Soleieslekta: Forskjell mellom sideversjoner
m (Én sideversjon ble importert) |
(Blant eldste eksisterende blomsterplanter. Kildehenvisninger. Det "oppstår" ikke blod i urinen. "Gned", ikke "gnidde".) |
||
| Linje 57: | Linje 57: | ||
* [[vårkål]] nå (''Ficaria verna'') |
* [[vårkål]] nå (''Ficaria verna'') |
||
{{Taksoboks-slutt}} |
{{Taksoboks-slutt}} |
||
| ⚫ | '''Soleieslekta''' (''Ranunculus'' av [[latin]] «liten frosk», et [[diminutiv]] av ''rana'', «frosk» og ''unculus'', «liten»<ref>[https://www.floraldesigninstitute.com/blogs/resources-flower-library/ranunculus «ranunculus», ''floraldesign]</ref>) er en planteslekt, ofte kalt «smørblomst» på folkemunne, spesielt de vanlige artene [[engsoleie]] og krypsoleie. Kjempesoleie er den sjeldneste, og har status EN (sterkt truet) i den norske [[rødlisten]].<ref>[https://web.archive.org/web/20130914150758/http://www.artsportalen.artsdatabanken.no/#/Rodliste2010/Vurderinger/Ranunculus%2Blingua/103156 Rødlistede arter, ''artsportalen.en].</ref> [[Issoleie]] er den arten av [[blomsterplanter]] som er funnet høyest over havet i Norge, 2 270 moh. i [[Lom]] i [[Oppland]]. De aller fleste i slekta er mer eller mindre giftige i frisk tilstand. |
||
Smørblomster er blant de eldste eksisterende blomstergrupper, og var utbredt i tempererte soner i [[kvartær]]tiden. I dag finnes det over 2 000 medlemmer av soleie-familien om man teller med [[urt]]er og [[busk]]er. Den blanke overflaten på [[kronblad]]ene irriterer [[fordøyelse]]n hos dyr som spiser dem.<ref>[https://www.bokkilden.no/skjoennlitteratur-for-barn-og-ungdom-og-sanne-historier/dinosaurer-og-forhistorisk-liv-david-lambert/produkt.do?produktId=134301 ''Dinosaurer og forhistorisk liv '' (s. 309)]</ref> |
|||
| ⚫ | '''Soleieslekta''' (''Ranunculus'') er en planteslekt, ofte kalt «smørblomst» på folkemunne, |
||
== Utseende == |
== Utseende == |
||
| ⚫ | Artene i slekta er ett til flerårige urter. Bladene er hånddelte til hele. Blomstene har grønne begerformete blomsterblader, og kan ha 3, 5, eller flere gule, hvite eller andre fargede honningblader. Honningbladene har ei honninggrop nær festet. Smånøttene («frø») er glatte eller taggete, men de har aldri tverrgående ribber. |
||
| ⚫ | Artene i slekta er ett til flerårige urter. Bladene er hånddelte til hele. Blomstene har grønne begerformete blomsterblader |
||
== Habitat == |
== Habitat == |
||
Arter i soleieslekta er funnet fra snaufjell til nesten havstrand. Det er arter som tåler relativt stort tørkepress, og det er arter som ikke overlever hvis ikke røttene er dekket med vann. Noen krever rik og kalkrik jord, mens tåler ikke rik og kalkrik jord. |
Arter i soleieslekta er funnet fra snaufjell til nesten havstrand. Det er arter som tåler relativt stort tørkepress, og det er arter som ikke overlever hvis ikke røttene er dekket med vann. Noen krever rik og kalkrik jord, mens tåler ikke rik og kalkrik jord. |
||
== Giftighet |
== Giftighet og forgiftningssymptomer == |
||
| ⚫ | [[Husdyr]] pleier å sky soleie fordi giften i plantene virker etsende på hud og [[slimhinne]]r, men forsvinner ved [[slåttonn]] og tørking.<ref>[https://ndla.no/nn/r/produksjon-og-tjenesteyting-na-lga-vg2/forgiftninger/860bb41686 «Forgiftninger: Engsoleie», ''ndla.no]</ref> Alle soleiearter som er funnet i Norge, er mere eller mindre giftige, i all hovedsak grunnet innhold av protoanemonin, som er et oljeaktig stoff med skarp lukt og smak. Protoanemonin er kjemisk sett et [[lakton]] av krotonsyre. Stoffet er bundet som et [[glykosid]] i levende [[celle]]r. Når cellene skades, omdannes protoanemonin til det nesten uvirksomme stoffet anemonin. Derfor er [[høy]] og [[silo]] av arter i soleieslekta spiselig. |
||
