Abraham Pihl: Forskjell mellom sideversjoner

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Wikisida (diskusjon | bidrag)
Byråkrater, Grensesnittadministratorer, Administratorer
1 553 redigeringer
m Formatering
 
m Én sideversjon ble importert
 
(Ingen forskjell)

Siste sideversjon per 30. apr. 2026 kl. 11:43

Abraham Pihl
BeskjeftigelsePrest, vitenskapsmann og arkitekt

Abraham Pihl (1756–1821) var en norsk prest, astronom, arkitekt og urmaker. I 1789 ble han sogneprest i Vang kirke ved Hamar, hvor han fjorten år senere ble prost. Han var blant de fremste norske vitenskapsmenn fra dansketiden, og er en av det norske urmakerfagets grunnleggere. Han blir omtalt som en av tidens vidsynte prester, kjent som potetprest og preget av opplysningstiden.

Etter at Vang kirke i Ridabu brant i 1804, tegnet han selv nytt kirkebygg. Han hadde et allsidig og omfattende virke, og prestegården var Vangs største arbeidsplass med mer enn 100 tilknyttede personer i arbeid der. Hamar hadde ikke egen kirke og innbyggerne sognet til Vang.

Han virket i opplysningstiden da det var forventet at prestene skulle skjøtte både kirkelig verv og folkeopplysning samt gjøre egen innsats for å utvikle bygdene. Han var medlem av Det Kongelige Danske Videnskabers Selskab og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og han var ridder av Dannebrogsordenen. Biskop Claus Pavels beskrev ham som polyhistor og tusenkunstner.

Bakgrunn

Hovedbygningen på Vang prestegård er fredet (inngår i Toneheim folkehøgskole).
Foto: Jan-Tore Egge
Vang kirke fotografert før restaurering og ombygging (med høyt spir) i 1877. Den ble tegnet av Pihl og han er gravlagt ved kirken. Prestegården i høyre kant.

Abraham Pihl ble født på prestegården i Gausdal 3. oktober 1756.[1] Foreldrene var Andreas Pihl (1726–1781) og Marthe Christine Flinthoug også omtalt som Flinthaug (1732–1769). Hun var datter av Abraham Flinthoug (1681–1755), sogneprest på Hurum, og Anna Elisabeth Wing (ca. 1689–1746).[2][3] Faren hadde studert teologi og filosofi i København og ble sogneprest i Gausdal. Joachim Pihl (1689–1762), Abrahams bestefar, var også prest i Gausdal og dessuten prost for Gudbrandsdalen.[4][5][3] Tre år etter at Marthe Christine Flinthoug døde, giftet faren seg på nytt, og Abraham fikk stemoren Susanne Johanne Holter da han var 16 år.[1]

Abraham Pihl hadde syv søsken; hvorav to døde som spedbarn eller unge.[3] Abraham Pihls bror Ole Pihl var prest, professor og forretningsmann.[6][7][8] Christen Pram var hans fetter[9] eller tremenning.[10]

Abraham Pihl giftet seg i 1784 med Anna Cathrine Neumann (1764–1850) i 1784. Hun var datter av jernverkseier Jakob Hansen Neumann på Hassel i Modum.[4][5][3]

Anna Cathrines yngre søster var gift med Hans Hein Nysom, prest og eidsvollsmann.[11] Anna Cathrine var gjennom sin halvbror tante til Jacob Neumann, biskop i Bergen.[12][13]

Abraham Pihl fikk 11 barn. Datteren Magdalene Cathrine (1787–1843) var gift med Claus Bendeke, eidsvollsmann og embetsmann.[14] Sønnen Jacob (1786–1820) var astronom ved observatoriet i København; Jacob var gift med Magdalene Bugge, datter av professor Thomas Bugge. Han var farfar til ingeniør og forretningsmann Oluf Pihl og jernbaneingeniør Carl Abraham Pihl.[3][15][16][17]

Pihl døde 20. mai 1821 på Arnkvern i Furnes sogn[12][18] og han ble gravlagt ved Vang kirke på Ridabu.[5]

Utdanning

Abraham Pihl ble student i 1778[19] og tok teologisk eksamen i 1783. I København skal han også ha studert matematikk, mekanikk og astronomi[4][5] samt praktisk urmakeri.[20] Pihl hadde tilsynelatende ikke noe særlig kontakt med Norske Selskab, som var virksomt og nystiftet da han kom til København.[21] Det er ikke kjent om Abraham hadde huslærer som barn, slik det var vanlig.[1]

Virke

Prest

Pihl ble i 1784 sogneprest i Lund (i Dalane) og Flekkefjord.[22][23] Han ble sogneprest i Vang i 1789 og ble der til sin død i 1821, fra 1803 var han også prost for Hedemarken prosti.[24][5] Hamar hadde ikke egen kirke og innbyggerne sognet til Vang også etter at Hamar ble utskilt fra Vang og fikk bystatus (kjøpstad) i 1849.[25][26] Prestegården var Vangs største arbeidsplass med opp mot 142 tilknyttede personer i arbeid der.[27][24] Han virket i opplysningstiden der det var forventet at prestene skulle skjøtte både kirkelig verv og folkeopplysning samt gjøre egen innsats for å utvikle bygdene.[20] Biskop Claus Pavels beskrev ham som polyhistor og tusenkunstner.[28]

«Han var Geometer, Mechaniker, Optiker, Astronom til temmelig Grad af Fuldkommenhed. Han dreiede, malte, gjorde Smede- og Snedkerarbeide, var Uhrmager, Glaspuster, Medikus, Desillateur, kort alt hvad nævnes kan – undtagen Philosoph og Theolog.»

Claus Pavels[28]

Paul Winsnes var kapellan hos Pihl i om lag ett år, og Pihl var fadder for Paul og Hanna Winsnes' datter Barbra.[5] Den teoretisk anlagte «grundtvigianer» Paul Winsnes kom dårlig overens med den praktiske rasjonalist Pihl.[29] Senere stortingsmann Edvard Storm Munch var huslærer hos Pihl en tid før han fullførte teologistudiet.[30]

Pihl noterte nøye i kirkeboken dødfødte barn, med beskrivelse av omstendigheter rundt fødselen.[31] Han tok initiativ til at jordmoren (som da hadde ansvar for Vang, Ringsaker og Nes) burde få mindre distrikt å betjene og at hun burde få bedre lønn og egen bolig.[5] Han var en av tidens kjente potetprester.[4] I 1793 sendte 60 bønder fra Vang og Furnes klage på Pihl til Cancelliet i København og ville ha ham forflyttet. De mente prosten blandet seg opp i bøndenes jordbruk. Klagen ble avvist av Cancelliet og returnert til amtmannen. Det ble avholdt høring i klokkergården om saken, ledet av prosten og to «assesorer». Striden ble deretter bilagt.[15]

«Prost Pihl har hos seg en mengde forskjellige håndverkere som han underviser. Men han klaget over at etter endt læretid reiste de til byene alle sammen og slo seg ned, – uten tanke på å utbre lysten for håndverk rundt om i bygdene.»

Studenten Sven Nilsson (besøkte Vang i 1816)[15]

Den tyske geologen Leopold von Buch besøkte Vang før 1810 og var svært imponert over Pihls utstyr, og vitenskapelig og tekniske innsikt. Buch omtalte Pihl som en av de merkeligste menn i Norge,[5] og skrev at Pihls hus var som en fabrikk. Ifølge Buch var Pihls kikkerter berømte også utenfor Norge.[7][32] Christen Pram uttalte om Pihl: «En aldeles siælden, og synderligen fortræffelig Mand.»[29]

Annet virke

En av Pihls interesser var glassblåsing og ved auksjonen etter ham var det store mengder glassgjenstander. Auskjonslisten nevner også fem fioliner, bass, lutt, zither og klaver.[15] Pihl var interessert i musikk og han lærte å spille klaver som barn i Gausdal. Han bemerket at han skulle gjerne hatt en «luftmaskin» slik at han kunne «seile» til København hver onsdag for å gå på konsert (luftballonger var på den tiden blitt kjent).[33]

Ifølge samtidige beretninger laget Pihl orgler, blant annet stueorgel.[5] Det er uklart om han drev opplæring i orgelbygging, eller om han bare formidlet faglige impulser.[34]

Pihl lagde sitt eget termometer som han brukte til værobservasjoner.[15] Han hadde barometer og hygrometer til værobservasjoner, med ambisjoner om å lage værmeldinger. Dette gav han etter hvert opp.[5] Han fungerte som veimester og postmester.[15] Tilsyn med veiene tok han ifølge Imerslund på seg frivillig, og han måtte passe på at bøndene gjorde pliktarbeid på sine roder.[5]

