Dette er en god artikkel.

Ine Eriksen Søreide

Fra wikisida.no
Sideversjon per 1. jun. 2026 kl. 03:19 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Ine Eriksen Søreide
Høyres leder
14. februar 2026–
ForgjengerErna Solberg
Norges utenriksminister
20. oktober 2017–14. oktober 2021
RegjeringErna Solbergs regjering
ForgjengerBørge Brende
EtterfølgerAnniken Huitfeldt
Norges forsvarsminister
16. oktober 2013–20. oktober 2017
RegjeringErna Solbergs regjering
ForgjengerAnne-Grete Strøm-Erichsen
EtterfølgerFrank Bakke-Jensen
Stortingsrepresentant
19. oktober 2001–
ValgkretsOslo
Unge Høyres leder
24. juni 2000–20. juni 2004
ForgjengerJohn-Ragnar Aarset
EtterfølgerTorbjørn Røe Isaksen

Ine Marie Eriksen Søreide (født 1976) er en norsk jurist og politiker (H) som fra 14. februar 2026 er Høyres leder.[1] Hun har vært stortingsrepresentant siden 2001, og satt i Erna Solbergs regjering som forsvarsminister 2013–2017 og utenriksminister 2017–2021.

Hun var leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité fra 2009 til 2013 og fra 2021 til 2026.

Bakgrunn

Ine Marie Eriksen ble født 2. mai 1976 i Lørenskog. Faren Egil Eriksen (1941–2003) var elektriker og moren Wenche Irene Hansen (1948–2014) var sekretær. Hun vokste opp på Strømmen og i Tromsø. Hun gikk Tromsdalen videregående skole og studerte rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, men var allerede da politisk engasjert. Hun tok juridisk embetseksamen i 2007. Hun har også informasjonskurs fra Forsvarets høgskole.[2][3][4][5][6]

Søreide har tidligere vært gift med høyrepolitiker Øystein Eriksen Søreide,[7] og har beholdt etternavnet etter skilsmissen.[8][9]

Politisk virke

Søreide innledet sitt politiske virke i 1994 på ja-siden før folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap. Søreide var 1. nestleder i Troms Unge Høyre 1995–1996, varamedlem av Tromsø kommunestyre 1995–1999 og medlem av Unge Høyres sentralstyre 1996–2004, herav 1. nestleder 1998–2000 og leder 2000–2004. Hun har vært medlem av Høyres sentralstyre siden 2000, og møtte som Unge Høyre-leder i Høyres arbeidsutvalg 2000–2004. Hun var medlem av Høyres kvinnepolitiske utvalg 1998–2001.[2]

I 2019 toppet hun listen for mennesker som vil forme verden det neste året («class of 28») av det politiske magasinet Politico.[10]

I november 2025 bekreftet Søreide at hun var kandidat til vervet som partileder i Høyre etter Erna Solberg,[11] og hun ble enstemmig valgt som ny partileder på Høyres landsmøtet 14. februar 2026.[12][1]

Stortingskarriere

I 1997–2001 var Søreide 3. vararepresentant til Stortinget for Troms Høyre. I 2001 ble hun 1. vararepresentant fra Oslo, og var møtende vararepresentant hele stortingsperioden 2001–2005 mens Per-Kristian Foss var finansminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering.[2]

Siden 2005 har hun vært fast innvalgt fra Høyres Oslo-liste. Etter åtte år i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité ble hun i 2009 leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Selv om Søreide er en lojal støttespiller for partileder Erna Solberg,[13] har det også forekommet at hun har opponert. Det skjedde senest våren 2013, da hun på Høyres landsmøte fremsto som en varm talskvinne for kjønnsnøytral verneplikt.[14]

Regjering

Søreide satt i Erna Solbergs regjering i alle åtte år den regjerte. Hun var én av fem statsråder utenom statsministeren som kontinuerlig satt i regjeringen i hele dens funksjonstid. De øvrige fire var Jan Tore Sanner, Monica Mæland, Bent Høie og Torbjørn Røe Isaksen.

God tone før NATO-møte i Brussel (2015): Ursula von der Leyen (forsvarsminister, Tyskland), Jeanine Hennis-Plasschaert (forsvarsminister, Nederland), Jens Stoltenberg (generalsekretær i NATO), Ash Carter (forsvarsminister, USA) og Ine Eriksen Søreide (forsvarsminister, Norge).

