Anordning (lov)
En anordning var før Danmarks grunnlov av 1849 en betegnelse for de lover som var gitt direkte av kongen (kongelig Anordning).
Etter grunnloven brukes begrepet anordninger om de rettsforskrifter som centraladministrationen utsteder med hjemmel i en lov eller til nærmere gjennomførelse av en lov. Anordninger retter seg mot borgerne, mens en intern forskrift i forvaltningsmyndighetene kalles et cirkulære.
Ministerielle anordninger kaller også bekjentgjørelser.[1]
Den selvstendige anordningsmyndighet
Det er ikke enighet i teorien om hvorvidt det eksisterer en selvstendig anordningsmyndighet. Alf Ross og hans tilhengere hevder at samtlige disposisjoner krever hjemmel i loven, hvorimot i særdeleshet Århus Universitets professorer – herunder bl.andre Peter Germer og Michael Hansen Jensen – er av den oppfattelse at den selvstendige anordningsmyndighet eksisterer alene i kraft av rollen som utøvende makt. I den såkaldte Bille Brahe-dommen anerkjenner Højesteret dog indirekte eksistensen av den selvstendige anordningsmyndighet. I praksis har denne diskusjonen liten betydning, da lovgivningsmakten kan oppheve en sådan anordning med en ny lov, liksom det ikke er tvil om at den utøvende makt ikke på egenhånd kan utstede anordninger på områder hvor det allerede er lovgivning eller har vært lovgivning, og det må endvidere ikke gjøres inngrep i borgernes rettsforhold. Anordninger som angår grunnlovens legislative prerogativer, vil heller ikke kunne utformes av en eventuell selvstendig anordningsmyndighet.
Det er dog et eksempel på en selvstendig anordningsmyndighet; nemlig Dansk Sprognævn - som dog senere er ordnet ved lov.[2]
Litteratur
- Karsten Revsbech m. fl.: Forvaltningsret - Almindelige emner. 2016. 6. udgave. Jurist- og Økonomforbundets Forlag. ISBN 978-87-574-3310-4
- Christensen, J. P., Albæk Jensen, J. & Hansen Jensen, M. (2024). Dansk statsret (4. udg.). Djøf Forlag. ISBN 978-87-574-5518-2