Egil Storbekken

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Egil Storbekken

Egil Storbekken (1911–2002) var en norsk folkemusiker, instrumentmaker og komponist fra Tolga i Nord-Østerdal i Innlandet. Han var en sentral formidler av norsk folkemusikk.[1]

Han utga seks musikkalbum fra 1968 til 1984, flere av dem sammen med sitt eget ensemble Tolga-Tusseladdene (1969–89).

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Storbekken i østerdalsbunad spiller tussefløyte i Alvdal 1963. Arrangement i forbindelse med lanseringen av filmen Freske fraspark.
Foto: Lasse Klæboe, NÅ / Riksarkivet
Egil Storbekken blåser i lur i Alvdal 1963.
Foto: Lasse Klæboe, NÅ / Riksarkivet

Storbekkens komponistgjerning startet i 1930-årene, da han utviklet en interesse for gamle norske folkemusikkinstrumenter, blant annet bukkehorn, lur, munnharpe, seljefløyte og tussefløyte.

Storbekken er særlig kjent for musikken han skrev og fremførte på tussefløyte.[2][3][4] Kjente melodier inkluderer «Fjelltrall» (1959) og «Tusselåt».

Egil Storbekken arrangerte også verker for orkestre og kor. I 1999 fikk han Gammleng-prisen i klassen «veteran».

Hans første NRK-deltagelse var med en serie radiokonserter i 1952.[5] Storbekken spilte den aller første norske skolekonserten for Rikskonsertene, 23. september 1968 i Sandnes.[6][7] I mange år reiste han rundt med Rikskonsertene for å presentere disse instrumentene for skoleelever over hele landet.

Storbekken bodde på Tolga i Østerdalen, der han drev butikken Bygdakunst med salg av instrumenter, noter og husflidsprodukter.[8][9] Han var far til folkemusikeren Eli Storbekken.[10] Sambygdingen Tone Hulbækmo hadde sine første læreår i Storbekkens Tolga-Tusseladdene.

Han var medlem av styret i Landslaget for spelemenn 1967-1969.[11]

Han hadde ingen formell utdannelse bortsett fra et kort opphold på Musikkonservatoriet som voksen.[12]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Storbekken var med i mannskoret og ungdomslaget på Tolga i kretsen rundt kulturpersonligheten Ivar Sæter, som representerte en nasjonalistisk «bondefascisme» innenfor Nasjonal Samling.[13] Storbekken meldte seg inn i NS i 1940 og hadde flere verv, blant annet som kulturleder for Hedmark og Oppland.[14][15][16][17]

Etter krigen ble han i 1946 dømt til tre og et halvt års straffarbeid. Han sonet to og et halvt år på Sandbakken ved Elverum, og vendte deretter hjem til Tolga.[16][17] Etter krigen skrev han kritisk om sin tid i NS og konkluderte med at han hadde tatt feil.[17][16]

Egil Storbekkens musikkpris[rediger | rediger kilde]

Egil Storbekkens musikkpris ble opprettet i 2006 av Tolga kommune, Norsk Lur- og Bukkehornlag, Tolga-Os Sparebank og organisasjonen NOPA,[18] for å fremme bruken av de eldre folkemusikkinstrumentene i norsk folkemusikk og Egil Storbekkens musikk.

Filmografi (som komponist)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. «Egil Storbekken er død». www.bt.no. 19. mars 2002. Besøkt 10. oktober 2020. «Storbekken døde på Tolga sykehjem etter lengre tids sykdom, melder NRK.» 
  2. Sevåg, Reidar (1973). Det gjallar og det læt : frå skremme- og lokkereiskapar til folkelege blåseinstrument. Det Norske Samlaget. s. 105-108. ISBN 8252101941. 
  3. Nagelhus, Lorents Aage (1994). Norsk musikk. Trondheim. 
  4. NRK (19. mars 2002). «Tussefløytas far er død». NRK. Besøkt 10. oktober 2020. 
  5. Myklebust, Rolf (1982). Femti år med folkemusikk. Samlaget. s. 32-33. ISBN 8252122116. 
  6. Plan for utbygging av skolekonserter i Norge. Rikskonsertene. 1971. s. 1. 
  7. «Åtte skolekonsertturnéer i høst». Aftenposten Morgenutgave. 1. oktober 1968. s. 19. «Egil Storbekken – som i forrige uke gjorde stor lykke da han åpnet skolekonsertvirksomheten i Sandndes...» 
  8. Gynnild, Astrid (1994). Egil Storbekken - Bygdekunstner og komponist. Oslo: Aschehoug. s. 134. ISBN 8203260578. 
  9. Myklebust, Rolf (1908-1990) (1982). Femti år med folkemusikk. Oslo: Samlaget. ISBN 8252122116. 
  10. Gynnild, Astrid (1959-) (1994). Egil Storbekken: bygdekunstner og komponist. Oslo: Aschehoug. s. 176. ISBN 8203260578. 
  11. Mæland, Jostein (1973). Landslaget for spelemenn 1923-1973: 50 år. [S.l.]: Landslaget. 
  12. «Egil Storbekken er død • ballade.no». ballade.no. 20. mars 2002. Besøkt 10. oktober 2020. 
  13. Lunde, Jon Vegard (1998). Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen. Lunde pressetjeneste. s. 77-78. ISBN 8299096634. 
  14. NS 8. riksmøte. Oslo: Rikspropagandaledelsen. 1943. s. 64. 
  15. «Omstridt forfatter skal markeres». www.retten.no (på norsk). 29. januar 2014. Besøkt 10. oktober 2020. 
  16. 16,0 16,1 16,2 Gynnild, Astrid (1994). Egil Storbekken: bygdekunstner og komponist. Oslo: Aschehoug. s. 79-85. ISBN 8203260578. 
  17. 17,0 17,1 17,2 Aksdal, Bjørn (25. februar 2020). «Egil Storbekken». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 10. oktober 2020. 
  18. Egil Storbekkens Musikkpris Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. mic.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • (no) Kort biografi
Autoritetsdata