Gudrun Dorothea Ræder
| Gudrun Dorothea Ræder |
|---|
Gudrun Dorothea Ræder, født Martius (1908–1998) var en norsk diplomat. Hun var den første norske kvinnelige diplomaten og tjenestegjorde blant annet for eksil-regjeringen i London under andre verdenskrig.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Ræder ble født i Göttingen i Tyskland 21. april 1908, av tysk far og norsk mor. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 tok moren med seg Ræder og søsteren og flyttet til Norge. Hun giftet seg i 1940 i London med Johan Georg Alexius Ræder, og i 1943 fikk de sønnen Peter Nicolay Ræder.[1][2]
Ræders interesse for diplomati ble vekket da hun i slutten av 1920-årene arbeidet ved Norges ambassade i Moskva. Hun ble oppmuntret av sekretær Johan Georg Alexius Ræder til å ta aspiranteksamen,[3] denne besto hun våren 1939 og ble dermed Norges første kvinnelige diplomat. Samme år ansatte Halvdan Koht henne som andresekretær i Handelspolitiske avdeling i Utenriksdepartementet. Der deltok hun i forhandlingene om det nøytrale Norges handelssamarbeid med de to krigførende partene høsten 1939 og våren 1940, og bidro til at avtaler ble signert med både Tyskland og Storbritannia.[4]
Den 7. april 1940 mottok, og dechiffrerte, Ræder en kodet melding fra minister Arne Scheel fra legasjonen i Berlin, som sa at tyske troppetransportskip var på vei. Ræder kontaktet utenriksminister Koht og fortalte at hun trodde de var på vei til Norge, Koht mente de var på vei til Atlanteren. Ræder valgte å videreformidle meldingen til Admiralstaben. Dette var én av mange meldinger Utenriksdepartementet mottok i dagene før angrepet på Norge 9. april.[3][4]
I april 1940 dro Ræder til Sverige der hun en periode arbeidet ved Norges ambassade i Stockholm. Via Helsingfors, Petsjenga og Reykjavik kom hun seg til London i august 1940. I London arbeidet hun først som andresekretær i Utenriksdepartementet, deretter som privatsekretær for utenriksminister Trygve Lie fra 1941 til 1943.[1] Etter fem år i eksil kom hun tilbake til Norge den 1. juni 1945 med med det britiske passasjerskipet Andes.[3]
Ræder omtales som en unik skildrer av hele eksilmiljøet i London.[3] I 1975 publiserte hun memoarboken De uunnværlige flinke.
Ræder døde i Bærum den 26. september 1998.[1]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- De uunnværlige flinke. Oslo: Gyldendal. 1975. ISBN 9788205082847
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ 1,0 1,1 1,2 Lundbo, Sten (5. mars 2025). «Gudrun Dorothea Ræder». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 8. mars 2025.
- ↑ Steenstrup, Bjørn. «475 (Hvem er Hvem? / 1973)». runeberg.org (på norsk). Besøkt 8. mars 2025.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 Bjørnstad, Malini Gaare (7. april 2022). «- Gudrun var i realiteten en varsler». kk.no. Besøkt 8. mars 2025.
- ↑ 4,0 4,1 Jonassen, Mari (2020). Norske kvinner i krig 1939–1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203267512.