Næringsvirksomhet

Pihl kjøpte i 1807 gården Heggvin-Opsahl, som han ga navn Alderslyst og satte opp teglverk og mølle. Teglverket lå ved den lille elven Lageråa vest for tunet og han fikk leire av naboene. Teglverket produserte takstein. I 1812 byttet han Alderslyst mot Arnkvern (rett nord for Hamar, idag i Ringsaker kommune) nærmere prestegården og med tilgang til vannkraft; også der satte han opp teglverk og mølle.[24][35] Hans mange initiativ, inkludert urproduksjonen, var ifølge Imerslund trolig motivert av mulighet til å skape beskjeftigelse for folket om vinteren og mellom onner.[36]

«Til det danske Canselli. Halvor og Jens Kluge med flere af Wangs Almue i Hedemarken Amt have anholdt, at Sognepræsten sammesteds, Hr. Pihl enten maa blive forflyttet til et andet Sognekald, eller i fald dette ikke bevilges, at da Provsteræt maa blive beskikket til at paakiende, hvorvidt han som præst har opfyldt sin Pligter.»

Fra almuen i Vang[15]

Astronom

Fra 1785 ble han av Det Kongelige Danske Videnskabers Selskab ansatt som astronomisk observatør i Norge. Jacob Nicolai Wilse hadde gjort meterologiske observasjoner i Spydeberg og ble forbigått av Pihl til vervet som astronomisk observatør; Pihl tok over arbeidet med meterologiske observasjoner.[37] Han fikk et honorar på 100 riksdaler i året for dette arbeidet, og han leverte jevnlig observasjoner til Det Kongelige Danske Videnskabers Selskap. Pihl gjorde nøyaktige målinger flere steder. Han noterte blant annet tidspunktet for solformørkelsen 5. september 1793. Pihl arbeidet over lang tid med å fastslå Vangs lengdegrad basert på astronomiske observasjoner; han hadde gjort tilsvarende for Lund prestegård. Ifølge Christen Pram hadde Pihl et tilnærmet fullstendig observatorium.[9][38][39]

Pihl skaffet i 1803 et lommekronometer fra England og var den første i Norge som fastslo lengdegrad ved tidsoverføring. Ved å stille inn kronometeret på lokal tid og reise til et annet sted kunne forskjellen i lengdegrad avleses som forskjeller i lokal tid. Arbeidet som observatør var på initiativ av Thomas Bugge, som ledet et nettverk av små observatorier finansiert av Rentekammeret. Jens Esmark kjøpte flere instrumenter av Pihl da Pihls oppdrag som observatør ble avsluttet. I 1816 reiste Christopher Hansteen til Vang og målte tidsforskjellen for solens posisjon i sør slik at lengdegraden for observatoriet ved Akershus kunne avledes av Pihls observasjoner. Posisjonen til Pihls observatorium i Vang relativt til København og Paris var kjent, og Hansteen kunne via Vang beregne avstanden mellom Christiania og Paris. Hansteen undersøkte i 1816 Pihls instrumenter og konkluderte med at pendeluret og en avansert sekstant var verdt å kjøpe til universitetets instrumentsamling. Hansteen brukte Pihls lommekronometer til sine observasjoner.[39][38]

Pihl foretok en rekke astronomiske bestemmelser, og laget til dels instrumentene sine selv. Han slipte selv linser og bygget teleskoper og annet optisk utstyr. Et pendelur han laget befinner seg nå på Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Han hadde et Herschel-teleskop, en sekstant av den britiske instrumentmakeren Edward Troughton og to kronometre. Kronometrene var spesielt presise ur, som kunne tas med på reise. De ble blant annet brukt i forbindelse med astronomiske observasjoner og fastlegging av lengdegrader. Pihl fikk 100 riksdaler i året for denne stillingen som han beholdt til 1811 da Universitetet i Oslo ble opprettet.[5]

Pihl brukte kronometre på reiser for å fastslå forskjellen i lengde ved å måle forskjellen i lokal tid. Han hadde to kronometre som han brukte til å fastslå Vangs lengdegrad relativt til København, og på oppdrag med oppmåling av kystområdene i Agder. I 1806 fikk han i spesielt oppdrag å bestemme breddegradene for ulike steder på Vestlandskysten.[5]

