Redigerer Grønlands historie (avsnitt)

== Den norrøne bosetningen ==
{{utdypende|Eirik Raudes kolonisering av Grønland}}
[[Fil:Magnusgirlovene.jpg|thumb|Kong Magnus Lagabøte gir den norske loven. Grønland la seg frivillig inn under Norgesveldet.]][[Gunnbjørn Ulvsson]] oppdaget noen øyer utenfor Grønlands østkyst da han kom ut av kurs fra [[Norge]] til [[Island]] på begynnelsen av [[900-tallet]]. I løpet av siste halvdel 900-tallet, rundt [[977]], forsøkte [[Snøbjørn Galte]] en ekspedisjon til Grønland, men interne stridigheter førte til drap og ekspedisjonen returnerte til Island etter en overvintring. Det var ikke før nordmannen [[Eirik Raude]] ca. [[982]] seilte til Grønland og brukte tre år på utforske landet at det store kalde landets muligheter ble oppdaget. Eirik Raude kom tilbake til Island og fortalte om et land han kalte for «Grønland» for folk skulle like å bo der. Inuittene kaller det for ''Kalaallit Nunaat'', «Vårt land».

I henhold til islandske [[Sagalitteratur|sagaer]] dro 25 skip med bosettere til Grønland i 985, men kun 14 kom trygt fram. Datoen har blitt bekreftet av [[karbondatering|radiokarbondatering]] fra noe av etterlatenskapene til den første bosetningen ved [[Brattahlíð]], dagens [[Qassiarsuk]], som var stedet der Eirik Raude og hans familie slo seg ned på. I henhold til de samme skriftene var det året [[1000]] som Eiriks sønn [[Leiv Eiriksson]] forlot bosetningen for å utforske nytt land enda lengre vest (Nord-Amerikas østkyst). Vikingene ga disse områdene navnene [[Helluland]], [[Markland]] og [[Vinland]]. Det er ikke faglig enighet om eksakt hvor disse landområdene lå. Det eneste som er sikkert er at arkeologiske utgravinger på [[New Foundland]] har funnet bevis for at norrøne folk bygget flere hus der.

Bosetningen på Grønland nådde et antall på mellom 4000 og 5000 mennesker, opprinnelig på to steder, en større østlig bosetning kalt [[Austerbygd]] og en noe mindre vestlig bosetning kalt [[Vesterbygd]], sistnevnte på kanskje 1000 mennesker på det meste. Til sammenligning er Grønlands innbyggertall på kun 57&nbsp;000 mennesker i dag. De norrøne opprettholdt en handel med hvalrosstann til Europa, foruten å eksportere tau, [[sau]], og [[Seler|sel]], i henhold til en opptegnelse fra [[1200-tallet]]. Det er også mulig at de handlet [[tørrfisk]]. Bosetningen var avhengig av Norge og Island for [[jern]] og trevare. Sistnevnte var viktig for skipsbygging, selv om de trolig var i stand til å hente trevare fra kysten av [[Markland]], muligens dagens [[Labrador]]. Sosial og religiøs kontakt måtte komme utenfra. Handelsskip fra Island og Norge kom hvert eneste år og overvintret gjerne på Grønland.

I [[1126]] ble det grunnlagt et bispedømme ved [[Garðar bispedømme|Gardar]], dagens [[Igaliku]], som ble underlagt [[Nidaros erkebispedømme|erkebispedømmet i Nidaros]], dagens [[Trondheim]] i [[1152]]. Rundt fem kirker fra denne tiden er kjent fra [[arkeologi]]ske spor. I [[1261]] aksepterte befolkningen den norske kongens overherredømme selv om man fortsatte med egne lover. Som et indirekte resultat av [[Svartedauen]]s herjinger, ble den norske staten i [[1380]] underlagt Danmark, noe som var beklagelig for Norge, men katastrofalt for Grønland som var avhengig av skipsfarten til Norge. Etter å ha blomstret i det første århundret av bosetningen opplevde det norrøne samfunnet på Grønland sannsynligvis en nedgang i løpet av utgangen av [[1300-tallet]]. I [[1378]] var det ikke lenger en biskop ved Gardar. Etter [[1408]], da det ble opptegnet at et ekteskap ble inngått i [[Hvalsey kirke]], finnes det ingen sikre opptegnelser om bosetningen lengre. Det er sannsynlig at det østlige bosetningen opphørte i løpet av [[1400-tallet]] selv om man ikke vet dato eller årsak for den endelige slutten. Arkeologiske utgravinger har funnet indikasjoner på at den norrøne sivilisasjonen kan ha vært i funksjon frem til år 1500 <ref>Nørlund, Poul (1967) ''De gamle nordbobygder ved verdens ende'', Nationalmuseet</ref>