Holder man friske arter i soleieslekten lenge, blir først huden rød, deretter dannes det blemmer, og huden svir, avhengig av hudtykkelse og tidsrom. De to artene med høyest innhold av protoanemonin er tiggersoleie og sumpsoleie. Tiggere gned seg med plantesaften for å oppnår sårdannelse og et ynkverdig utseende.<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): tiggersoleie i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 17. februar 2025 fra [https://snl.no/tiggersoleie]</ref> |
|||
Alle artene som er funnet i Norge er mere eller mindre giftig. |
|||
| ⚫ | |||
Har man fått i seg en protoanemoninholdig plante, får man en brennende følelse i munn og svelg. Trolig dannes det blemmer. [[Symptom]]er som kommer litt senere, er økt spyttproduksjon, kvalme og sannsynlig [[oppkast]], [[kolikk]]smerter og blodig [[diaré]]. Når protoanemoninet tas opp i blodet, blir man svimmel og får kramper. Kroppen prøver å skille ut protoanemoninet gjennom bl.a. [[urin]]en. Dette gjør [[urinveiene]] irriterte og betente med hyppig og smertefull [[vannlating]] til følge, etter hvert sjeldnere og mindre. Det kommer [[blod]] i urinen. Ved dødelig dose skyldes døden sirkulasjons- og åndedrettssvikt. |
|||
Holder man friske arter i soleieslekten lenge, blir først huden rød, deretter dannes det blemmer og huden verker. Dette har selvsagt sammenheng med, hvor tykk hud du har og over hvor lang tid. |
|||
== Referanser == |
|||
Husdyr pleier å sky artene i soleieslekta. Men det er en sjelden gang iblant blitt observert dødelige forgiftninger hos sau og gris. Dette er da like etter de har fått kull, og de har da hatt lite annet å spise. Det er også noen indikasjoner på at plantene, som vokser nordpå og i høyfjellet, er så å si ufarlige. Da det er observert, at beitedyr kan beiter på dem uten tilsynelatende ubehag etterpå. |
|||
<references /> |
|||
De to artene med høyest innhold av protoanemonin er tiggersoleie og sumpsoleie. Der tiggere under middelalderen gnidde plantedeler eller plantesaft fra tiggersoleie i ansiktet. For å få større medfølelse og dermed større inntekt, derav navnet. |
|||
Protoanemonin virker også sterkt veksthemmende på sopper. |
|||
== Etymologi == |
|||
''Ranunculus'' kommer fra sen[[latin]] og betyr liten frosk, idet ordet er et [[diminutiv]] av ''rana'' som betyr frosk. [[Plinius]] (ca. år 70 e.Kr.) brukte navnet på en soleie. Opprinnelsen kommer antageligvis fra mange arter i soleieslekta trives i vann eller vannkant. |
|||
== Litteratur == |
== Litteratur == |
||
* Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: ''Norsk flora.'' 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 (Side 293-301) |
* Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: ''Norsk flora.'' 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 (Side 293-301) |
||
* Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: ''Gyldendals store nordiske flora''. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 174-187) |
* Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: ''Gyldendals store nordiske flora''. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 174-187) |
||
| Linje 96: | Linje 86: | ||
== Eksterne lenker == |
== Eksterne lenker == |
||
* {{Artslenker}} |
* {{Artslenker}} |
||
| ⚫ | |||
| ⚫ | |||
{{Autoritetsdata}} |
{{Autoritetsdata}} |
||
Sideversjonen fra 17. feb. 2025 kl. 11:51
Soleieslekta (Ranunculus av latin «liten frosk», et diminutiv av rana, «frosk» og unculus, «liten»[1]) er en planteslekt, ofte kalt «smørblomst» på folkemunne, spesielt de vanlige artene engsoleie og krypsoleie. Kjempesoleie er den sjeldneste, og har status EN (sterkt truet) i den norske rødlisten.[2] Issoleie er den arten av blomsterplanter som er funnet høyest over havet i Norge, 2 270 moh. i Lom i Oppland. De aller fleste i slekta er mer eller mindre giftige i frisk tilstand.
Smørblomster er blant de eldste eksisterende blomstergrupper, og var utbredt i tempererte soner i kvartærtiden. I dag finnes det over 2 000 medlemmer av soleie-familien om man teller med urter og busker. Den blanke overflaten på kronbladene irriterer fordøyelsen hos dyr som spiser dem.[3]
Utseende
Artene i slekta er ett til flerårige urter. Bladene er hånddelte til hele. Blomstene har grønne begerformete blomsterblader, og kan ha 3, 5, eller flere gule, hvite eller andre fargede honningblader. Honningbladene har ei honninggrop nær festet. Smånøttene («frø») er glatte eller taggete, men de har aldri tverrgående ribber.
Habitat
Arter i soleieslekta er funnet fra snaufjell til nesten havstrand. Det er arter som tåler relativt stort tørkepress, og det er arter som ikke overlever hvis ikke røttene er dekket med vann. Noen krever rik og kalkrik jord, mens tåler ikke rik og kalkrik jord.
Giftighet og forgiftningssymptomer
Husdyr pleier å sky soleie fordi giften i plantene virker etsende på hud og slimhinner, men forsvinner ved slåttonn og tørking.[4] Alle soleiearter som er funnet i Norge, er mere eller mindre giftige, i all hovedsak grunnet innhold av protoanemonin, som er et oljeaktig stoff med skarp lukt og smak. Protoanemonin er kjemisk sett et lakton av krotonsyre. Stoffet er bundet som et glykosid i levende celler. Når cellene skades, omdannes protoanemonin til det nesten uvirksomme stoffet anemonin. Derfor er høy og silo av arter i soleieslekta spiselig.
Holder man friske arter i soleieslekten lenge, blir først huden rød, deretter dannes det blemmer, og huden svir, avhengig av hudtykkelse og tidsrom. De to artene med høyest innhold av protoanemonin er tiggersoleie og sumpsoleie. Tiggere gned seg med plantesaften for å oppnår sårdannelse og et ynkverdig utseende.[5]
Har man fått i seg en protoanemoninholdig plante, får man en brennende følelse i munn og svelg. Trolig dannes det blemmer. Symptomer som kommer litt senere, er økt spyttproduksjon, kvalme og sannsynlig oppkast, kolikksmerter og blodig diaré. Når protoanemoninet tas opp i blodet, blir man svimmel og får kramper. Kroppen prøver å skille ut protoanemoninet gjennom bl.a. urinen. Dette gjør urinveiene irriterte og betente med hyppig og smertefull vannlating til følge, etter hvert sjeldnere og mindre. Det kommer blod i urinen. Ved dødelig dose skyldes døden sirkulasjons- og åndedrettssvikt.
Referanser
- ↑ «ranunculus», floraldesign
- ↑ Rødlistede arter, artsportalen.en.
- ↑ Dinosaurer og forhistorisk liv (s. 309)
- ↑ «Forgiftninger: Engsoleie», ndla.no
- ↑ Store norske leksikon (2005-07): tiggersoleie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. februar 2025 fra [1]
Litteratur
- Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 (Side 293-301)
- Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 (Side 174-187)
- Høeg, Ove Arbo, Christphersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune: Våre medisinske planter. ISBN 82-7010-156-7 (Side 326, 342-343)
- Grey-Wilson, Christopher, Blamey, Marjorie: Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa" Oversatt og tilpasset til norsk av Faarlund, Torbjørn, Sundig, Per. Teknologisk forlag 1992. ISBN 82-512-0355-4 (Side 114-121)
- Nielsen, Harald, Sivertsen, Bente: Giftplanter J.W. Cappelens forlag 1979. ISBN 82-02-04225-9 (Side 56, 59-60)
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Artnavebasen[død lenke] kilden til offisielle norske navn.