Johann Salomo Semler
| Johann Salomo Semler |
|---|
Johann Salomo Semler (født 18. desember 1725 i Saalfeld i hertugdømmet Sachsen-Saalfeld, død 14. mars 1791 i Halle i kongedømmet Preussen) var en tysk evangelisk teolog, kalt den tyske rasjonalismes far. Han hører til en gruppe av pionerer innenfor den kritiske bibelforskning i den senere del av den teologiske opplysning i de tyske land, hvortil også hører teologer som Johann August Ernesti, Johann Lorenz von Mosheim, og Johann David Michaelis.[1]
Biografi[rediger | rediger kilde]
Semler ble født i en pietistisk familie, studerte i Halle og ble deretter redaktør for et tidsskrift. Fra 1752 arbeidet han som teolog ved Universitetet i Halle og ble en av grunnleggerne av den historisk-kritiske skriftforskning: Det skal være mulig å analysere bibelteksten kritisk. Han holdt en tydelig avgrensning overfor såvel ortodoksi som pietisme som overfor Voltaire.
Etter Siegmund Jakob Baumgartens død i 1757 ble Semler leder av det teologiske fakultet, og den intense opposisjon som var avfødt av hans utgivelser og forelesninger øket bare hans ry som professor. Hans popularitet steg uforminsket frem til 1779, da han avgav et svar – Beantwortung der Fragmente eines Ungenannten – på Hermann Samuel Reimarus' «Wolfenbüttelfragmenter» og på Karl Friedrich Bahrdts trosbekjennelse, et skritt der av de ytterligående rasjonalister ble tolket som en tilbakekallelse av hans rasjonalistiske posisjon.
Livsverk[rediger | rediger kilde]
I 1771 utkom hans hovedverk Abhandlung von freier Untersuchung des Kanons. Kanon er bestemt av historiske omstendigheter og er ikke «falt ned fra himmelen». Den historiske tilblivelsesprosess trådte dermed i forgrunnen. Tekstene er først oppstått sent etter Jesus. Derav sluttet han at ganske visst er Guds ord inneholdt i teksten, men de er ikke Guds Ord. Han tilbakeviste det ortodokse skriftprinsipo, verbalinspirasjonen, som hadde utviklet seg med den lutherske ortodoksi. Tvert i mot, det kan være feil, motsetninger og tilføyelser i bibelteksten.
Semler utviklet således den fordring at man må analysere kritisk og gjøre seg kjent med de tidsavhengige betingelser. Det Nye Testamente er oppstått ved akkommodasjon, ved at Jesus tilpasset sitt budskap til forståelseshorisonten hos datidens mennesker. Man kan ikke bare uten videre oversette datidens uttrykk. Kristendommen ble muntlig overlevert til inn på det annet århundre.
Det kommer en distansering på tale: religion blir for Semler til en personlig trosoverbevisning. Teologi er den vitenskapelige læreform, rasjonell, den benytter klare begreper og deduksjon. Derved får den behov for korreksjon og blir et anliggende for forskning. Dette muliggør et frirom for vitenskapelig arbeid for religion og kirke. Semler slutter herav at presten må bli formidler av opplysningsideene, og at dogmene tilsvarende må tre i bakgrunnen. Derfor blir etikk, livsførsel og ansvarsbevissthet viktig.
Grane om Semler og tiden for neologene, 1740-1780[rediger | rediger kilde]
I et avsnitt om den tyske opplysningsteologi [2] skriver Grane om Semler og hans likesinnede:
I tysk teologihistorie har man vænnet sig til at skelne mellem gammel- og nyprotestantisme. Efter denne skelnen må man nok sige, at nyprotestantismens fader ikke er Schleiermacher, men snarere en mand som Semler. Overgangen mellem de to sker i det øjeblik, da dogmatikkens sætninger ikke længere direkte er udsagn om Gud, som han er åbenbaret i Skriften. Med andre ord når man opgiver at forstå teologi som "Gudsvidenskab" som guddommelig lære i modsætning til naturvidenskaber og humanvidenskaber.
Overgangen sker, da man er parat til at erkende, at teologi er en menneskelig-historisk affære og derfor undergivet den forgængelighed og forandring som er givet dermed.
Semler og hans ligesindede indlod sig med tidsånden, og de kom til resultater, der afveg så kraftigt fra deres forgængeres, at det ikke er uberettiget at betragte dem som stående på den anden side af et markant skel i den protestantiske teologis historie.
Man kan spørge, om opdagerglæden bedrog dem, så de ikke fuldt ud så konsekvenserne af, hvad de gjorde. Men inden man dadler dem for det, bør man huske, at de ikke blot var glade for nye opdagelser, men at de også var dybt præget af den forståelse af personlig redelighed og respekt for det, man tvinges til at indse som sandhed, der hører til oplysningens bedste egenskaber, men som iøvrigt også er en umistelig del af den reformatoriske]tradition. Man kommer dog ikke uden om, at det ikke var teologerne, der først og fremmest og mest dybtgående indså betydningen af den historiske kritik for kristendommen.[3]
Forfatterskap[rediger | rediger kilde]
- Commentatio de demoniacis (Halle, 1760, 4:e ed. 1779)
- Umständliche Untersuchung der damonischen Leute (1762)
- Versuch einer biblischen Damonologie (1776)
- Selecta capita historiae ecclesiasticae (3 vols., Halle, 1767–1769)
- Abhandlung von freier Untersuchung des Kanon (Halle, 1771–1775)
- Apparatus ad liberalem N. T. interpretationem (1767; ad V. T., 1773)
- Institutio ad doctrinam Christ. liberaliter discendam (Halle, 1774)
- Über historssche, gesellschaftliche, und moralische Religion der Christen (1786)
- Semler's Lebensbeschreibung, von ihm selbst abgefasst (Halle, 1781–1782)
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Grane, Leif (2002, 1982). Kirken i det 19. århundrede : europæiske perspektiver. København : Gad. DK5=27.17. ISBN 87-12-23220-3
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Oppslag om Semler i det tyske kirkeleksikon Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon