Albert Hartl

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Albert Hartl

Albert Hartl (1904–1982) var en tysk SS-offiser (Sturmbannführer) og sjef for Byrå IV B i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsdepartement. Han var også aktiv i Einsatzgruppe C, en mobil drapsskvadron som opererte på østfronten.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Albert Hartls far var lærer og sterkt preget av fritenkerne og særlig liberal antiklerikalisme; han døde i 1916. Den dypt troende katolske moren hadde imidlertid klart å overtale faren til å sende den ti år gamle sønnen til benediktinernes klosterskole. Senere studerte Albert Hartl ved det erkebiskopelige seminaret i Freising, og ble presteviet i 1929 av kardinal Michael von Faulhaber.

Hartl var 21 år da han lot seg prestevie, og fortalte etter krigen til journalisten Gitta Sereny at han hadde vært sterkt i tvil som sitt kall og sin tro på katolske dogmer. Han oppsøkte en gammel jesuittprest som forsikret ham om at «vi alle har vært i tvil, men det går over». Hartl var prest i fem år, og underviste på en skole i Freising, men tvilen forlot ham aldri.[1]

Frafall fra katolisismen, inntreden i SS, tjeneste i Berlin[rediger | rediger kilde]

Den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til tysk rikskansler. Hartl meldte seg inn i NSDAP i samme år, og i januar 1934 forlot han den katolske kirke og meldte seg inn i Schutzstaffel (SS). Hartl ble da offentlig ekskommunisert.

Hartl spilte en avgjørende rolle da hans venn og rektor på skolen hans, Josef Rossberger, ble arrestert for å ha uttalt seg kritisk om nazismen. Hartl vitnet mot vennen i retten, som dømte Rossberger til tre måneders fengsel.[2] I november samme år fordømte Hartl en prestekollega for å ha kritisert nasjonalsosialismen. En kort tid virket han for SS-Hilfswerk («hjelpearbeid», «reserve») i Dachau.

Hartl fikk i oppgave å utvide og pleie SS' nettverk i det kirkelige miljøet, og Reinhard Heydrich må ha vært fornøyd med resultatet, for han hentet ham til Berlin som leder for avdeling II/113 Politische Kirchen («politiske kirker»),der Adolf Eichmann også var ansatt.[3]

Deretter ble Hartl utnevnt til sjef for Byrå IV B i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsdepartement. Dette kontoret hadde flere avhoppere fra det katolske presteskap som arbeidet med å underminere kirken, foretok etterretningsanalyser om kirkelige forhold, og overvåket kirken ved hjelp av fortrolige kontaktpersoner. «Vårt endelige mål er å fullstendig knuse hele kristenheten», sa Hartl i 1941.[4]

Albert Hartl hadde ansvar for mappen på den da nyvalgte paven Pius XII, og satte SS-spioner i Roma til å holde øye med Vatikanets ledelse.[5] Selv var han utsending fra RSSH til jesuittklosteret i Krakow før invasjonen av Polen høsten 1939.[6]

Forarbeid til T4[rediger | rediger kilde]

Nazi-Tysklands aktive «dødshjelp» til ulike grupper ble senere kjent som Aktion T4. Hartl fortalte i 1971 Gitta Sereny at Heydrich mot slutten av 1938 hadde beordret ham til Viktor Brack i rikskanselliet for å diskutere en statshemmelighet. Brack forklarte at det var mottatt en del anmodninger fra nære pårørende av uhelbredelig sinnslidende personer. De pårørende ba om lov til å få foretatt «eutanasi», utlagt som «barmhjertighetsdrap». Hitler var betenkt, for han hadde nylig fått mye støtte fra Østerrikes katolske kirke i saken med Anschluss. Da ville han ikke legge seg ut med pavestolen nå. Brack fikk i oppdrag å finne ut hvordan kirken ville stille seg til eutanasi. Hartl sa i 1971 at Brack ham om å skrive en slik rapport, men det mente han selv han ikke hadde kompetanse til.[7]

Hartl henvendte seg i stedet til Himmlers fetter, August Wilhelm Patin (1879-ukjent dødsdato i alliert interneringsleir etter krigen) som selv forlot den katolske kirke i 1938 for å gifte seg.[8] Patin tok lett på saken og mente at eutanasi ikke skulle bli noe problem. Da besluttet Hartl seg for å kontakte Joseph Mayer[9] (1886-1967) som var professor i moralteologi og underviste ved det katolske universitetet i Paderborn. Mayer hadde alt før 1933 tatt til orde for legalisering av tvangssterilisering, inntil erkebiskopen i Paderborn forbød ham å beskjeftige seg ytterligere med steriliseringsspørsmålet.[10]

Saken var så hemmelig at Hartl måtte hente rapporten personlig i Paderborn. Da skal Mayer ha arbeidet på den i over et halvt år. Hartl husket i 1971 at den var i fem kopier; og at professor Mayer mente hele problemet med de sinnslidende skyldtes at Kristus hadde misforstått det dithen at de var besatt av djevelen. Av den grunn ble de i middelalderen pisket og brent - tenkt som djevleutdrivelse. I opplysningstiden bedret dette seg, men ifølge professor Mayer var det først i nyere tid at teologer avviste eutanasi for mentalt syke. Professor Mayer grep deretter til jesuittenes moralsystem probabilismus,[11] der det heter at få moralske avgjørelser i utgangspunktet er bare gode eller bare dårlige. Angivelig kan de fleste moralske avgjørelser trekkes i tvil. Mayer henviste også til Thomas Aquinas og konkluderte med at eutanasi lot seg tillate. Hartl leverte rapporten i førerkanselliet den følgende dag. Fire uker senere fikk han vite at Hitler hadde iverksatt eutanasi-programmet med psykiateren Werner Heyde som ansvarshavende.[12]

Einsatzgruppe C[rediger | rediger kilde]

På grunn av påstått seksuell trakassering av en kvinnelig bokhandler ble det åpnet disiplinærsak mot Hartl. Sjefen for RSHAs personalavdeling, Bruno Streckenbach, overførte ham i 1941 til Einsatzgruppe C i Ukraina,[13] en mobil dødsskvadron som myrdet jøder, politiske kommissærer og andre som var uønsket i Det tredje riket. Hartl ble stabssjef under Max Thomas.[14] Etter eget utsagn var Hartl til stede ved to massehenrettelser.[15]

Etter noen måneder i Einsatzgruppe C fikk Hartl et ekte eller simulert nervøst sammenbrudd og ble innlagt på sykehus i Kiev. Etter flere måneders rekonvalesens kom han tilbake til RSHA i Berlin som beskikket til den nye Gruppe I «Kult» i Amtsgruppe VI (SD-Ausland, «utlandet»).

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Kort etter krigens slutt ble Hartl tatt til fange av britiske styrker i Kärnten, senere av amerikanerne i Tirol; fra 1947 var han stevnet som vitne i ulike saker om krigsforbrytelser, og ble i 1948 selv dømt til fire års fengsel.[16] I etterkrigstiden virket han som publisist og tilhørte Deutsche Unitarier Religionsgemeinschaft, en unitarisk organisasjon som blant annet går inn for panteisme og filosofisk humanisme.

I 1971 intervjuet journalisten Gitta Sereny Hartl i småbyen ved Bodensjøen, der han underviste i kunsthistorie på en pikeskole og bodde med sin kone, som også var lærer.[17]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Das Gesetz Gottes (1939), under pseudonymet Anton Holzner.
  • Ewige Front (1940), under pseudonymet Anton Holzner.
  • Priestermacht (1941), under pseudonymet Anton Holzner.
  • Zwinge das Leben (1941), under pseudonymet Anton Holzner.
  • Wege glücklicher Lebensgestaltung (1953).
  • Teppich-Kunst (1957).
  • Fridtjof Nansen. Aus seinem Leben und seiner Gedankenwelt. (ca. 1960).
  • Einheit in Vielfalt (1961).
  • Fridtjof Nansen (1962) [Serie: Leitbilder. Gestalten und Ideen. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1].
  • Unitarische Religion (1965).
  • Das nichtchristliche Europa und seine religiöse Tradition (1963) [Serie: Die Begegnung. Vorträge und Betrachtungen. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1].
  • Der Einzelne und die Gemeinschaft (1964) [Serie: Die Begegnung. Vorträge und Betrachtungen. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 3].
  • med Helmut Soltsien: Albert Schweitzer. Leitbilder. Gestalten und Ideen, Band 2 (1968).
  • M. E. von Uderwangen. Leben und Werk (1979).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 64), forlaget Pimlico, ISBN 0-7126-7447-0
  2. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 65)
  3. ↑ «Albert Hartl», kugelbergverlag.de
  4. ↑ Sitert etter: Michael Grüttner: Das Dritte Reich 1933-1939 (Handbuch der deutschen Geschichte], Bd. 19), Stuttgart 2014, s. 426: «Unser Endziel ist die restlose Zerschlagung des gesamten Christentums».
  5. ↑ Patrick J. Gallo: The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome, (s. 2)
  6. ↑ Occupation and Insurgency: A Selective Examination of the Hague and Geneva Conventions on the Eastern Front, 1939-1945; dokumen.pub
  7. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 65)
  8. ↑ «Wilhelm Patin», historisches-lexikon-bayerns.de
  9. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 66)
  10. ↑ Ingrid Richter: Katholizismus und Eugenik
  11. ↑ «Probabilismus», newadvent.org
  12. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 67-68)
  13. ↑ «Albert Hartl», kugelbergverlag.de
  14. ↑ Rhodes 2002, s. 163
  15. ↑ Klee 2007, s. 228–229
  16. ↑ «Albert Hartl», kugelbergverlag.de
  17. ↑ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 64)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ernst Klee (2007): Das Personenlexikon zum Dritten Reich (2). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. s. 228–229. ISBN 978-3-596-16048-8
  • Richard Rhodes (2002): Masters of Death: The SS-Einsatzgruppen and the Invention of the Holocaust (1). New York: Alfred A. Knopf. ISBN 0-375-40900-9
  • Helmut Krausnick/Hans-Heinrich Wilhelm: Die Truppe des Weltanschauungskrieges. Die Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD 1938–1942. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1981, ISBN 3-421-01987-8.
  • Gitta Sereny: Am Abgrund. Gespräche mit dem Henker. Piper-Verlag, München 1995, ISBN 3-492-11867-4, insb. S. 72–88 und 110f.
  • Roman Bleistein: Überläufer im Sold der Kirchenfeinde. Joseph Roth und Albert Hartl, Priesterkarrieren im Dritten Reich. In: Beiträge zur altbayerischen Kirchengeschichte. Bd. 42, 1996, S. 71–111.
  • David J. Alvarez/Robert A. Graham: Nothing sacred: Nazi espionage against the Vatican 1939–1945. Frank Cass Publishers, London 1997, ISBN 0-7146-4302-5 (englisch).
  • Michael Wildt: Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes. Hamburg-utgaven, 2002, ISBN 3-930908-75-1.
  • Wolfgang Dierker: Hitlers Glaubenskrieger. Der Sicherheitsdienst der SS und seine Religionspolitik 1933–1941. Schöningh Verlag, Paderborn 2002, ISBN 3-506-79997-5. Mit Kurzbiographie, S. 554.
  • Thomas Forstner: Priester in Zeiten des Umbruchs: Identität und Lebenswelt des katholischen Pfarrklerus in Oberbayern 1918 bis 1945. Vandenhoeck & Ruprecht, 2013, ISBN 3525550405.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Oversatt fra tyskspråklig wikipedia pr 31. mai 2014


Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Albert_Hartl&oldid=570712»