Otto von Bismarck (CDU)
| Otto von Bismarck |
|---|
Otto Christian Archibald von Bismarck (1897–1975) var en tysk konservativ politiker og tidligere nazist.
Liv og virke
Bakgrunn
Han var sønn av fyrst Herbert von Bismarck og sønnesønn av rikskansler Otto von Bismarck. Etter abitur (artium) i 1915 studerte han jus i Berlin og Kiel, hvor han avtjente sitt Referendariat. Hans utdannelse ble avbrutt av krigstjeneste fra 1917 til 1918.
Fra 1921 til 1923 drev han familiegodsene Friedrichsruh slott og Schönhausen.
Bismarck giftet seg den 18. april 1928 i Berlin med den svenske Ann-Mari Tengbom (født 1907 i Stockholm, død 1999 i Marbella), datter av arkitekt og professor ved Konsthögskolan i Stockholm Ivar Tengbom.
Karriere
Mellom 1924 og 1928 var han medlem av den tyske Riksdagen for Deutschnationale Volkspartei (DNVP).
I 1927 trådte han inn i den tyske utenrikstjenesten. Ved årsskiftet 1932/33 regnet han med at det ville innebære fordeler for hans personlige karriere dersom Hitler skulle bli kalt til rikskanslerembedet.[1] I mai 1933 ble han medlem av Hitlers parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP).
Bismarck var stasjonert som diplomat i Stockholm og London, før han arbeidet som leder for politisk avdeling i utenriksdepartementet fra 1937 til 1940. I 1935 ble han medlem av Anglo-German Fellowship. Han var virksom som gesandt ved den tyske ambassade i Roma frem til august 1943, og ble deretter satt i ventestand. Fra november 1943 til november 1944 var Bismarck leder for Italia-avdelingen i Auswärtiges Amt («utenriksdepartementet»).
Bismarck var nær venn av Mussolinis svigersønn, den italienske utenriksminister grev Ciano. Da Ciano ble dømt til døden av sin svigerfar, lovet Bismarck å stille et fly til hans disposisjon og dermed gi ham en sjanse til å unnslippe. Men flyet tok Ciano til Tyskland, og derfra ble han utlevert tilbake til Italia og henrettet.[2]
Etter hvert tok Bismarck opp igjen driften av familieeiendommen Friedrichsruh slott, 30 km sørøst for Hamburg. Hans svenske kone Ann-Mari hadde gått på skolen med Folke Bernadotte[3] og åpnet våren 1945 Friedrichsruh som hovedkvarter for Bernadotte mens han fikk konsentrasjonsleirfanger fraktet i sikkerhet i Danmark og Sverige med de hvite bussene.[4]
Etter krigen ble han medlem av CDU. Han var igjen medlem av det tyske parlamentet mellom 1953 og 1965 (for valgkretsen hertugdømmet Lauenburg), hvor han blant annet satt i utenrikskomitéen, og dessuten var medlem av den parlamentariske forsamling i Europarådet.
Han var i 1959/60 og fra 1961 til 1966 visepresident i Europarådet. Han var mellom 1957 og 1961 også formann for Deutsche Parlamentarische Gesellschaft.
Hans sønnesønn Carl-Eduard von Bismarck var medlem av Forbundsdagen for CDU, og var også valgt i valgkretsen hertugdømmet Lauenburg.
Referanser
- ↑ Eckart Conze, Norbert Frei, Peter Hayes og Moshe Zimmermann: Das Amt und die Vergangenheit. Deutsche Diplomaten im Dritten Reich und in der Bundesrepublik, Karl Blessing Verlag, München 2010, s. 67 ISBN 978-3-89667-430-2
- ↑ Italy: Death in the morning, 10. juli 1944 TIME
- ↑ Sune Persson: Rettung im letzten Augenblick. Folke Bernadotte und die Befreiung Tausender KZ-Häftlinge durch die Aktion «Weiße Busse». Berlin 2011, ISBN 978-3-938844-19-9 (s. 9)
- ↑ [1] Folke Bernadotte: Siste akt (s. 56-57)
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata