Dorothe Engelbretsdatter

Dorothe Engelbretsdatter

Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) fra Bergen var den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev. I Norsk Salmebok (1985) var to av hennes salmer tatt med: «Dagen viker og går bort» fra 1678 og «Når verden med sin glede sviker» fra 1681. Bare den første av disse to er med i Norsk salmebok 2013.

Dorothe Engelbretsdatter regnes som den første norske forfatter som fikk «diktergasje», og blant de første som hadde forfatterskapet som yrke. Det hjalp at hun i 1682 fikk kongelig privilegium («copyright») i ti år med enerett til å å utgi sin egen diktning, forlenget med nye ti år fra 1692. I tillegg hadde kongen innvilget henne livsvarig skattefritak da hun ble enke i 1684. Forfatterskapet ble verdsatt både i Danmark og Norge, og Dorothe ble omtalt som «den ellevte muse» (Sapfo var den tiende).

Liv

Fil:Dorothe Engelbretsdatter frontispis portrett fra Dorothe Engelbrets-Daatters Siælens Sang-Offer utgave 1724 opprinnelig fra 1680-årene Norwegian author Hymnal Fra Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.jpg

Tittelkobberet til Siælens Sang-Offer, trolig gravert 1685. Kobberstikket viser en ærverdig matrone ved skrivebordet, med hodeskalle og timeglass som memento mori.

Faren, Engelbret Jørgenssøn, var rektor og sogneprest ved Bergen domkirke. I 1647 reiste Dorothe til København, der hun skal ha oppholdt seg i tre år. I København giftet hun seg atten år gammel med sin fars kapellan, Ambrosius Hardenbeck (1621–1683), sønn av en tysk organist i Bergen.

Dorothe fikk ni barn sammen med Ambrosius. Sju av disse barna var allerede døde da Dorothe i 1678 gav ut sin første bok. Etter at ektemannen døde, mistet hun kontakten med de to siste av barna. Det yngste av dem døde under krigen i Tyrkia. Også den eldste reiste til utlandet. I Bergen billedgalleri fantes et portrett av hennes sønn Engelbrecht Ambrosius Hardenbeck, malt av Hendrik Krock, og påført opplysningen at Engelbrecht var «berømmelig for sine mange Aaars udenlands langvarige Reiser» – i 1717 hadde han vært borte fra Norge i 26 år.

Som tenåring var Ludvig Holberg i et par år Dorothes nærmeste nabo. Han bodde da hos sin morbror og pleiefar Peder Lem, like overfor Domkirken i huset ved siden av Dorothe. Beundringen Holberg viser henne i sin Bergens beskrivelse, kan nok spores tilbake til den tiden da han kjente henne personlig, og hun kan ha vakt hans reiselyst med sine beretninger om sønnen Engelbrechts utenlandsreiser.

Huset hennes brant ned i storbrannen i Bergen 19. mai 1702. To år senere kom kong Frederik IV til Bergen, og Dorothe ga ham et dikt der hun bad om hjelp til å få et nytt hus. Da dette ikke hjalp, sendte hun et brev til Bergens øvrighet og fortalte om sin situasjon.

I 1712 ble hun eier av et hus ved bispebrønnen, på hjørnet av Kong Oscars gate og Heggebakken. Dette Dorothe Engelbretsdatters hus ble i 1962 flyttet til friluftsmuseet Gamle Bergen museum, der skuespilleren Rolf Berntzen som enkemann bodde i huset. Dorothe døde i 1716, 82 år gammel, og ble gravlagt i koret i domkirken.

Forfatterskap

Førsteutgaven av Dorothe Engelbretsdatters salmebok Siælens Sang-Offer fra 1678 er tapt, men Nasjonalbiblioteket i Oslo har en utgave trykt i København 1685.

Tittelsiden av Taare-Offer (1685).

Dorothe beskrives som den første store kvinnelige salmedikteren i Danmark-Norge som påtar seg en representativ og forkynnende dikterstemme. Sentrale tema er det moralske her og nå, og det forestående møtet med Gud. I hennes diktning er ikke melankolien tilbakeskuende, men en lengsel etter å møte Gud.

Den første samlingen av åndelige sanger, Siælens Sang-Offer, regnes som hennes hovedverk. Den utkom i sju utgaver i hennes egen levetid, og i hver ny utgave reviderte hun tekstene og tilføyde nye tekster. En sammenligning av versjonene viser at hun utviklet en strammere og mer presis metaforbruk over tid.

Mens hun sørget over mannens død i 1683, skrev hun den store diktsyklusen Taare-Offer med motiv fra Lukas-evangeliet, kapittel 7,36-50 («synderinnen i fariseernes hus»), med forbilder i en tysk andaktsbok av Heinrich Müller. Thomas Kingo møtte hun, da hun etter sørgeåret etter mannens død besøkte København i 1684–1685. Brevvekslingen hennes med Petter Dass er bevart.

I selskapet der hun møtte Thomas Kingo, moret man seg med å rime. Kingo åpnet med linjene:

Jeg havde rimet selv, men vidste ikke hvad

for digterinden mig saa nær på armen sad.

Dorothe svarte:

O mageløs poet! Du kald mig ikke saa.

At du min mester er, al verden skjønner paa.

Ettermæle

Da Landstad utgav sin kirkesalmebok i 1869, inkluderte han Dorothes salmer. I Landstads reviderte finner vi fremdeles fire av dem. Mest kjent er trolig Aftensang, som i moderne versjon heter Dagen viker og går bort.

Ettertiden har vurdert henne ulikt. Hun ble nedvurdert en periode, men salmene levde og ble brukt som «folke-eie». Det er kjent nærmere femti folkemelodier til hennes salmetekster.

Hennes verk

• Siælens Sang-Offer (1678)
• Taare-Offer (1685)
• Om det evige liv
• Gravskrift
• Aftensalme

Hennes samlede skrifter ble utgitt i to bind i 1955–56, og gjenutgitt i 1999.

Eksterne lenker

• Gratis e-bøker av Dorothe Engelbretsdatter; bokselskap.no
• Dorothe Engelbretsdatter i Digitalarkivet.no
• Digitaliserte bøker av Dorothe Engelbretsdatter og om Dorothe Engelbretsdatter hos Nasjonalbiblioteket.

Autoritetsdata