Federico Fellini
| Federico Fellini |
|---|
Federico Fellini (født 20. januar 1920 i Rimini i Italia, død 31. oktober 1993 i Roma) var en italiensk regissør og manusforfatter.
Fellinis storhetstid strakte seg fra 1950- til 1970-årene. Blant hans mest kjente filmer er Landeveien, Det søte liv og Amarcord - et tilbakeblikk. Filmene hans kjennetegnes av livsglede og et vell av merkelige og interessante figurer, men filmene har alltid en alvorlig bunn.[trenger referanse] Hans tidlige filmer knyttes til neorealismen, en retning blant andre regissørene Vittorio de Sica og Roberto Rossellini regnes å tilhøre. Senere ble filmene hans stadig mer fantastiske og drømmeaktige.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Federico Fellini ble født i Rimini og flyttet som 18-åring til Firenze og året etter, i 1939, til Roma, der han ønsket å bli humoristisk tegner. Han bidro med tegninger og fortellinger til magasinet Marc'Aurelio. Under andre verdenskrig skrev han manus for radioskuespillet Cico e Pallina. Her spilte Giulietta Masina, som Fellini ble kjent med og giftet seg med i 1943. Masina skulle spille i noen av de største filmene hans.
Med noen venner grunnla han en butikk som solgte fotografi, portrett, karikaturer og lydopptak til allierte soldater fra andre verdenskrig. Her ble Fellini kjent med regissøren Roberto Rossellini.
Manusforfatter[rediger | rediger kilde]
Han ble med på å skrive manuset til Rosselinis Roma città aperta (1945), det best kjente eksempel på italiensk neorealisme. Fellini skrev filmmanus til en rekke italienske regissører, som Pietro Germi (Håpets vei, 1950), Alberto Lattuada (Uten barmhjertighet, 1948), Luigi Comencini (Bak nedrullede gardiner, 1951), og flere for Rosselini, som Befrielsens tid, Il miracolo og Hun ofret seg selv.
Regissør[rediger | rediger kilde]
Etter flere samarbeid med Rosselini debuterte Fellini selv som regissør med Luci del varietà i 1951, som han laget med Alberto Lattuada, og alene med Den hvite sjeiken i 1952. Dagdriverne (1953), om ørkesløse unggutter i provinsene, ble regnet som et mesterverk av kritikere.
Med oscarvinnende Landeveien innledet Fellini en trilogi som tok for seg uskyld og frelse i verden fylt av ondskap. Filmen benyttet det øde landskapet mellom Viterbo og Abruzzo til å understreke det tomme forholdet mellom hovedrollene i filmen. Landeveien a ble kritisert av venstrepressen i Italia, men fikk mye ros i utlandet.
Det søte liv fra 1960 var en satirisk skildring av sosietetsliv i Roma. Flere landemerker i byen, som hovedgatet Via Veneto, ble med i filmen, og den var den første der Marcello Mastroianni spilte for Fellini. Filmen ble dårlig likt av italienske myndigheter og av katolske kirkeledere, men vant gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.
8½ fra 1963 handler om en kjent regissør med skapersperre. Tittelen viser til antallet filmer Fellini hadde laget til da. Filmen er regnet som en perfekt blanding av symbolisme og realisme, og ble utropt til den beste europeiske filmen noensinne av et ekspertpanel i 1987.
I senere filmer tok Fellini for seg myter rundt Roma, film og sitt eget liv, meget blandet med fantasi. Senere filmer fikk mindre overveldende mottakelser. Casanova fra 1976 ble både lovprist som en fest for øynene og kritisert som innholdsløs.
De siste årene av sitt liv produserte Fellini reklamefilmer for fjernsyn, som på sin måte viser et sterkt tak på filmografi og populærkultur. Han utstilte også skisser og notatbøker med nedskrevne drømmer som avslørte underbevisstheten som en viktig kilde til hans verk.
Filmografi[rediger | rediger kilde]
Spillefilmer[rediger | rediger kilde]
- 1950 : Piken fra varieteen (Luci del varietà)
- 1952 : Den hvite sjeiken (Lo sceicco bianco)
- 1953 : Dagdriverne (I vitelloni)
- 1954 : Landeveien (La strada)
- 1955 : Krapyl (Il bidone)
- 1957 : Cabirias netter (Le notti di Cabiria)
- 1960 : Det søte liv (La dolce vita)
- 1963 : 8 ½
- 1965 : Julietta og åndene (Giulietta degli spiriti)
- 1969 : Fellini Satyricon
- 1970 : Klovnene (I clowns)
- 1972 : Roma
- 1973 : Amarcord – et tilbakeblikk (Amarcord)
- 1976 : Fellinis Casanova (Il Casanova di Federico Fellini)
- 1978 : Orkesterprøven (Prova d'orchestra)
- 1980 : Kvinnebyen (La città delle donne)
- 1983 : Og skipet seiler videre (E la nave va)
- 1985 : Ginger og Fred (Ginger e Fred)
- 1987 : Intervista
- 1989 : La voce della luna
Episodefilmer[rediger | rediger kilde]
Dokumentar[rediger | rediger kilde]
- 1969 : En regissørs dagbok (Bloc-notes di un regista)
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Finn Skårderud: Federico Fellini Ariadne-serien 1999 ISBN 82-05-25657-8
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata