Pieter Isaacsz
| Pieter Isaacsz |
|---|
Pieter Isaacsz (født 1569 i Helsingør, død 1625), dansk/nederlandsk kunstner og hoffmaler; født og død i Danmark.
Hans far Isaac Pieersz var nederlender, men bosatt i Danmark som Commisarius in de Sond («øresundskommisær»). Faren formidlet også kongens bestillinger på kunstverk til aktuelle kunstnere. Pieter Isaacsz er best kjent som portrettmaler, med et særlig talent for å få frem glansen i dyre tekstiler.[1]
Han huskes som en av de første kunstnerne som plasserte modellen fritt i et landskap.
I 1580 flyttet familien tilbake til Amsterdam, og tolv år gamle Isaacsz ble lærling hos portrettmaleren Cornelis Ketel. I 1596 vendte familien tilbake til Helsingør da faren gjenopptok sitt tidligere arbeid som tollmester.[2] I mellomtiden hadde sønnen studert malerkunst i München og bodd to år i Firenze. I 1592 var han i Amsterdam som storleverandør av kunst til kong Christian 4.s mange slott. Fra 1608 flyttet han til København, og etter sin fars død overtok han dennes innkjøpsoppgaver for kongehuset.[3]
Pieter Isaacsz malte noen av de 23 bildene som fremstiller Kristi liv i kongens bedekammer på Frederiksborg slott, brent i 1859. Han var drivkraften bak utsmykkingen av riddersalen på Rosenborg slott med minst seks allegoriske malerier på 1620-tallet.[4] I 1620, da de spaserte i Rosenborg slottshage, kunne han også tilby kongen å kjøpe en spillevende kuriositet: en negergutt som slave. «Nei, bort med ham før han får satt barn til verden!» ropte kongen forskrekket, men spurte senere om prisen i et brev til maleren. Ingenting tyder på at et kjøp kom i stand, men slike tjenere ble siden høyeste mote.[5]
Et brev fra Gustaf Adolf 2.s rikskansler Axel Oxenstierna datert 27. april 1620 har avslørt at Isaaczs var vervet av den svenske agenten Jan Rutgers for 400 riksdaler i året. Han skulle kommunisere med svensk etterretning via posten til embetsmannen Leonard von Sorgen som «lønn for malerier». Oxenstierna instruerte ham i brevet, avfattet på tysk: «Spesielt er jeg interessert i forholdene i Hamburg, og i hvilken grad kong Christian kommer til å blande seg inn der, og med hvilke midler. Likeledes hvordan forholdet er mellom hans majestet og erkebiskopen av Bremen.»[6]
Hvorfor Isaacsz satte sitt liv i fare med spionasjevirksomhet er ukjent. Hans økonomi var utmerket; i 1617 hadde han overtatt sin fars stilling som «øresundskommisær» med en rundelig årslønn på 800 nederlandske gylden. Oppdraget var da å følge med på nederlandske handelskonvoier og inngi rapporter om alle skipsbevegelser gjennom Øresund. I 1619 refset det nederlandske parlament ham for ikke å ha inngitt noen rapport på to år. Trolig var han mer opptatt av rapporter til Oxenstierna, som han i januar 1625 i et hemmelig brev fortalte om ryktene som da som verserte i Danmark - at Sverige forberedet seg på å invadere Tyskland, og at den engelske ambassadøren hadde sagt at om dette var sant, måtte han gripe inn, for en konflikt mellom to protestantiske monarker var ille.[7]
Kongelig dansk historiograf Johannes Pontanus var bror til Pieter Isaacsz.
Sønnen Isaac Isaacsz gjorde han arveløs i sitt testamente av 5. juni 1625 pga en kvinnehistorie sønnen hadde rotet seg inn i.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Arnt Fredheim: «Spionen som aldri ble avslørt», Morgenbladet 2. august 1996
- ↑ Therese Boisen Haas og Bue Kindtler-Nielsen: «Maleren med de lange ørene», Historienet
- ↑ Arnt Fredheim: «Spionen som aldri ble avslørt», Morgenbladet 2. august 1996
- ↑ Nyholm, Esther; Kühn-Nielsen, Peter: «Pieter Isaacsz» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 23. september 2022 fra [1]
- ↑ Therese Boisen Haas og Bue Kindtler-Nielsen: «Maleren med de lange ørene», Historienet
- ↑ Arnt Fredheim: «Spionen som aldri ble avslørt», Morgenbladet 2. august 1996
- ↑ Therese Boisen Haas og Bue Kindtler-Nielsen: «Maleren med de lange ørene», Historienet
- ↑ Arnt Fredheim: «Spionen som aldri ble avslørt», Morgenbladet 2. august 1996
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- (da) Pieter Isaacsz på Kunstindeks Danmark / Weilbachs Kunstnerleksikon