Forsvarsminister

Hun ble utnevnt til forsvarsminister i Erna Solbergs regjering 16. oktober 2013, der hun etterfulgte Anne-Grete Strøm-Erichsen. Søreide oppfordret i et intervju i samband med Russlands anneksjon av Krim i 2014 til høyere rustningsanstrengelser fra alle de europeiske NATO-stater.[15]

Sommeren 2013, mens Strøm-Erichsen fortsatt var forsvarsminister, vedtok Stortinget å innføre kjønnsnøytral verneplikt i Forsvaret, og ble innført i 2015 under Søreides periode.[16] Opptrapping mot NATOs mål om å bruke to prosent av bruttonasjonalprodukt på forsvar var en sentral sak i Søreides tid som forsvarsminister. Forsvarsbudsjettene økte i perioden, men i 2017 uttalte hun at hun ikke kunne garantere at Norge ville nå toprosentmålet.[17]

Den 20. oktober 2017 overtok daværende EØS- og EU-minister Frank Bakke Jensen som forsvarsminister etter at Søreide ble utnevnt til ny utenriksminister.[18]

Utenriksminister

Søreide ble av statsminister Erna Solberg utnevnt til utenriksminister i 2017, etter at daværende utenriksminister Børge Brende skulle tiltre som ny president i Verdens økonomiske forum.[19] Søreide var den første kvinnen i stillingen som utenriksminister i Norge.[20] Fra utnevnelsen frem til 24. januar 2020 hadde Norge kvinner i de tre mest fremtredende regjeringspostene (statsminister, finansminister og utenriksminister).[21]

Fra 2013 var EU- og EØS-saker tillagt en egen EØS- og EU-minister i Utenriksdepartementet, som fra samme dag som Søreide overtok som utenriksminister, ble overtatt av Marit Berger Røsland.[18] I januar 2018, da Venstre gikk inn i regjeringen, ble dette lagt tilbake hos utenriksministeren, mens det samtidig ble opprettet en egen utviklingsminister i Utenriksdepartementet.[22]

I januar 2020 ble det kjent at regjeringen høsten 2019 hadde besluttet å hente hjem en norsk gutt fra Syria som ble vurdert som alvorlig syk. For å gjennomføre hjemhentingen ble også guttens søster og terrorsiktede mor tatt med til Norge.[23] Saken skapte politisk uenighet og førte til at Fremskrittspartiet valgte å gå ut av regjeringen.[24] Ifølge Søreide ble beslutningen tatt på humanitært grunnlag, basert på tilgjengelig informasjon om barnets helsetilstand.[25]

Søreide gikk av sammen med resten av regjeringen 14. oktober 2021. Hun gikk tilbake til Stortinget og ble leder av Utenriks- og forsvarskomiteen.[2]

Utmerkelser

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 Einangshaug, Henrik; Skårdalsmo, Kristian; Tomter, Line; Akkan, Ismail Burak (14. februar 2026). «Slutt for Erna Solberg – overlater roret til Ine Eriksen Søreide». NRK. Besøkt 14. februar 2026. «Ine Eriksen Søreide (49) fra Lørenskog ble lørdag enstemmig valgt som ny partileder i Høyre.» 
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 «Biografi: Søreide, Ine Eriksen». Stortinget (på norsk). 9. november 2021. Besøkt 18. februar 2026. 
  3. ↑ «Ine Eriksen Søreide – Forsvarsminister». Oslo Høyre. Arkivert fra originalen 12. juni 2020. Besøkt 12. juni 2020. 
  4. ↑ «Norway Gets A Female Foreign Minister First Time in History». The Nordic Page (på English). 20. oktober 2017. Arkivert fra originalen 20. oktober 2017. Besøkt 12. juni 2020. 
  5. ↑ Einangshaug, Henrik (14. februar 2026). «Første tale som partileder: – Mamma og pappa døde altfor tidlig». NRK. Besøkt 14. februar 2026. 
  6. ↑ Johansen, Anders Holth (14. februar 2026). «Hyllet foreldrene». Dagbladet. Besøkt 14. februar 2026. 
  7. ↑ Ruud, Solveig (29. oktober 2025). «Høyres drømmedame er kanskje en annen enn du tror» (på norsk). Altinget.no. Besøkt 30. oktober 2025. «30 år gammel giftet hun seg i 2006 med Høyre-politiker Øystein Søreide. Men de flyttet fra hverandre mens Ine Eriksen Søreide fortsatt satt i Erna Solbergs regjering, og har vært skilt i flere år.» 
  8. ↑ Mosveen, Eirik (20. juni 2024). «Ine (48) har bodd på Vålerenga i 23 år. Vil hun bli landets neste statsminister?». Avisa Oslo (på norsk). Besøkt 18. februar 2026. «Ine er for eksempel skilt, men har beholdt etternavnet til sin tidligere ektemann, Øystein Søreide.» 
  9. ↑ Haugan, Bjørn; Díaz, Martha C.S.; Wesnes, Helen; Brekke, Anja A.T. (6. november 2025). «Søreide åpner opp: – Jeg kan være pirkete». VG (på norsk). Besøkt 18. februar 2026. «– Vi har vært skilt i noen år. Men hun har beholdt navnet Søreide, fra eksmannen Øystein Eriksen Søreide: – Ja, det er min identitet, og sånn er det.» 
  10. ↑ «Ine Marie Eriksen Søreide». POLITICO (på English). 4. desember 2018. Besøkt 27. januar 2020. «DOER #1 — NORWAY» 
  11. ↑ Bø, Emma; Saue, Ole Alexander; Brækstad, Preben (6. november 2025). «Ine Eriksen Søreide vil bli ny Høyre-leder: – Jeg har bestemt meg». Aftenposten (på norsk). Besøkt 18. februar 2026. «Hun har vært storfavoritt til ledervervet. Nå bekrefter Ine Eriksen Søreide at hun ønsker å bli ny Høyre-leder. Henrik Asheim trekker kandidaturet sitt.» 
  12. ↑ Skarvøy, Lars Joakim; Talsnes, Stål; Eidsmo, Ditlev (14. februar 2026). «Ine Eriksen Søreide valgt til ny Høyre-leder». TV 2. Besøkt 16. februar 2026. «Ine Eriksen Søreide ble valgt til ny Høyre-leder av partiets landsmøte lørdag. Med dét er Erna Solbergs tid som partileder over etter 22 år.» 
  13. ↑ Melgård, Marie; Skarvøy, Lars Joakim (21. oktober 2017). «Arbeiderdatteren som ble utenriksminister: – Jeg har alltid jobbet hardt». VG. Besøkt 27. januar 2020. «– Det er sånn at Ine er en person som alle blir glad i, også når du jobber med henne. Jeg tror hun har opplevd at partiet har vært viktige støttespillere for henne også når hun har hatt litt vanskelige tider, sier statsminister Solberg.» 
  14. ↑ Garvik, Olav; Tvedt, Knut Are (16. februar 2026). «Ine Eriksen Søreide». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 18. februar 2026. «Selv om Søreide har vært en lojal støttespiller for Solberg, har det også forekommet at hun har opponert. Det skjedde blant annet våren 2013 da hun på Høyres landsmøte fremsto som en varm talskvinne for kjønnsnøytral verneplikt. Partiets ledende forsvarspolitiker fant det avleggs å opprettholde den militære verneplikten bare for menn.» 
  15. ↑ Tagesschau.de Reaktion auf Ukraine-Konflikt, 22. april 2014
  16. ↑ Forsvaret. «Fakta om kjønnsnøytral verneplikt». forsvaret.no. Arkivert fra originalen 27. januar 2020. Besøkt 27. januar 2020. 
  17. ↑ Johnsen, Alf Bjarne; Skjetne, Oda Leraan (15. februar 2017). «Søreide: Kan ikke garantere at Norge når to prosent». VG. Besøkt 27. januar 2020. «Hun kan ikke garantere at Norge lander på to prosent, men sier at det viktigste er at budsjettene øker bevilgningene både til eget lands forsvar – og til NATOs fellesforsvar.» 
