François Fillon
François Fillon |
---|
François Fillon (født 4. mars 1954 i Le Mans i departementet Sarthe i Frankrike) var Frankrikes statsminister fra 17. mai 2007 til 15. mai 2012. Han ble valgt som det republikanske partiets presidentkandidat ved valget i 2017.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Fillons foreldre er historikeren Anne Soulet (niese av Dominique de Villepin) og Michel Fillon, notarius fra Vendée. Han vokste opp med tre brødre i småbyen Cérans-Foulletourte, der han gikk på skolen frem til tolvårsalderen, hvorpå han gikk på collège i Parigné-le-Pôlin og et gymnas i Le Mans ledet av jesuittene. I 1972 tok han kandidateksamen i filosofi, hvorpå han studerte ved Université du Maine under Christian Philip. Han tok en magistereksamen i jus i 1976 og året etter et diplôme d'études approfondies (DEA) ved Université Paris-Descartes i Paris og en DEA i statsvitenskap ved Fondation nationale des sciences politiques.
Politiker[rediger | rediger kilde]
Han planla i en tid å bli journalist og arbeidet i tre år for AFP, men gikk relativt snart til en politisk karriere.
Som medlem av det konservative partiet Union pour un mouvement populaire (UMP) ble han arbeidsminister i Jean-Pierre Raffarins regjering i 2002, og gjennomførte reformer som innføringen av 35-timers arbeidsuke og reformen av det franske pensjonssystemet (Loi Fillon). Han ble utdannings- og forskningsminister i 2004. I 2005 var han ikke inkludert i den nye regjeringen, ledet av Dominique de Villepin, men ble valgt til senator i Sarthe. Fillons hadde en viktig rolle som politisk rådgiver under Nicolas Sarkozys vellykkede valgkamp om presidentembetet.[trenger referanse]
Statsminister[rediger | rediger kilde]
Den 17. mai 2007, tolv dager etter presidentvalget, utnevnte Nicolas Sarkozy Fillon til statsminister.
Den 13. november 2010 nedla Fillon sammen med hele sitt kabinett sine embeter.[1] En dag etter gjenutnevnte president Sarkozy ham til statsminister.[2] Ved dette skrittet ble det mulig å foreta en omfattende omorganisering av regjeringen, noe som også var foretatt med et øye på det fremtidige presidentvalget i 2012.[3] Sarkozy og Fillon hadde etter den verdensomspennende finanskrisen satte inn i 2007 initiert et omfattende reformprogram, som ble ledsaget av protester og streiker og en popularitetsfall for Sarkozy.[trenger referanse]
Under den arabiske våren begynte i slutten av januar 2011 masseprotester i Egypt mot diktatoren Hosni Mubarak. Den 7. februar 2011 måtte Fillon vedgå at han og hans familie i slutten av 2010 var blitt påspandert et Nil-cruise av Mubarak, inklusive tur med et egyptisk regjeringsfly til tempelanleggene i Abu Simbel og eksklusivt opphold på nil-øya Elephantine.[4]
Den 10. mai 2012 erklærte regjeringen Fillon, etter presidentvalget, at den trådte tilbake. Fillon førte et forretningsministerium til hans etterfølger kunne overta den 15. mai 2012.[5]
Fillon var i 2016 den eneste statsminister som hadde sittet like lenge som sin president. Med en statsministertid på 4 år, 11 måneder og 23 dager (og så fem dager som forretningsførende statsminister) var han den nest lengst sittende statsminister i den femte franske republikk, etter Georges Pompidou (6 år, 2 måneder og 26 dager).[trenger referanse] Han ledet også den nest lengst sittende regjering (Fillon II, 18. juni 2007 til 13. november 2010) etter Lionel Jospins regjering (1997 til 2002).[trenger referanse]
Presidentvalget i 2017[rediger | rediger kilde]
Under primærvalget til Les Républicains forut for presidentvalget i Frankrike 2017, seiret Fillon over Alain Juppé i andre valgomgang.[6] Under presidentvalgkampen ble det hevdet at Fillons kone fikk lønn fra staten uten å måtte arbeide for den. Hans barn var dessuten ansatt som politiske medarbeidere. Fillon ble også kritisert for å ha mottatt to dresser i gave, til en verdi av 13000 euro.[7]
Familie[rediger | rediger kilde]
Fillon giftet seg den 28. juni 1980 med Penelope Kathryn Clarke, de har fem barn.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ «Frankreich: Fillon abermals zum Premierminister ernannt». Frankfurter Allgemeine Zeitung. 14. november 2010. Besøkt 14. november 2010.
- ↑ «Frankreichs Regierung: Fillon ist alter und neuer Premierminister». stern.de. 14. november 2010. Besøkt 14. november 2010.
- ↑ «Frankreichs Regierung: Sarkozy beruft Fillon ins Amt zurück». Spiegel Online. 14. november 2010. Besøkt 14. november 2010.
- ↑ sueddeutsche.de 9. Februar 2011: Bericht über die Vorwürfe gegenüber Fillon
- ↑ Fillon a transmis la démission de son gouvernement, TF1 news, 2012-05-10, lest 2012-05-15
- ↑ «Résultats du deuxième tour de la Primaire ouverte de la droite et du centre». resultats.primaire2016.org (på English). Arkivert fra originalen 22. november 2016. Besøkt 7. februar 2017.
- ↑ GmbH, Frankfurter Allgemeine Zeitung (21. april 2017). «Wahl in Frankreich: Ein Quartett auf Gewinnerkurs». FAZ.NET. Besøkt 21. april 2017.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata