjerde feminismebølgen og til en global feministisk, likestillingspolitisk og menneskerettslig samtidskonsensus i aktivisme, akademia og i politikkutforming. Interseksjonalitet forstås idag som et grunnleggende feministisk, menneskerettslig og likestillingspolitisk konsept. Fra feminismens andre bølge viderefører IFI særlig de kritiske strømningene som ble viktige forløpere til interseksjonalitet og skeiv feminisme. Særlig svarte og skeive feminister i 1970- og 80-årene utfordret hvithet, heteronormativitet og essensialisme, og la dermed grunnlaget for den interseksjonelle vendingen som senere ble sentral i den tredje og fjerde bølgen. I dag kan derfor menneskerettigheter og likestilling forstås i lys av et mer inkluderende og interseksjonelt rammeverk enn for femti år siden, noe som gjør det mulig å forene et klassisk rettighetsbasert grunnlag med mangfolds- og minoritetsperspektiver. At det interseksjonelle perspektivet i dag er integrert i menneskerettigheter og likestillingspolitikk innebærer også at et menneskeretts- og likestillingsperspektiv uten interseksjonalitet i dag fremstår som politisk og faglig utdatert. IFI representerer derfor dagens forståelse av menneskerettigheter og likestillingspolitikk.
  2. ↑ Allerede i 2017 arrangerte MiRA-Senteret et dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme,[37] der MiRA-Senterets leder Fakhra Salimi understreket at kvinners rettigheter ikke kan adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i vårt samfunn og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen, og der leder Naomi Ichihara Røkkum i Venstrekvinnelaget sa at «vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».[38] SV har uttalt at «homofobi og transfobi er trusler mot feministisk frigjøring. Både kvinnebevegelsen og den skeive bevegelsen kjemper mot patriarkalske strukturer og rigide kjønnsroller. Den feministiske kampen er solidarisk og (...) inkluderer alle»,[39][40] og understreket at SV er del av den skeive bevegelsen.[41] Stortingsrepresentant Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) understreket at «staten skal ikke bruke fellesskapets penger på institusjoner som bygger på verdier som diskriminerer skeive».[42] AUF har krevd oppgjør med transfobi og understreket at AUF «står sammen med transpersoner i kampen for å være seg selv».[43][44] I 2020 skrev Rødts Anne-Marith Rasmussen at «vi trenger et oppgjør med [...] transfobi i kvinnebevegelsen».[45] I 2021 påpekte en tverrpolitisk koalisjon av feminister fra Venstre til Rødt at «feminismen må være progressiv om vi skal klare å bekjempe undertrykking basert på kjønn og seksualitet, og om kvinnebevegelsen skal overleve».[46] MDGs Frøya Sjursæther skrev på kvinnedagen i 2025 at kvinnebevegelsene må ta et oppgjør med transfobi.[27]
  3. ↑ 330 amerikanske kvinneorganisasjoner står bak erklæringen «National Consensus Statement of Anti-Sexual Assault and Domestic Violence Organizations in Support of Full and Equal Access for the Transgender Community».[47] 16 av verdens ledende kvinneorganisasjoner uttalte at «som organisasjoner som kjemper hver dag for like muligheter for alle kvinner og jenter uttaler vi oss på grunnlag av erfaring og ekspertise når vi sier at diskrimineringsvern for transpersoner – herunder jenter og kvinner som er trans – ikke er i konflikt med kvinners likestilling eller interesser, men fremmer dem».[48] Over 175 organisasjoner som kjemper for kjønnsrettferdighet og kvinners rettigheter i USA uttalte i et åpent brev koordinert av National Women’s Law Center at «som organisasjoner som har kjempet for kvinners og jenters rettigheter i lang tid, vil vi være tydelige om at transpersoner, ikke-binære og intersexpersoner, inkludert kvinner og jenter, fortjener de samme grunnleggende rettighetene og respekten som alle andre».[49] Europas største feministiske rettspolitiske organisasjon, Deutscher Juristinnenbund, kritiserer en «diskursforskyvning» i den offentlige samtalen om transpersoner som preges av grunnløs demonisering av transpersoner.[50] I Tyskland har alle store feministiske organisasjoner gått sammen om prosjektet Sammen for demokratiet, et prosjekt for å forsvare «et mangfoldig, fritt og åpent samfunn (og) vårt demokrati og alle som bor her mot angrepene fra ytre høyre», herunder mot antifeministiske, rasistiske, antisemittiske og anti-skeive angrep.[51] I episoden «Trans Inclusion in the Women's Movement» i ILGA-Europes podcast The Frontline sa Marion Böker, president i International Alliance of Women, at transfiendtlige aktører som utga seg for å være feminister ved nærmere ettersyn viste seg å være «høyrevridde og rasister» og at «for å gjøre en organisasjon inkluderende er det nødvendig å kjempe for det».[52] Det er i tråd med rådet kjønnsforskeren Andrea Pető ga på FOKUS' konferanse om beredskap for likestillingsforkjempere i Oslo, som satte fokus på hvordan motstand mot likestilling og kjønnsmangfold utgjør en økende trussel, samtidig som transpersoner er mest utsatt for disse angrepene. Pető oppfordret likestillingsforkjempere til å ikke gå i søvne, men ta tak i problemet tidlig når likestilling og kjønns­mangfold kommer under angrep.[53]
  4. ↑ Språkviteren Karin Milles understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og den hatefulle motstanden mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag».[60] Juridisk rådgivning for kvinner pekte i 2025 på at Trump-regimet «aktivt motarbeide[r] bruk av inkluderende språk i FN-dokumenter, særlig formuleringer som anerkjenner kjønnsidentitet og sikrer rettigheter for alle kvinner».[61] Anne Kveim Lie og Emma Lengle skriver at «språk er en viktig kamparena fordi det former liv og erfaringer. Språk brukes både for å diskriminere og for å fremme forståelse og inklusjon. Ord vi tar i bruk – og ord vi unngår – påvirker virkelighetsoppfatningen vår, styrer hva vi kan forstå og snakke om, og avgjør hvilke erfaringer som anses som gyldige. Språkets grenser blir dermed også samfunnets grenser. (…) når kvinne og mann blir eneste ord på opplevelse av kjønn, eller når ordet skeiv ikke lenger skal benyttes, er det også vold. Slik blir kampen om ordene også en kamp om liv og helse.»[62]

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 «Om oss». Inkluderende feminisme. Besøkt 12. september 2025. 
  2. ↑ Støle-Nilsen, Marianne (2023). «Mot en inkluderende feminisme». Fett (1): 65–69. 
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 3,6 «Opprop for inkluderende kvinnekamp». Dagbladet. 12. mars 2020. Arkivert fra originalen 27. september 2020. 
  4. ↑ 4,0 4,1 «Kvinneradioen markerer kvinnedagen». Lokalradio. Besøkt 13. januar 2024. «– På radiOrakel markerer vi 8. mars med å være med på alternativ 8. mars i regi av inkluderende feminisme» 
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 «Sammen med @inkluderendefem arrangerer vi inkluderende 8. mars💛». Amnesty International Norge. Besøkt 15. september 2025. 
  6. ↑ 6,0 6,1 «Fri stiller seg bak Inkluderende feminisme». FRI Oslo og Viken. Besøkt 13. januar 2024. 
  7. ↑ 7,0 7,1 «Marianne Gulli er nyvalgt styreleder – FRI Oslo og Viken». Fri Oslo og Viken. Besøkt 27. juli 2024. 
  8. ↑ 8,0 8,1 «Feminisme med plass til alle». Inkluderende feminisme. Besøkt 30. juni 2025. 
  9. ↑ 9,0 9,1 9,2 «LGBTIQ+ communities and the anti-rights pushback: 5 things to know». UN Women. Besøkt 15. juni 2024. 
  10. ↑ 10,0 10,1 10,2 10,3 «Ingen feminisme uten transpersoner: Vi står sammen for en inkluderende feminisme 🩷». Inkluderende feminisme-initiativet. Besøkt 20. november 2025. 
  11. ↑ 11,0 11,1 «Ekspertnettverk». Inkluderende feminisme-initiativet. Besøkt 31. desember 2025. 
  12. ↑ 12,0 12,1 «Jenteprisen». Plan International Norge. Arkivert fra originalen 12. september 2025. Besøkt 12. september 2025. 
  13. ↑ «Inkluderende feminisme-initiativet». Brønnøysundregistrene. Besøkt 13. januar 2024. 
  14. ↑ «Vi støtter oppropet». Rød Ungdom. Besøkt 30. juni 2025. 
  15. ↑ «Venstrekvinnelaget støtter opprop for inkluderende kvinnekamp!». Venstrekvinnelaget. 12. mars 2020. 
  16. ↑ 16,0 16,1 16,2 16,3 «2611 feminister mot transfobi». Blikk. 25. januar 2023. 
  17. ↑ ««Kvinners og transpersoners rettigheter står ikke i motsetning til hverandre. Vi slåss sammen mot undertrykkende strukturer i samfunnet vårt» 💪💖🌈». IFI. Besøkt 21. oktober 2025. 
  18. ↑ Gjerde, Josefine (15. mars 2022). «Det er en ny vår i kvinnebevegelsen». Bergensavisen. 
  19. ↑ Gjerde, Josefine (1. februar 2022). «Hvem rydder i debatten om transpersoner?». Bergensavisen. 
  20. ↑ «Ingen feminisme uten transpersoner». Universitetet i Bergen. Arkivert fra originalen 21. november 2025. Besøkt 21. november 2025. «SKOK og 24 andre norske og nordiske feministiske organisasjoner, partier og fagmiljøer har gått sammen om en konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme, og krever et oppgjør med transfobi.» 
  21. ↑ 21,0 21,1 21,2 Christopher R. Fardan (20. september 2024). «Contextualising Transphobia in Norway». RightNow!. Senter for ekstremismeforskning. 
  22. ↑ 22,0 22,1 Tong, Rosemarie (2018). Feminist Thought: A More Comprehensive Introduction. Routledge. ISBN 9780429974878. 
  23. ↑ «Eva Kolstad: Feminisme for alle». Inkluderende feminisme. Besøkt 30. juni 2025. 
  24. ↑ Kolstad, Eva (1959). «Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil». Kvinnesaksnytt. 10 (2): 11–15. 
  25. ↑ Sørlie, Anniken; Grønningsæter, Andrea Vige; Arnesen, Lars Andre Strøm (2023). «Den transinkluderende kvinneretten». I Ingunn Ikdahl, Kirsten Sandberg, Julie Stewart, Vibeke Blaker Strand, Tone Linn Wærstad (red.). Hellums metode: Festskrift til Anne Hellum. s. 309–320. Gyldendal Akademisk
  26. ↑ Hanne Bjurstrøm. «Ulike meninger er helt OK, men å spre transhat er faktisk forbudt». Besøkt 1. august 2024. 
  27. ↑ 27,0 27,1 27,2 Frøya Skjold Sjursæther (8. mars 2025). «Transfobi har ingen plass i likestillingskampen». Aftenposten. 
  28. ↑ Segers, Iris B.; Kunkeler, Celestine S.; Gagnon, Audrey; Kondor, Katherine; Jasser, Greta, red. (2026). Trans Panic, Anti-Gender Mobilisations, and the Far Right. Fascism and the Far Right. Routledge. 
  29. ↑ «NOU 2024: 3: Felles innsats mot ekstremisme». Regjeringen. 
  30. ↑ «Nasjonal trusselvurdering». Politiets sikkerhetstjeneste. 2023. 
  31. ↑ «Nasjonal trusselvurdering» (PDF). Politiets sikkerhetstjeneste. 2024. 
  32. ↑ Neil Datta (2025). The Next Wave: How Religious Extremism Is Regaining Power (s. 77). Brussel: European Parliamentary Forum for Sexual and Reproductive Rights. ISBN 9782931029626
  33. ↑ «Annual Review of the Human Rights Situation of Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex People covering the period of January to December 2023 – Norway» (PDF). ILGA-Europe. 2024. 
  34. ↑ 34,0 34,1 Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers (2024). «What characterizes anti-gender mobilization?». C-REX Compendium. Senter for ekstremismeforskning. 
  35. ↑ Elisabeth Lund Engebretsen, Lene Løvdal, My Rafstedt, Maja Brandt Andreasen, Hande Eslen-Ziya, Astri Dankertsen, Jenny Andrine Madsen Evang, Ole-Petter R. Hamnvik (22. juli 2025). «Antikjønns-bevegelser fronter importert hat mot skeive». Aftenposten. 
  36. ↑ «Pushing back the push-back: Nordic Roadmap on advancing gender equality, women’s and girls’ rights, and equal rights of LGBTI-persons, 2022–2024». Nordisk ministerråd. 2022. 
  37. ↑ «I anledning kvinnedagen inviterte MiRA-Senteret til dialogmøte: «Forum for bevisste valg» den 2. mars for å sette søkelyset på norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme». MiRA-Senteret. Arkivert fra originalen 27. mars 2023. Besøkt 25. februar 2024. 
  38. ↑ «Åpen og inkluderende feminisme». Norges Venstrekvinnelag. Arkivert fra originalen 28. september 2022. Besøkt 25. februar 2024. 
  39. ↑ «Prinsipprogram». 2023. 
  40. ↑ Prinsipprogram 2019–2023 (PDF). SV. s. 22. 
  41. ↑ «Mer penger til FRI i statsbudsjettet». Blikk. Besøkt 2. desember 2024. «SV er en del av den skeive bevegelsen» 
  42. ↑ «SV vil kutte bevilgningen til NLA Høgskolen med 340 millioner kroner». Khrono. Besøkt 14. november 2025. 
  43. ↑ 43,0 43,1 «AUF-leder: Venstresiden må ta oppgjør med transhat». VG. 4. august 2022. 
  44. ↑ 44,0 44,1 «AUF er en likestillings- og inkluderingsbevegelse!». Praksis. Arkivert fra originalen 11. august 2024. Besøkt 11. august 2024. «Under 8. mars i år, så vi hvor viktig det er med AUFs inkluderende feminisme, og stemme i likestillingsdebatten. I år, som i fjor ble det stor debatt om transpersoners deltakelse i likestillingen. Det siste året har flere stemmer hetset og trakassert transkvinner, og i tillegg ekskludere dem fra parolemøter. Det kan vi aldri akseptere. Derfor sier alle vi i AUF, slik som AUF i Oslo og Akershus sa det i toget, 'transkamp er kvinnekamp'.» 
  45. ↑ «Biologi som ideologi». Klassekampen. 25. juli 2020. 
  46. ↑ 46,0 46,1 «Transfobi hindrer kvinnekampen». VG. 4. februar 2021. 
  47. ↑ «National Consensus Statement of Anti-Sexual Assault and Domestic Violence Organizations in Support of Full and Equal Access for the Transgender Community». National Task Force to End Sexual and Domestic Violence, på vegne av 330 kvinneorganisasjoner. Arkivert fra originalen 13. mars 2024. Besøkt 15. mars 2024. 
  48. ↑ «Statement of Women’s Rights and Gender Justice Organizations in Support of Full and Equal Access to Participation in Athletics for Transgender People» (PDF). American Association of University Women på vegne av 16 kvinnesaksorganisasjoner. Arkivert fra originalen (PDF) 4. februar 2024. Besøkt 13. mars 2024. 
  49. ↑ 49,0 49,1 «IFI står solidarisk med skeive, feminister og alle progressive krefter som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i USA». Inkluderende feminisme. Besøkt 1. juli 2025. 
  50. ↑ «Stellungnahme: 23-16: zum Referentenentwurf „Selbstbestimmungsgesetz“ vom 09.05.2023». Deutscher Juristinnenbund. Besøkt 12. oktober 2025. 
  51. ↑ «Es geht uns alle an: Gemeinsam Demokratie und Menschenrechte verteidigen!». Zusammen für Demokratie. Besøkt 25. mars 2024. 
  52. ↑ «Trans Inclusion in the Women's Movement». The Frontline. ILGA-Europe. 31. mars 2023. 
  53. ↑ «Ha mindre tillit! Slik lyder et råd når norske likestillingsforkjempere lærer beredskap». Aftenposten. Besøkt 4. april 2025. 
  54. ↑ «I 2026 vil vi ha en medmenneskelig feminisme med plass til alle 💪💖🌈». Inkluderende feminisme-initiativet. 
  55. ↑ 55,0 55,1 «High Level Panel on Human Rights Mainstreaming February 24th, 2025» (PDF). Besøkt 15. november 2025. 
  56. ↑ «Tema: Menneskerettigheter». Inkluderende feminisme. Besøkt 16. juli 2025. 
  57. ↑ «FNs menneskerettighetsråd: IFI og 113 partnere ber medlemsstatene innfri forpliktelsene fra Beijing-plattformen». IFI. Besøkt 15. november 2025. 
  58. ↑ «Vold og interseksjonalitet: 230 organisasjoner forsvarer menneskerettighetenes universalitet og udelelighet». Inkluderende feminisme. Besøkt 28. september 2025. 
  59. ↑ «Inkluderende språk og inkluderende idrett gir alle en plass i samfunnet». Inkluderende feminisme. 25. november 2024. 
  60. ↑ Milles, Karin (2022). «Feminism and language». I Östman, Jan-Ola; Verschueren, Jef. Handbook of Pragmatics (24 utg.). John Benjamins Publishing Company. ISBN 9789027210906. 
  61. ↑ «Forrige uke deltok Åsne Solberg og Petrine Iversen på FNs kvinnekommisjon (CSW) i New York». Juridisk rådgivning for kvinner. Besøkt 23. mars 2025. 
  62. ↑ Anne Kveim Lie og Emma Lengle (2025). «Når fagfolk presses til taushet om skeiv helse». Tidsskrift for Den norske legeforening. 145. doi:10.4045/tidsskr.25.0337. 
  63. ↑ «Råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte». Bufdir. Besøkt 5. oktober 2025. 
  64. ↑ «IFI ønsker faglige råd om møter med kjønnsmangfold velkommen». Inkluderende feminisme. Besøkt 6. oktober 2025. 
  65. ↑ «Regjeringen setter i gang arbeid med veileder for kjønnsmangfold». Regjeringen.no. Besøkt 24. juni 2024. 
  66. ↑ «Trans, Gender Diverse and Intersex Inclusion in Sports is a Human Right». GATE. Besøkt 26. november 2025. 
  67. ↑ «Sterk markering av 50 års kamp for sexarbeideres rettigheter». Sex og Politikk. 20. juni 2025. 
  68. ↑ «8. mars-dagen: Feministgruppe bryter ut i protest». VG. Besøkt 13. januar 2024. 
  69. ↑ «Inkluderende 8. mars på Eidsvolls plass». Sex og Politikk. Besøkt 14. februar 2024. 
  70. ↑ «Kvinnedagens paradoks». Universitas. Besøkt 13. januar 2024. 
  71. ↑ 71,0 71,1 «En interseksjonell og inkluderende 8. mars». Skeiv Ungdom. 8. mars 2023. 
  72. ↑ 72,0 72,1 «I år arrangeres alternativt tog på kvinnedagen: – Ekstra harde fronter». Aftenposten. 5. mars 2022. 
  73. ↑ 73,0 73,1 «En vellykket 8. marsmarkering for norske inkluderende feminister! 💪💖🌈». Inkluderende feminisme. Besøkt 30. juni 2025. 
  74. ↑ «Inkluderende 8. mars 2024 på Eidsvolls plass». Fri Oslo og Viken. Besøkt 28. juli 2024. 
  75. ↑ «How is the global anti-gender movement impacting research and activism in Norway?». Universitetet i Bergen. Besøkt 19. september 2025. 
  76. ↑ Solveig Hillestad. «Jeg føler meg ikke velkommen i kvinnebevegelsen». Universitas. Besøkt 31. juli 2024. 
  77. ↑ Anna-Sabina Soggiu og Susanne Demou. «– Er det virkelig hit vi har kommet i Oslos kvinnebevegelse?». Vårt Land. Besøkt 5. oktober 2025. 
  78. ↑ «Trettebergstuen: Ikke-binære bør ha stemmerett på parolemøter». Vårt Land. Besøkt 5. oktober 2025. 
  79. ↑ «Opprør før kvinnedagen: Berre kvinner får stemme». NRK. Besøkt 5. oktober 2025. 
  80. ↑ Tale Hammerø Ellingvåg, Leonoor Borgesius, Ane Maus Sandvig, Elin Espmark Wibe, Ida Jakobsen, Hanne Færaas Torgersen, Julie Næss Karlsen, Tina Andersen Vågenes, Sara Andersen Vågenes, Hanna Asefaw, Julie Formo, Clara Doupovec (21. mars 2025). «Et forsvar for vår antifascis­tiske plakat». Klassekampen. 

Eksterne lenker

Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Inkluderende_feminisme-initiativet&oldid=104717»