  18. ↑ 18,0 18,1 «Endringer i regjeringen». Regjeringen.no (på norsk). Statsministerens kontor. 20. oktober 2017. Besøkt 27. januar 2020. «Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide er utnevnt til utenriksminister. EØS- og EU-minister Frank Bakke-Jensen er utnevnt til forsvarsminister. Bakke-Jensen fortsetter som Norges representant i Nordisk ministerråd med ansvar for samordning av nordiske samarbeidsspørsmål. Statssekretær Marit Berger Røsland er utnevnt til statsråd med ansvar for samordning av EØS-saker og forholdet til EU, i Utenriksdepartementet. Samtidig har Kongen i statsråd gitt utenriksminister Børge Brende avskjed i nåde. Endringene gjelder fra i dag, 20. oktober 2017, kl. 14.00.» 
  19. ↑ «Norway Gets A Female Foreign Minister First Time in History». The Nordic Page (på English). 20. oktober 2017. Arkivert fra originalen 20. oktober 2017. Besøkt 20. oktober 2017. «Ine Eriksen Søreide (41) is assigned as Norway’s new foreign minister today. She will be the next minister after Børge Brende leaves the office in October as the head of World Economic Forum, writes NRK.» 
  20. ↑ Ask, Alf Ole (20. oktober 2017). «Tre bytter i Regjeringen – Ine Eriksen Søreide første kvinnelige utenriksminister». Aftenposten (på norsk). NTB. Besøkt 20. oktober 2017. «Statsminister Erna Solberg (H) er stolt over at Norge får kvinnelig utenriksminister på hennes vakt. – Vi skriver historie med første kvinnelig utenriksminister.» 
  21. ↑ Tjernshaugen, Karen; Ruud, Solveig (18. oktober 2017). «Aldri før har Norges tre mektigste i Regjeringen vært kvinner. Fredag vil det etter alt å dømme skje.». Aftenposten. Besøkt 16. februar 2026. «Ingen kvinne har tidligere innehatt posisjonen som Norges utenriksminister. Mange spådde før valget at Aps Anniken Huitfeldt kunne bli den første. Men Ap tapte som kjent valget. Med Erna Solberg som statsminister og Siv Jensen som finansminister vil det altså være kvinner som har landets tre mest prestisjefylte statsrådstaburetter.» 
  22. ↑ Aspunvik, Sofie Gran (17. januar 2018). «Stortingets rikeste får ansvar for de aller fattigste». NRK. Besøkt 27. januar 2020. «Redaktøren mener det er bra at ministerposten for bistand og utvikling gjenopprettes. Heikki Holmås (SV) hadde jobben fra 2012 til 2013, men Erna Solberg avviklet posten da hun ble statsminister i 2013. […] Han understreker at det også er en seier for Venstre, som har tatt til orde for å gjenopprette ministerposten for bistand og utvikling.» 
  23. ↑ Svendsen, Christine; Alayoubi, Mohammed (14. januar 2020). «Norge henter tilbake IS-siktet mor og to barn fra Syria». NRK. Besøkt 16. februar 2026. «Den syke femåringen blir hentet tilbake til Norge sammen med sin familie. […] Den terrorsiktede kvinnen har ikke vært villig til å sende sønnen tilbake til Norge, uten at hun selv er med.» 
  24. ↑ Matre, Jostein; Johansen, Øystein David (20. januar 2020). «Fremskrittspartiet går ut av regjeringen». VG. Besøkt 27. januar 2020. «– Så kom saken med en terrormistenkt IS-kvinne hvor de tre andre partiene ga etter for å hente hjem mor og barn. Vi kunne tatt imot barn, men vi kompromisser ikke med folk som har tatt del i terrororganisasjoner. Da var begeret rent over. Så konkluderte hun: – Det er derfor samlet sett ikke grunnlag for at Frp fortsetter i regjering, sier Jensen og melder også at det ikke er noen grunnlag for å melde inn noen kravliste.» 
  25. ↑ Vigsnæs, Maria Knoph; Fjeld, Iselin Elise (14. januar 2020). «Utenriksministeren: Derfor henter vi IS-kvinnen hjem». NRK. Besøkt 2. mars 2020. «– Det har ikke vært et ønske fra regjeringen å bidra til retur av voksne som har slutta seg til IS, innleder Ine Eriksen Søreide (H) pressekonferansen om returen av den norske IS-kvinnen og hennes to barn. – Men når det var nødvendig å hente hjem et antatt sykt barn, gikk Høyre, KrF og Venstre inn for en ekstraordinær assistanse. Søreide presiserer at avgjørelsen til regjeringen er tatt på et humanitært grunnlag.» 
  26. ↑ «Jubileumsmedalje». Det norske kongehuset (på norsk). 17. januar 2016. Besøkt 26. januar 2020. «Statsråd Ine Eriksen Søreide» 
  27. ↑ Utenriksdepartementet (11. oktober 2019). «Utanriksministeren mottek prisen som Årets europeer 2019». Regjeringa.no (på norsk nynorsk). Besøkt 14. februar 2026. 

Eksterne lenker

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
Autoritetsdata

Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Ine_Eriksen_Søreide&oldid=218981»