Urmaker

Da Pihl ble sogneprest i Vang i 1789 åpnet han klokkemakerverksted, og en langvarig klokkemakertradisjon ble innledet på Hedmarken. Urmakeri hadde han lært seg i studietiden i København hos hoffurmaker Jürgen Jürgensen[lower-alpha 1] (1745–1811).[41] Urmakerverkstedet hos Pihl fungerte i praksis som en urmakerskole.[42] Han skal ha vært en av de første som laget pendelur i Norge.[43] Mange av hans læresvenner ble senere mestere i norsk urmakerfag. Han laget blant annet ur til tårn på store bygninger. Gårdsklokken på Vang prestegård (nå på Hedmarksmuset), på Torshov gård og på Hovinsholm på Helgøya ble laget av Pihl.[23][44]

Urverk til tårnet på Tjerne gård i Gaupen i Ringsaker kan også ha vært laget av Pihl.[45] Det er mulig, men usikkert om Pihl laget lommeur.[5] En gulvklokke som antas å være laget av Pihl og hans medarbeidere står i Bolstadbygningen på Hedmarksmuseet. Pihl laget såkalte taffelur som var beregnet å stå på en benk eller et bord.[46] Da Christian Ditlev Frederik Reventlow besøkte Pihl i 1811 hadde Pihl gitt opp sin gulvklokkefabrikk.[47]

Christopher Hansteen og Jens Esmark brukte pendelur laget av Pihl i forbindelse med sine vitenskapelige undersøkelser.[39] På 1700-tallet ble det klaget over forsinket og upålitelig postgang, blant annet mellom Trondhjem og Christiania: Pihl fikk i oppdrag å lage et «postur» som skulle følge postforsendelsene og kunne gå i 8 dager uten å bli trukket opp. Pihl laget to slike ur til 100 riksdaler hver.[47] Pihl laget et astronomisk gulvur som står i Astrofysisk institutt ved UiO. Imerslund antar at det ble fremstilt lommeur på Vang, men det er ikke kjent om noen er bevart.[48] Typisk for Pihls elever var forseggjort ornamentikk på urene.[49] Simen Simensen (1793–1854) var en av Pihls beste elever og ble en ledende haugianer.[50][51][52]

Jordbruk

Pihl konstruerte en treskemaskin som er en maskin som skiller kornet fra aksene. Det er usikkert om dette var den første treskemaskinen på Hedmarken, men den hadde stor betydning for utvikling av jordbruket der. Pihl sendte en treskemaskin til Eidsvoll tidlig på 1800-tallet og det antas å være den første på Romerike. Treskemaskiner ble tatt i bruk i Norge fra rundt 1800 etter skotten Andrew Meikles oppfinnelse i 1787. Pihl fikk i 1805 stipend for en studietur til København, den omfattet blant annet besøk hos Landhuusholdnings-Selskabet og et mekanisk verksted på Frederiksværk. I tillegg til treskemaskiner studerte han ploger, harver og såmaskiner; det var trolig etter denne turen Pihl laget en treskemaskin etter Meikles prinsipp. Prinsippet for treskemaskin kan ha kommet til Norge med omreisende håndverkere.[53][5][54]

Han konstruerte også andre maskiner til bruk på gården, og han innførte moderne ploger fra Sverige til erstatning for den gamle arden. Han fikk i oppdrag av Norges Vel å konstruere eller forbedre en maskin til å utvinne olje fra valmuefrø. Pihl eksperimenterte med vinterhvete og skal slik ha økt kornavlingen vesentlig. Samtidige beretninger var imponert over Pihls hage med praktvekster fra varmere strøk, blant annet scilla og ulik løkblomster. I hagen var det epletrær, pære, kirsebær og plantet hassel.[5]

Arkitekt og byggmester

Den gamle låven på Torshov gård i Vang antas å være tegnet av Pihl,[55] med klokke laget av Pihl.[45][46]
Foto: Jan-Tore Egge

Da Vang kirke brant i 1804 etter lynnedslag tegnet Pihl den nye kirken, som senere ble et forbilde for flere kirker på vestsiden av Mjøsa.[27] Byggmester Svend Aspaas fra Røros overtok byggeledelsen i 1806, da Pihl var opptatt med å skjøtte sin oppgave som astronomisk observatør. (Oluf Kolsrud omtaler Aspaas som Pihls «husman»).[56] Ifølge historiker Knut Imerslund er det ingen tvil om at Pihl sto for den arkitektoniske utformingen, mens Aspaas kan ha tatt viktige beslutninger om praktiske løsninger mens Pihl var på reise. Ifølge Imerslund må det ha vært en prestasjon å få til den store takkonstruksjonen på 21 x 25 meter (over 500 m2), som uten støtte er så solid at den ifølge Imerslund trolig kan bære det mangedobbelte av tyngden.[5] Pihl hadde ikke erfaring med et så stort og krevende bygg, mens Aspaas hadde erfaring fra blant annet Røros kirke (1784) og Sør-Fron kirke (1792) samt andre murbygg, særlig på Røros Kobberverk.[57]

Pihl utnyttet stein fra åkrene til bygningsmaterialer, bygging av fjøs i stein var en viktig nyvinning på slutten av 1700-tallet.[5] Pihl tegnet det store steinfjøset på Torshov gård (1808) og andre næringsbygg. Han tegnet hovedbygningen (oppført 1810) på Kjonerud gård i Ottestad og svigersønnens, Claus Bendekes gård, men bygget gikk tapt i brann i 1909. Hovedbygget på Kjonerud ble beskrevet som dekorativt, standsmessig og godt synlig i kulturlandskapet. Kjonerud-huset var et av de største på Hedmarken: Det var i to fulle etasjer, hadde tre skorsteiner, to arker på hver side, tre saler og elleve andre værelser, de to inngangene hadde to joniske søyler på hver side og dørene var tofløyede i empirestil.[5][14] Etter initiativ fra Pihl fikk Furnes kirke i Ringsaker nytt, høyt tårn på 57 alen med fire småtårn omkring en kvadratisk tårnfot.[58] Kurud mølle ved Svartelva skal også ha blitt oppført av Pihl, Johannes Sætherskar antar at det var i krigsårene 1807–1814.[59] På sin egen gård Arnkvern i Furnes satte Pihl opp en treetasjers hovedbygning med grunnmur av stein.[60]

Teologi og politisk syn

Ifølge Imerslund var Pihl, blant annet gjennom utdanningstiden i København, preget av opplysningstidens fornuftsorientering og fremskrittsoptimisme, med den danske presten Christian Bastholm som en viktig inspirasjonskilde.[5] Pihl blir omtalt som en av tidens vidsynte prester.[43]

Detalj av portrett i Vang kirke.

Haugianerne

Pihl samarbeidet med haugianere i distriktet, i likhet med Pihl var de opptatt av det praktiske og av materiell velferd.[5] Predikant Hans Nielsen Hauge besøkte Pihl flere ganger og Pihl beskrev Hauge i rosende vendinger med unntak av hans proselyttmakeri som «dog ikke paa nogen Maade er bleven dette Sogn til skade».[15] Pihl tok Hans Nielsen Hauge i forsvar.[43] Ifølge Sigrid Svendsens bok om haugianerne brydde ikke Pihl seg noe særlig om haugianernes virksomhet og lot dem stort sett være i fred. Etter at Hauge i februar 1799 talte til menigheten på kirkebakken i Vang etter gudstjenesten, ble han anmeldt av Pihls kapellan Vincents Stoltenberg Bull (Pihl selv foretok seg ikke noe) og Hauge ble da ettersøkt i hele distriktet. I september 1799 holdt søsteren Karen Nielsdatter Hauge private prekener i Vang og ble da anmeldt av Pihl selv, ifølge Sigrid Svendsen fordi det dreide seg om en kvinnelig lekpredikant. Karen Hauge ble da dømt til å reise hjem til Thune i Østfold.[61][62]

Politikk og økonomi

Kildene fra den tiden, særlig hans egen korrespondanse, gir få holdepunkter for å si noe om hans teologiske standpunkt og blant annet brevene handler mest om praktiske saker. Hans teologiske syn lå trolig nær det allment aksepterte på den tiden. Imerslund mener Pihls politisk ståsted var individualistisk og liberalistisk. Blant annet argumenterte Pihl mot forbudet mot brennevinsproduksjon fordi det innskrenket bondens eiendomsrett. Pihl bruker også «frihet» som honnørord i økonomisk og sosialpolitisk sammenheng. Han argumenterte mot brenneforbudet med at spritproduksjon var lovlig i byene, mens bonden måtte selge kornet og kjøpe det dyrt tilbake foredlet som brennevin. Pihl mente også at bonden kunne utnytte poteten, denne nye veksten i jordbruket, til brennevinsproduksjon. Pihl behersket selv håndverket med å lage brennevin ved å destillere alkohol.[63][64]

«...Brændevinet er aldeles umistelegt for både for Lækelse og Vederqvegelse, ja, når sant skal sies er det ikke for mye å påstå at riktig Brug derav ingensteds er forenet med mere sann Nytte og Nødvendighed enn hos den Norske Bonde.»

Abraham Pihl[65]

Pihl ga forsiktig uttrykk for tidens gryende tanker om frie tanker og fritt næringsliv.[5] En av hans store ideer var å skape en by ved Mjøsa der Brumunda løper ut, dette mente han var «hjertet av Norge».[15] På Pihls tid fantes det ingen kjøpstad på Hamar; Hamar sognet til Vang. Pihl ønsket å etablere en by ved Brumundas utløp blant annet av hensyn til industrien som kunne utnytte fossen.[66]

Pihl var nasjonalt orientert og ønsket at Norge skulle bli uavhengig av Danmark så snart som mulig. Han var begeistret for Enevold Falsen som han kalte en «prægtig Mand»; Pihl støttet Falsens ønske om selvstendighet og eget norsk universitet.[5] Han ville legge universitetet til Hedemarken heller enn til Christiania der tenkesettet ennå «er dansk», i hjertet av riket ville det være mer grobunn for mer «patriotisk tenkesett».[15]

Utmerkelser

Han ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen i 1809 for sitt vitenskapelige virke.[67] Det var få nordmenn som i dansketiden fikk denne utmerkelsen. Pihl ble etter dette til dels omtalt som ridder og på Flintoes maleri henger ordenstegnet godt synlig midt på brystet.[68]

I 1793 ble Pihl innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem, men han var lite aktiv der. Selskapet ga i 1993 ut en minnemedalje til 200-års jubileet for Pihls medlemskap. I 1804 ble han innvalgt i Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab.[69]

Minner

Pihl er gravlagt på Vang kirkegård.

I Bolstadbyningen på Hedmarksmuseet står Pihls skrivebord med Norges Grunnlov innrammet over skrivebordet.[5] Det finnes en Abraham Pihls veg på Ridabu. I Hamar fantes tidligere (på Disen) en Abraham Pihls gate, men denne regnes nå som en del av Steenbergs gate.[70] Gården Alderslyst ligger i krysset mellom Alderslystvegen og Heggvinvegen; Pihl kjøpte gården Heggvin-Opsahl (også omtalt som Heggvin Ufsal og Heggvin-Oppsal) i 1807 og kalte den Alderslyst.[71][72][35] Veien til Arnkvern mølle, som Pihl utbedret, heter Møllbruvegen.[73]

På Toneheim folkehøgskole, den tidligere prestegården i Vang nå skilt fra kirken av riksvei 25, er det minnesmerke over Hanna Winsnes og Abraham Pihl.[62]

Minnet om Pihls virkelyst levde lenge i distriktet og det gikk rykter om at han hadde Svarteboka og hadde inngått et pakt med mørke makter.[16]

Portrettmaleri

Et portrett utført av Johannes Flintoe henger i Vang kirke. Maleriet er 68 x 55 cm og viser i bakgrunnen en stjernekikkert og noen store bøker.[74][5] Ifølge kunsthistoriker Henning Alsvik er bildet malt av Johannes Flintoe og Alsvik tror at bildet kan ha blitt malt i 1816 da Flintoe var på Romerike.[74][75] Slektsboken for Neumann oppgir bare at bildet er malt av «Flinthoug», Pihls mor hadde pikenavnet «Flinthoug»[12] mens Flintoes far var Abraham Flinthoug fra Hurum.[76] Pihl var fetter av Johannes Flintoes far Abraham Flinthoug (født 1755), de hadde samme bestefar, presten Abraham Flinthoug (født 1681).[3][27][77]

Fotnoter

  1. ↑ Far til Urban Jürgensen og Jørgen Jørgensen.[40]

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 Imerslund 2010, s. 17.
  2. ↑ Imerslund 2010, s. 14.
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 Pihl, W.R., Carl F.B. Pihl (1939). Familien Pihl. Oslo. 
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 4,3 Brandt, Nils (1973). Potetprester. Oslo: Landbruksforlaget. s. 33. 
  5. ↑ 5,00 5,01 5,02 5,03 5,04 5,05 5,06 5,07 5,08 5,09 5,10 5,11 5,12 5,13 5,14 5,15 5,16 5,17 5,18 5,19 5,20 5,21 5,22 5,23 5,24 Imerslund, Knut: To essays om Abraham Pihl. Rapport nr 4/2005. Høgskolen i Hedmark.
  6. ↑ «Pihl – Store norske leksikon». Besøkt 16. september 2016. 
  7. ↑ 7,0 7,1 Keilhau, Wilhelm (1929). Tidsrummet 1814 til omkring 1840. Oslo: Aschehoug. 
  8. ↑ Bricka, Carl Frederik. «110 (Dansk biografisk Lexikon / XIII. Bind. Pelli – Reravius)». runeberg.org (på dansk). Besøkt 4. juli 2025. 
  9. ↑ 9,0 9,1 Imerslund, Knut (2005). To essays om Abraham Pihl. Elverum: Høgskolen i Hedmark. ISBN 8276714552. 
  10. ↑ Imerslund 2010, s. 21.
  11. ↑ «Jakob Hansen Neumann – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 19. april 2016. 
  12. ↑ 12,0 12,1 12,2 Neumann, H.H. (1903). Familien Neumann. Kristiania: Aschehoug. s. 17–21. 
  13. ↑ «Jacob Neumann – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 19. april 2016. 
  14. ↑ 14,0 14,1 Holme, Jørn (2014). De kom fra alle kanter. Eidsvollsmennene og deres hus. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202445645. 
  15. ↑ 15,00 15,01 15,02 15,03 15,04 15,05 15,06 15,07 15,08 15,09 Krohn, Randi (1989). Hedemarkens geistlige antikviteter. Om prest, kirke og allmue i gammel tid. Espa: Lokalhistorisk forlag. ISBN 8274043025. 
  16. ↑ 16,0 16,1 Norsk biografisk leksikon. Bind 11.. Oslo: Aschehoug. 1952. s. 98. 
  17. ↑ Nerheim, Gunnar (12. august 2025). «Oluf Pihl». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 19. desember 2025. 
  18. ↑ Wiig, Jan (25. november 2024). «Abraham Pihl». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 28. juni 2025. 
  19. ↑ Imerslund 2010, s. 18.
  20. ↑ 20,0 20,1 Ingstad 1980, s. 122.
  21. ↑ Imerslund 2010, s. 20.
  22. ↑ Imerslund.
  23. ↑ 23,0 23,1 Stang, Cæcilie (1992). «Tusenkunstneren Abraham Pihl». Fortidsvern (3). 
  24. ↑ 24,0 24,1 24,2 Norsk biografisk leksikon. Bind 7.. Oslo: Kunnskapsforl. 2003. ISBN 8257307343. 
  25. ↑ Hamar Menighetsråd (1991). Hamar domkirke 125 år. Hamar: Menighetsrådet. 
  26. ↑ Kommuneinndelingen i Hamar og Hedmarksbygdene. NOU 1972: 34. Oslo: Universitetsforl. 1972. ISBN 8200700364. 
  27. ↑ 27,0 27,1 27,2 Wiig, Jan. «Abraham Pihl: utdypning. I Norsk biografisk leksikon». Besøkt 25. november 2013. 
  28. ↑ 28,0 28,1 Pavels, Claus (1866). Biskop Claus Pavels's Autobiographi. Christiania: Cappelen. 
  29. ↑ 29,0 29,1 Diesen, Hilde (2000). Hanna Winsnes. Dagsverk og nattetanker. Oslo: Aschehoug. s. 131–133. ISBN 8203225640. 
  30. ↑ Brinchmann, Chr. (1910). National-forskeren P.A. Munch. Kristiania: Cappelen. 
  31. ↑ Vangsboka. Bind 5. Gnr 79–87.. Vang historielag. 2020. ISBN 9788290318432. 
  32. ↑ Ingstad 1980, s. 123–124.
  33. ↑ Imerslund 2010, s. 75.
  34. ↑ Kolnes, Stein Johannes (1987). Norsk orgelkultur. Oslo: Samlaget. s. 132–133, 153. ISBN 8252129226. 
  35. ↑ 35,0 35,1 Vangsboka. Bind 2. Gnr 153–177. Hamar: Vang historielag. 1988. s. 9–15. ISBN 8290318049. 
  36. ↑ Ingstad 1980, s. 123.
  37. ↑ Imerslund 2010, s. 31–32.
  38. ↑ 38,0 38,1 Enebakk, Vidar (2022). Christopher Hansteen. Pax forlag. ISBN 9788253042602. 
