Søren Pind

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Søren Pind
Jenny Andersson/News Öresund
FødtHerning i Danmark
UtdannelseCand.jur.
PartiVenstre
Danmarks utdannelses- og forskningsminister
28. november 2016–2. mai 2018
RegjeringLøkke Rasmussen III
ForgjengerUlla Tørnæs
EtterfølgerTommy Ahlers
Danmarks justisminister
28. juni 2015–28. november 2016
RegjeringLøkke Rasmussen II
ForgjengerMette Frederiksen
EtterfølgerSøren Pape Poulsen
Danmarks integreringsminister
8. mars 2011–3. oktober 2011
RegjeringLøkke Rasmussen I
ForgjengerBirthe Rønn Hornbech
EtterfølgerKaren Hækkerup
Danmarks utviklingsminister
23. februar 2010–3. oktober 2011
RegjeringLøkke Rasmussen I
ForgjengerUlla Tørnæs
EtterfølgerChristian Friis Bach
Folketingsmedlem
13. november 2007–3. mai 2018
ValgkretsKøbenhavns storkrets
8. februar 2005–13. november 2007
ValgkretsKøbenhavns østre storkrets

Søren Pind (født 20. november 1969 i Herning) er en dansk politiker (V). Han var Danmarks utdannelses- og forskningsminister fra 2016 til 2018, justisminister fra 2015 til 2016, utviklingsminister fra 2010 til 2011, integreringsminister i 2011 og valgt til Folketinget fra København siden 2005.

Familie og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Herning som sønn av tannlege Torben Pind og fysioterapeut Jytte Pind, og tilbragte sine to første leveår i Videbæk i Vestjylland. I 1972 flyttet familien til Sveits, hvor han som barn fikk et personlig forhold til kristendommen.[1] I 1977 flyttet familien til Østermarie på Bornholm, hvor Pind gikk folkeskolen og realskolen. Etter studentereksamen ved Bornholms Amtsgymnasium i Rønne i 1988 tok han juridisk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1997. Han var prosjektleder i Waterfront Communications AS 1997–1998 og manuduktør i statsrett ved universitetet 1999–2005.

Søren Pind har barn med sin tidligere ektefelle.[2]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Pind meldte seg inn i Venstres Ungdom i 1985, og ble etterhvert medlem av landsstyret 1986–1988 og forretningsutvalget 1989–1991. Da han ble student i København i 1988, fikk han samtidig ansettelse som medlemssekretær for Venstres folketingsgruppe på Christiansborg. I 1991 ble han nominert til Folketinget fra Aakirkeby og Rønne kretser i Bornholms amtskrets, og møtte som vararepresentant i korte perioder i 1994 og 1997. Han frasa seg ny nominasjon fra de bornholmske kretsene i 1998.

I 1994 ble han innvalgt i Københavns borgerrepresentasjon, hvor han ble sittende frem til 2008. I årene 1998–2005 var han borgermester for bygge- og teknikkforvaltningen, som Danmarks hittil yngste borgermester, og ble valgvinner i 2001 med 22 108 personlige stemmer. I de kommende årene ble Pinds festing viet en del medieoppmerksomhet, og forslaget om «ti liberale teser» for Venstre ble avvist av partiledelsen.[3][4] I 2005 ble han valgt til Folketinget fra Københavns østre storkrets med 4 442 personlige stemmer, etter å ha blitt nominert fra Østerbro krets. Samme år var han igjen kandidat til vervet som overborgermester i København, og fikk over 19 000 personlige stemmer. Han måtte erkjenne nederlaget overfor Socialdemokraterne, og frasa seg setet i borgerrepresentasjonen. Pind har siden konsentrert seg om utenrikspolitiske spørsmål i Folketinget.

I 2010 ble han utnevnt til minister for utviklingsbistand i Lars Løkke Rasmussens regjering.[5] Våren 2010 la han frem regjeringens nye strategi for utviklingshjelp. I mars 2011 overtok han også som integreringsminister som følge av statsløse-saken, og bestyrte begge ansvarsområdene frem til regjeringens avgang i oktober samme år. Som integreringsminister sørget han for en innstramming i utvisningsreglene for utlendinger som har begått kriminalitet i Danmark.[6]

Pind har markert seg som ideolog og retoriker i Venstre. Han har også omtalt flere meningsmotstandere i sterke ordelag.[7] I sitt utenrikspolitiske arbeid er han kjent for sin amerikanskvennlige innstilling og fascinasjon for Ronald Reagan. Han har siden ungdommen hentet inspirasjon fra Tidehverv-kretsen,[8] og utgav i 2003 debattboken Kære Søren — en brevveksling om det nye Danmarks kurs sammen med Søren Krarup. Pind har også utgitt bøkene Friheden duer til alt godt fra 2002 og Lise Nørgaard – et portræt fra 2005, i tillegg til CD-en Fra i dag – Aznavour på dansk sammen med Pelle Voigt fra 2004. CD-en består av egne oversettelser av den franske visesangeren Charles Aznavours sanger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ Nygaard, Else Marie (20. april 2011). «Jeg overgiver mig». Kristeligt Dagblad. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 10. januar 2014. 
  2. ↑ «Søren Pind skal skilles - boligsag kostede ægteskabet». B.T.. 15. september 2008. Besøkt 10. januar 2014. 
  3. ↑ Boding, Julie Trolle Boding (10. juli 2011). «'Jeg spildte mit talent!'». B.T.. Besøkt 10. januar 2014. 
  4. ↑ Larsen, Hans (30. oktober 2005). «Disciplineret ballademager». Berlingske Tidende. Besøkt 28. april 2014. 
  5. ↑ «Pind vil være minister for frihed». Jyllands-Posten. 23. februar 2010. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 10. januar 2014. 
  6. ↑ «Danmark skjerper lov om utvisning av kriminelle». NTB (24. juni 2011).
  7. ↑ Voergaard, Peter (14. juni 2011). «Her er Pinds svinere». B.T.. Besøkt 10. januar 2014. 
  8. ↑ Skov, Christian Houlberg (5. februar 2010). «Dansk konservatisme og Tidehverv». Kristeligt Dagblad. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 10. januar 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Søren_Pind&oldid=329528»