Redigerer Erik Pontoppidan (avsnitt)

===Prest===
I [[1721]] ble han lærer hos [[Frederik Carl av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Pløn|Frederik Carl av Carlstein]], den senere hertugen av [[Plön]], og to år senere ble han gjort til slottsprest på [[Nordborg]]. Fra [[1726]] til [[1734]] var han prest i [[Hagenberg]] hvor han beskyttet [[pietisme|pietistene]], noe som førte til de [[Tysk språk|tyskspråklige]] verkene ''Dialogus; oder Unterredung Severi, Sinceri, und Simplicis von der Religion and Reinheit der Lehre'' ([[1726]]) og ''Heller Glaubensspiegel'' ([[1727]]). I løpet av den samme perioden la han grunnlaget for sin senere topografiske og historiske verker i ''Memoria Hafniæ'' ([[1729]]); ''Theatrum Daniæ'' ([[1736]]) og ''Kurzgefasste Reformationshistorie der dänischen Kirche''.

Pontoppidan ble en vellykket prest i [[Hillerød]] og så slottsprest ved [[Frederiksborg slott]] ([[1734]]), før han i [[1735]] ble hoffprest i [[København]], noe som gjorde det mulig å bli [[professor]] i teologi i [[1738]] og medlem av styret i [[1740]], mens han samtidig skrev på sine verker ''Everriculum fermenti veteris'' ([[1736]]) og ''Böse Sprichwörter'' ([[1739]]).

Pontoppidan var en meget flittig forfatter, spesielt i historie og teologi. Selv hyllet han pietismen, men var likevel ingen tilhenger av religiøs tvang. I 1737 skrev han på kongelig anmodning sin ''Sannhet til gudfryktighet'', også kjent som ''[[Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme]]''. Pontoppidans forklaring var i bruk i kristendomsundervising i Danmark fram til [[1794]], men Norge etter innføringen av lov om obligatorisk [[konfirmasjon]] i Norge i 1736 til ut på [[1900-tallet]]. I [[1740]] utga han en ny [[salmebok]] som også var i bruk lenge. Både salmeboken og hans forklaring var en sterk støtte for pietismens stilling i Danmark og Norge.

I [[1742]]–[[1743]] utkom hans merkelige roman ''Menoza'' som handlet om en prins fra Asia som reiste rundt og søkte etter kristne. Romanen var en kritikk av de religiøse forholdene i Danmark og i andre land og fikk en stor spredning, nytt opplag i [[1860]], og ble oversatt til nederlandsk, tysk, fransk og svensk ([[1771]]–[[1773]] og [[1860]]–[[1861]]).

Som biskop utga han ''Glossarium Norvegicum'', en samling av rundt tusen norske ord som skulle «tjene det fælles Sprog til Oplysning og Forbedring". Her anbefaler han bruk av «significative» norske ord fremfor franske og andre fremmede uttrykk. Hensikten var å hjelpe danske embetsmenn, særlig prestene, til å forstå norske bønder bedre.<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'' bind 2 (s. 101), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5</ref> Han hadde også skrevet en [[avhandling]] om «det danske Sprogs Skæbne og forrige Tilstand udi [[Sønderjylland]]».<ref>Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'' bind 2 (s. 122)</ref>