  39. ↑ 39,0 39,1 39,2 Pettersen, Bjørn (2023). Observatoriet. Norges første forskningsinstitusjon 1833–1934. Scandinavian Academic Press. s. 17–22, 46. ISBN 9788230403259. 
  40. ↑ https://biografiskleksikon.lex.dk/Urban_J%C3%BCrgensen
  41. ↑ Gjerkaas, Eigil (1990). Bestefarsklokker : om gulvurets historie, stil og funksjon. Huitfeldt. 
  42. ↑ Ingstad 1980, s. 15.
  43. ↑ 43,0 43,1 43,2 Smith, Magna (1952). Vang kirke og Vang prestegård. Vang bondekvinnelag. 
  44. ↑ Hedmark. Hamar: Hedmark fylkeskommune. 1993. ISBN 8275180368. 
  45. ↑ 45,0 45,1 Horgen, Jan E. (1999). Norske prestegarder. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252923992. 
  46. ↑ 46,0 46,1 Imerslund 2010, s. 71.
  47. ↑ 47,0 47,1 Imerslund 2010, s. 72–73.
  48. ↑ Ingstad 1980, s. 125.
  49. ↑ Ingstad 1980, s. 127.
  50. ↑ Ingstad 1980, s. 128.
  51. ↑ «Gulvur fra Furnes, Ringsaker, Hedmark. Laget av Simen Simensen.». digitaltmuseum.no. Besøkt 4. juli 2025. 
  52. ↑ Strand, Olav T. (1984). Gamle, norske urmakere, især bondeurmakere. Brumunddal: [O. T. Strand]. s. 22. 
  53. ↑ Bauer, Tom Jøran (2010). «Den ædleste af alle sysler». Jordbruket i samfunnsutviklingen 1750–1960.. Årnes: Gamle Hvam museum. ISBN 9788290967074. 
  54. ↑ Valen-Sendstad, Fartein (1964). Norske landbruksredskaper. Lillehammer. 
  55. ↑ Imerslund 2010, s. 84.
  56. ↑ Kolsrud, Oluf (1915). Tapte kulturværdier : Christianssunds kyrkja ; Frei-Kyrkja ved Christianssund ; Hunns-Kyrkja i Vardal. Oslo?. 
  57. ↑ Historia om Vangsbygda. Vang historielag. 2023. ISBN 9788290318470. 
  58. ↑ Bugge, Anders: Kirkene på Hedmark. Hamar, 1957.
  59. ↑ Sætherskar, Johs. (1952). Det norske næringsliv. 11 : Hedmark fylkesleksikon. Bergen: Det norske næringsliv forlag. 
  60. ↑ Østby, Leif (1986). Norsk kunstnerleksikon : bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere.. Universitetsforlaget. 
  61. ↑ Svendsen, Sigrid (1936). Tre haugianere og deres samvær med Hans Nielsen Hauge. Oslo: Lutherstiftelsen. s. 20.  [Karen N. Hauge omtalt som Kari N. Hauge.]
  62. ↑ 62,0 62,1 Jenseth, Sissel (2024). I sporene til Hans Nielsen Hauge. Dialogos. ISBN 9788230364024. 
  63. ↑ Diesen, Hilde (2000). Hanna Winsnes – dagsverk og nattetanker. Oslo: Aschehoug. 
  64. ↑ Imerslund 2010, s. 99, 123, 135–136.
  65. ↑ Alm, Jens: Den norske dram. Oslo: Schibsted, 1985, s. 49.
  66. ↑ Helland, Amund (1902). Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet. Hedemarkens amt. Kristiania: Aschehoug. s. 26. 
  67. ↑ Wiig, Jan (25. november 2024). «Abraham Pihl». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 2. juli 2025. 
  68. ↑ Imerslund 2010, s. 69.
  69. ↑ Imerslund 2010, s. 48–49.
  70. ↑ Jf. kart over Hamar, utgitt av Hamar kommune 1984.
  71. ↑ Sandberg, Per-Øivind (2001). Gatenavn i Hamar kommune. Hamar: Hamar Rotary klubb. 
  72. ↑ Imerslund 2010, s. 84, 150.
  73. ↑ Sandberg, Per-Øivind (2001). Gatenavn i Hamar kommune. Hamar: Hamar Rotary klubb. 
  74. ↑ 74,0 74,1 Alsvik, Henning (1940). Johannes Flintoe. Oslo: Gyldendal. s. 77, 140. 
  75. ↑ Alsvik, Elling (25. mars 2025). «Henning Marius Alsvik». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 6. juli 2025. 
  76. ↑ «Johannes Flintoe – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 20. april 2016. 
  77. ↑ Lund, Kjell (1997). Han far. Vang i Valdres: Valdres historielag. ISBN 82-994510-0-0. 

Litteratur

Eksterne lenker

Autoritetsdata

Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Abraham_Pihl&oldid=184146»