Redigerer Torbjørn Gützler Gulbrandsen (avsnitt)

=== Arrestasjon og samarbeid med Gestapo ===
Gulbrandsen ble tatt av [[Gestapo]] den 3. mai, hos sine foreldre i Drammen. Ifølge øyenvitner var det skuddveksling, Gulbrandsen ble truffet og ble lagt inn på Drammen sykehus. Etter sykehus ble Gulbrandsen overført til [[Møllergata 19 (Oslo)|Møllergata 19]], datidens hovedpolitistasjon i Oslo.<ref>{{Kilde bok|tittel=Svik og gråsoner|etternavn=Pryser|fornavn=Tore|utgiver=Spartacus Forlag|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=135-136|kapittel=|sitat=}}</ref> Han inngikk en avtale med [[Siegfried Wolfgang Fehmer]], og begynte å samarbeide med Sipo. Ifølge Fehmer var han «den første som ga en utførlig forklaring om hvorledes agentene i U.K ble utdannet [...] GULBRANDSEN oppga riktig navn på agentene, dekknavn, hjemsted og signalement. Han la 100% godviljen til for å hjelpe Sipo og viste seg å ha en fantastisk hukommelse» <ref name="Moland, Arnfinn 2004" /> Gestapo satte ut et rykte om at Gulbrandsen var død, det førte ifølge Pryser til at motstandsmennene han hadde hatt kontakt med ble beroliget. Etter tre måneder slo Gestapo til, med arrestasjoner i Drammen, Horten, Kongsberg, Notodden og Oslo. Over femti motstandsfolk ble arrestert, fire av de døde senere i konsentrasjonsleiren [[Sachsenhausen]]. Milorglederen [[Knut Møyen]] holdt på å bli tatt, men unnslapp og flyktet til Storbritannia. Møyen var skeptisk til Gulbrandsen og skrev i en rapport etter å ha kommet til Storbritannia følgende om hva han oppfattet som manglende sikkerhet ved Gulbrandsens opphold i hjembyen Drammen: «galskap å la en mann som politiet var på jakt etter oppholde seg i en by, hvor han med all sannsynlighet, vil bli gjenkjent».<ref>{{Kilde bok|tittel=Svik og gråsoner|etternavn=Pryser|fornavn=Tore|utgiver=Spartacus Forlag|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=136-137|kapittel=|sitat=}}</ref>

Gulbrandsen kom seg tilbake til Storbritannia høsten 1942, i de første forhørene med britene påsto Gulbrandsen at han ved å lure tyskerne hadde klart å unnslippe sine fangevoktere, for deretter å flykte over grensen til det nøytrale Sverige. Han påsto også at han hadde klart å ødelegge det meste av informasjon om kontakter, og til tross for betydelig tysk press, hadde oppgitt få fakta om andre motstandsfolk. Mens ledelsen i SOE godtok Gulbrandsens versjon, var den britiske sikkerhetstjenesten [[MI5]] skeptisk. Britene fikk etterhvert mer informasjon fra Ernst Kirkeby Jacobsen, en annen SOE-agent, som også ble tatt av tyskerne, samarbeidet, klarte å flykte til Sverige, og deretter ble sendt til Storbritannia. Kirkeby Jacobsen kunne fortelle at den tyske Gestapo-offiseren Fehmer sa at Gulbrandsen arbeidet for Gestapo, og at flukten var arrangert.<ref>{{Kilde bok|tittel=Svik og gråsoner|etternavn=Pryser|fornavn=Tore|utgiver=Spartacus Forlag|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=140-142|kapittel=|sitat=}}</ref>

I januar 1943 innkalte britene Gulbrandsen til et nytt forhør, de stilte med to mann fra MI5, og den norske offiseren og kjemiprofessoren [[Leif Tronstad]]. Under forhøret får Gulbrandsen forklart at britene har informasjon som viser at hans første forklaring var falsk, og han blir bedt om å forklare seg sannferdig. Gulbrandsen sa da at han hadde blitt brutt ned psykisk av tysk press, særlig trusler mot familien. Han hadde derfor gått med på å samarbeide med tyskerne, mot at foreldrene og forloveden ikke skulle bli stilt for en tysk domstol, noe som kunne ha gitt de dødsstraff. Fra Storbritannia skulle han sende meldinger i kode til tyskerne, via brev til familie og venner i Norge. Til tross for det som hadde skjedd fikk Gulbrandsen en mild behandling av SOE og fikk fortsette som instruktør i Storbritannia resten av krigen. Etter krigen var over ble Fehmer forhørt om Gulbrandsen, han bekreftet i store trekk britenes historie, og ifølge han ble Gulbrandsen ikke torturert, men samarbeidet. Ifølge Fehmer hadde Gestapo fått rundt 100 navn av Gulbrandsen, blant de 20–30 i Norge.<ref>{{Kilde bok|tittel=Svik og gråsoner|etternavn=Pryser|fornavn=Tore|utgiver=Spartacus Forlag|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=145-148|kapittel=|sitat=}}</ref>