Redigerer Elektromagnetisk polarisasjon (avsnitt)

==Tidlig historie==

Allerede i 1690 kunne [[Christiaan Huygens]] i sitt store verk ''Traité de la lumière'' beskrive en effekt av lysets polarisasjon. Under sine studier av [[dobbeltbrytning]] i [[kalsitt]] lot han lyset fra en slik krystall gå gjennom enda en krystall av samme sort. Han la da merke til at intensiteten til det observerte lyset varierte når han dreidde på denne. Selv om han kunne gi en forklaring av selve dobbeltbrytningen, så han ingen grunn til at lys skulle ha en slik egenskap. På den tiden var det heller ingen enighet om lys var en strøm av små partikler eller skyldes en [[bølge]]bevegelse.<ref name = Darrigol> O. Darrigol, ''A History of Optics'', Oxford University Press, Oxford (2012). ISBN 978-0-19-876695-7.</ref>

[[Fil: Augustin Fresnel.jpg|thumb|200px|[[Augustin Fresnel]], 1788–1827.]]
Det var [[Étienne-Louis Malus]] som i 1809 ga navnet ''polarisasjon'' til denne egenskapen ved lyset. Ved igjen å benytte kalsittkrystaller til å studere dets refleksjon fra glass eller vannflater, oppdaget han at det hadde samme egenskaper som om det var fremkommet ved dobbeltbrytning. Mer systematiske observasjoner ledet han til formuleringen av [[Étienne-Louis Malus#Intensitetsloven|Malus' lov]] som gir variasjonen i lysintensiteten som Huygens hadde observert. Etter at Malus døde i 1812, ble hans arbeide videreført i Paris av [[François Arago]] og [[Jean-Baptiste Biot]]. På samme tid i [[Edinburgh]]  viste [[David Brewster]] at maksimal polarisasjon ved refleksjon av lys fra overflaten til et materiale skjer for en [[Brewsters vinkel|innfallsvinkel]] som er gitt ved [[brytningsindeks]]en til materialet.

Alle disse eksperimentelle resultatene fikk sin forklaring av [[Augustin Fresnel]] rundt 1820. Polarisasjonen til lys skyldes at det består av transverse bølger. Disse kan kombineres ved [[interferens]]. Spesielt [[Fresnels formler]] for [[Refleksjon (fysikk)|refleksjon]] og [[Lysbrytning|refraksjon]] av polarisert lys fikk stor betydning. Sirkulær polarisasjon som Arago og Biot hadde observert, men ikke forstått, kunne nå forklares som en kombinasjon av to bølger som er planpolariserte vinkelrett på hverandre og med en faseforskjell på 90&deg;. Tidligere hadde man trodd at upolarisert lys måtte bestå av longitudinelle bølger, men Fresnel mente at det var en kombinasjon av et stort antall transverse bølger som alle er polariserte i vilkårlige retninger. Denne sammenhengen ble matematisk formalisert i 1850 av [[George Gabriel Stokes]] i form av hans Stokes-parameter. Vel ti år senere viste [[James Clerk Maxwell]] at lys er elektromagnetiske bølger med en polarisasjon som er bestemt ved de transverse retningene til [[Elektromagnetisk felt|feltvektorene]].<ref name = JZ> J.Z. Buchwald, ''The Rise of the Wave Theory of Light'', The University of Chicago Press, Chicago (1989). ISBN 0-226-07886-8.</ref>