Portal:Litteratur/Oppslag

Henrik Johan Ibsen (1828–1906) var en norsk dramatiker og lyriker. Ibsen regnes som det moderne dramas far, og som den mest kjente dramatikeren i verden på 1800-tallet. Hans mest kjente verk er Brand, Peer Gynt, En folkefiende, Kejser og Galilæer, Et dukkehjem, Hedda Gabler, Gengangere, Vildanden og Rosmersholm. Ibsen er den nest mest spilte dramatikeren i verden, etter Shakespeare, og den mest kjente nordmannen internasjonalt. Ibsen vokste opp i Skien i det han selv beskrev som en patrisierfamilie, den tett sammenvevde storfamilien til søskenparet Hedevig og Ole Paus i Altenburggården og på Rising. Foreldrene Knud og Marichen var oppvokst som nære slektninger i Pausfamilien. I 1825 etablerte Knud seg som detalj- og trelasthandler, giftet seg med sin sosiale kusine Marichen og overtok etterhvert Altenburggården og andre eiendommer fra svigermoren Hedevig. Til tross for økonomiske problemer holdt Knud seg flytende gjennom å ta opp store lån, og familien bodde fra 1836 til 1843 på den herskapelige lystgården Venstøp der de hadde fire tjenestefolk. Ibsen beskrives som «en gutt som ble skjemt bort av sin far, som likte å være kreativ i ensomhet, og som provoserte jevnaldrende med sin overlegenhet og arroganse». Familien Ibsen gikk langsomt sosialt og økonomisk i oppløsning, men dette skjedde hovedsakelig etter at Ibsen flyttet hjemmefra i 1843 og ble i en viss grad dempet av akkumulert sosial kapital og hjelp fra velstående slektninger, særlig Knuds halvbrødre. Knud gikk aldri konkurs. Jørgen Haave skriver at «historien om familien Ibsen handler om en patrisierfamilie som kollapser under etableringen av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge i årene fra 1814 til 1905». Som apotekerlærling i Grimstad fikk Ibsen øynene opp for teateret som karrierevei. I 1850 flyttet han til Christiania, samme år ga han ut sitt første skuespill Catilina og året etter ble han knyttet til Ole Bulls teater i Bergen, der han fikk praktisk erfaring som sceneinstruktør og teaterdikter. I årene som fulgte utga han en rekke skuespill. I 1863 fikk han et reisestipend og året etter reiste han via København og Venezia til Roma. Dette innledet et 27 år langt selvvalgt eksil i Italia og Tyskland, der han skrev sine viktigste verk. Han bodde i Roma, Dresden og München, men oppholdt seg i perioder også andre steder. Han slo for alvor gjennom som internasjonalt anerkjent dramatiker med skuespillene Brand (1866) og Peer Gynt (1867), og fikk et andre gjennombrudd med Et dukkehjem (1879), som befestet hans posisjon som samtidens ledende dramatiker. Ibsen flyttet tilbake til Christiania i 1891. De fleste av Ibsens skuespill foregår i Norge, ofte i borgerlige miljøer, og Ibsen henter ofte motiver fra fødebyen Skien og sitt eget oppvekstmiljø og familiekrets. Peer Gynt var Ibsens siste skuespill skrevet på rim og i det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske». Ibsens senere skuespill er skrevet i en mer realistisk og psykologisk stil, men likevel med rik symbolikk og skildringer av ideer og eksistensielle temaer med en tidløs og universell menneskelig karakter. Hans senere verk ble i økende grad subtile, mangetydige og gåtefulle, og kulminerte med Rosmersholm. Mange regner Vildanden og Rosmersholm som hans beste verk. Selv oppfattet Ibsen sitt mest omfattende skuespill, historiedramaet Kejser og Galilæer med handling fra senromersk tid, som sitt hovedverk. Det episk-lyriske diktet «Terje Vigen» er et av de mest kjente norske enkeltdikt. Ibsens skrev på datidens felles dansk-norske skriftspråk, utga verkene sine på det danske forlaget Gyldendal og bidro sterkt til den fellesskandinaviske litterære offentligheten. Ibsen anses som en av verdenslitteraturens største dramatikere. Richard Hornby beskrev ham som «en dypt poetisk dramatiker – den beste siden Shakespeare». Shaw mente Ibsen hadde forbigått Shakespeare som verdens viktigste dramatiker. Til tross for stor interesse for Ibsens biografi og litterære betydning var formidlingen av begge lenge preget av myter og sammenveving med hans verk, som Ibsen dels selv oppmuntret. Historisk ble Ibsens bakgrunn romantisert eller dramatisert for å stemme overens med myten om det selvgjorte geniet som slår gjennom mot alle odds og passe inn i nasjonalromantisk nasjonsbygging ved å fremstille Ibsen som mer folkelig enn han var. I det 21. århundre har den historiske forskningen på Ibsen vært preget av en «revolusjon» som har kritisert gamle ideer om Ibsens familiebakgrunn, barndom og forholdet mellom liv og verk. Nyere Ibsenforskning har fremstilt Ibsen som et produkt av sin tids patrisierklasse og de samfunnsendringene han opplevde, og fremhevet hans aristokratiske etos. Ibsen var far til statsminister Sigurd Ibsen og en slektning av visesangeren Ole Paus. Ibsenåret 2028 markerer Ibsens 200-årsjubileum. Henrik Ibsen, Norske dramatikere, Norske lyrikere, St. Olavs Orden