Jacques-Yves Cousteau

Jacques-Yves Cousteau

Jacques-Yves Cousteau (født 11. juni 1910 i Saint-André-de-Cubzac i departementet Gironde, død 25. juni 1997 i Paris) var en fransk marineoffiser, filmregissør, havforsker og pionér innen dykking og undervannsfotografering. I Frankrike er han kjent som le commandant Cousteau, andre steder som Jacques Cousteau eller Captain Cousteau. Sammen med Émile Gagnan oppfant han Aqualungen i 1943. Dette var forløperen til vår tids trykkluftapparat, som benyttes ved apparatdykking.

Biografi

I 1930 ble Cousteau opptatt ved École Navale (flåteakademiet) i Brest, og utdannet seg til artillerioffiser i den franske marine, noe som gav ham mulighet til å gjennomføre sine første undervannseksperimenter. Han var under utdannelse som pilot, men en alvorlig bilulykke endte denne karrieren. I 1936 testet han en modell undervannsbriller, kanskje selve forfaderen til moderne dykkermasker.

I 1937 ble han gift med Simone Melchior.

Han deltok i annen verdenskrig. Sammen med Émile Gagnan, utviklet han Aqualungen i 1943. Dette var forløperen til vår tids trykkluftapparat, som nå blir brukt ved apparatdykking. Bakgrunnen for deres utvikling av et effektivt, frittsvømmende luftåndingssystem, var to oksygentoksisitets-ulykker hos dykkere som anvendte kretsløpsåndingsapparater (rebreathere).

Etter krigen, mens han fremdeles var ansatt i den franske marine, utviklet han teknikker for minerydding i Frankrikes havner, og utforsket skipsvrak.

I 1950 kjøpte Loel Guinness skipet Calypso, som tidligere hadde fungert som ferge på Malta. Guinness leide ut skipet til Cousteau for symbolske 1 franc i året, og med Calypso besøkte Cousteau de mest interessante farvann i verden, og en del elver. Under disse reisene produserte han mange filmer, og fikk materiale til flere bøker. Cousteau vant tre Oscars for filmene, samt en rekke andre filmpriser. Hans innsats bidro til å popularisere viten om marinbiologi.

Sammen med Jean de Wouters utviklet Cousteau i 1963 et undervannskamera kalt Calypso-Phot. Dette ble senere produsert av Nikon som Calypso-Nikkor, etterfulgt av Nikonos. Sammen med Jean Mollard skapte han SP-350, en tomannsubåt som kunne nå en dybde på 350 m. Suksessen ble gjentatt i 1965, med to ubåter som nådde dybder på 500 m.

I 1957 ble Cousteau leder av både det oseanografiske museum i Monaco og The Conshelf Saturation Dive Program (langtidsdykkingseksperimenter, og de første bemannede undersjøiske kolonier). I tillegg grunnla han den undersjøiske gruppen i Toulon, og var den eneste utlendingen som ble opptatt ved the American Academy of Sciences.

Cousteaus popularitet var stigende. I oktober 1960 var det planlagt at en stor mengde radioaktivt avfall skulle dumpes til havs av EURATOM. Cousteau organiserte en kampanje mot dette, som fikk stor tilslutning. Togene som transporterte det radioaktive avfallet, ble stoppet av kvinner og barn, etter at sistnevnte satte seg på jernbaneskinnene.

Følgende november forårsaket et offisielt besøk fra den franske president Charles de Gaulle i Monaco en offentlig debatt, som tok for seg den foregående månedens begivenheter, og atomeksperimenter generelt. Den franske ambassadøren foreslo at Fyrst Rainier unngikk emnet, men angivelig ba presidenten Cousteau om å være vennlig med atomforskerne, noe Cousteau skal ha besvart med at det i stedet var hans ( presidentens ) forskere som burde være vennlige. Under denne diskusjonen innså Cousteau at grunnen til de franske eksperimentene, var at amerikanerne hadde nektet å dele atomhemmeligheter med sine allierte.

I 1974 dannet han The Cousteau Society, til beskyttelse av havets liv. I 1977 mottok han, sammen med Peter Scott, FNs miljøpris. I 1985 mottok han the Presidential Medal of Freedom av Ronald Reagan. I 1992 ble han invitert til Rio de Janeiro, til FNs internasjonale miljø- og utviklingskonferanse, og ble fast konsulent for FN og Verdensbanken.

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata

Autoritetsdata