Egina

Må ikke forveksles med Aegina (zoologi).

Egina
Αίγινα
Utsyn over Egina bys sjøfront
Geografi
Øygruppe / del av		De saroniske øyer
Areal		87,41 km²
Høyeste punkt		– (531 moh.)
Administrasjon
Land		Hellas
Periferi		Attikí
Demografi
Befolkning		13 056 (kommune)
Befolkningstetthet		149,37 innb./km²
Posisjon

Egina eller Éjina (gresk: Αίγινα) er en av de saroniske øyene i Hellas, lokalisert i Saroniabukta, 27 km fra Athen, og ifølge tradisjonen oppkalt etter nymfen Aigina. Zevs skjenket henne stedet etter at de hadde fått sønnen kong Aiakos sammen; han ble født her, etter at hele befolkningen angivelig var omkommet i pest. Aiakos ba sin far om et nytt folk, og Zevs forvandlet maur til mennesker, kjent som «myrmidonere», «maurfolk».

I antikken tjente den fjellrike, vulkanske Egina godt på handel, som et naturlig stopp på sjøruten mellom Attika og Peloponnes. Dorerne erobret stedet ca 1100 f.Kr. På 600-tallet f.Kr. var Egina vokst til en betydelig sjømakt og en rival for og trussel mot sin nabo Athen. En annen rival var Samos; særlig om handelsstasjonen Naukratis i Egypt, der Egina var eneste greske bystat med representasjon. I 590-årene f.Kr. var Egina først ute med å prege mynt; deres sølvmynter med avbildning av en skilpadde var i omløp i flere århundrer. Under perserkrigene i 490 f.Kr. holdt Egina seg nøytral, og Athen skjønte at det ikke kunne forventes hjelp derfra. I 488 f.Kr. beseiret Egina Athen i et sjøslag, og anla en ny havn til forsvar for både byen og handelsvirksomheten. I 479 f.Kr. deltok Egina i slaget ved Plataiai mot perserne (Xerxes I). Men i 458 f.Kr. ble Egina og dens allierte beseiret av Athens flåte som tok beslag i 70 skip, og inntok Egina etter en beleiring og blokade som skal ha vart i to år.

Administrasjon

Kommunen

Kommunen Egina består av øya Egina og noen få mindre småøyer. Den er en del av den regionale enheten Øyene innenfor regionen Attikí. Kommunen består av følgende samfunn (befolkningsantall fra 2011 i parentes):

• Egina (7253)
• Kypseli (2124)
• Mesagros (1361)
• Perdika (823)
• Vathy (1495)

Administrasjonssenteret er byen Egina på øyas nordvestlige ende. På grunn av sin nærhet til Athen er Egina et populært mål for dagsturer i sommermånedene. En del athenere har landsted her.

Provinsen

Provinsen Egina (gresk: Επαρχία Αίγινας) var en av provinsene i Pireus prefektur. Dets området tilsvarer det som er dagens kommuner av Egina og Angistri til sammen. Prefekturet ble nedlagt i 2006.

Geografi

Egina er grovt sett formet som et triangel, bortimot 15 km fra øst til vest og 10 km fra nord til sør. Dets areal består av rundt 87 km.

En utdødd vulkan utgjør to-tredjedeler av Egina. Den nordlige og vestlige sidene består av steinfylte, men fruktbare sletter som er godt kultiverte og produserer rikelig med korn, en del bomull, vinranker, mandel, oliven og fiken, men den mest karakteristiske avlingen på Egina i dag er pistasjnøtter. Økonomisk var svampfiske av stor betydning. Den sørlige vulkanske delen av øya er ulendt, kupert og preget av fjell, og hovedsakelig goldt. Det høyeste punktet er fjellet Oros, 531 meter, i sør, og den panhellenistiske fjellryggen strekker seg nordover med smale fruktbare dalstrøk på begge sider.

Strendene er også en populær turistattraksjon. Hydrofoilferger fra Pireus tar kun førti minutter til Egina, mens den regulære fergen tar rundt en time. Det går buss fra Egina by til destinasjoner over hele øya, slik som Agia Marina. Et fiskevær på østkysten er Portes.

Panorama av øya Egina sett fra Middelhavet.

Historie

Eldste historie

Det er gjort arkeologiske funn av obsidian-redskaper fra en steinalderkultur på øya. Øyas plassering gjorde den velegnet som handelssted. Den eldste befolkningen kom antagelig fra Anatolia.

Herodot oppgir at Egina var en koloni fra Epidauros som satt med den politiske kontrollen, inntil Egina gjorde opprør og ble selvstyrt. Han hevder også at Epidauros sluttet å ofre til gudinnene Damia og Auxesia etter at Egina stjal med seg gudebildene. Det er funnet minoisk keramikk fra rundt 2000 f.Kr., mens funn av gullornamenter fra den siste mykenske perioden tyder på at mykensk kultur gjorde seg gjeldende på Egina i flere generasjoner, før dorerne trengte inn fra Argos og Sparta. Overveiende grad av dorisk innflytelse skjedde antagelig ikke før på 800-tallet f.Kr.

Øya var på 700-tallet f.Kr. del av forbundet til Kalaureia som også omfattet Athen, minyeres Orkomenos i Boiotia, Troizen, Ermioni, Nafplion, og Brasies. Det var antagelig en organisering av bystater som fortsatt var mykenske, med formål å bekjempe piratvirksomheten som vokste frem da de mykenske fyrstene måtte innse at de ikke lenger var herrer på havet.

Egina synes å ha vært alliert med Eretria under lelantinerkrigen; det kan muligens forklare krigen med Samos, et betydelig medlem av den rivaliserende forbundet til Khalkis under kong Amfikrates av Samos. Dette kan ikke ha skjedd etter midten av 600-tallet f.Kr.

Gresk drakme fra Egina. Forside: Landskilpadde. / Motsatt: ΑΙΓ(INA) og delfin.

Økende sjømakt

Den antikke historikeren Eforos hevder at Feidon av Argos innførte preging av mynter i Egina. Deretter tok Kydonia på Kreta dt opp, ved å prege sitt motiv oppå det opprinnelige fra Eforos. Slik ble mynt innført som betalingsmiddel i den vestlige verden av folk fra Eforos, 30-40 år etter at mynter ble innført i Anatolia av joniske grekere eller lydere ca 630 f.Kr.

Eginas sølvmynt med skilpadde-motiv etablerte den ene av to monetære vektstandarder i den greske verden (den andre var fra Euboia-Attika), basert på en drakme på rundt seks gram; dette med opphav i en syrisk enhet, en mina verd 50 sjekler.

Etter hvert som Egina ble en sjømakt i arkaisk tid, var Kydonia en ideell mellomstasjon for skipsfart i Middelhavet. I løpet av det neste århundret var Egina den ene av tre hovedstater som handlet ved markedet i Naukratis i Egypt og var den eneste greske staten nær Europa som hadde en andel i fabrikasjonene i Egypt. Ved begynnelsen av 400-tallet f.Kr. synes det som om øya hadde blitt en transitthavn eller frihavn for kornhandelen fra Svartehavet, noe som senere ble overtatt av Athens monopol.

I motsetningen til andre kommersielle stater på 600- og 500-tallet f.Kr., blant andre Korint, Khalkis, Eretria og Miletos, opprettet Egina ikke egne kolonier. Bosetningen som Strabon viser til, kan ikke bli vurdert som noen faktisk unntagelse fra denne vurderingen.

Rivalisering med Athen

Afaiatempelet på Eginas.

Eginas historie er i stor grad preget av forholdet og motsetningene til Athen. Athenerne begynte å konkurrere med Eginas talassokrati, sjøherrevelde, på begynnelsen av 500-tallet f.Kr. Solon fikk vedtatt lover som begrenset Eginas handel i Attika. Den legendariske historien om disse forholdene, slik som de er nedtegnet av Herodotos involverer kritiske problemer og han sporet fiendskapet mellom de to bystatene tilbake til en strid om avbildningene av gudinnene Damia og Auxesia som eginerne hadde fraktet vekk fra Epidauros, deres foreldrestat.

Folket i Epidauros hadde den skikk å gjøre årlige ofringer til de athenske guddommer Athene og Erekhtheus som betaling for athensk oliventømmer som statuene ble framstilt av. Da eginerne nektet å fortsette disse ofringene besluttet athenerne å frakte vekke disse gudebildene. I henhold til versjonen på Egina gikk dette dårlig, og kun en eneste overlevende kom seg tilbake til Athen hvor han ble drept av enkene til sine kamerater. De stakk ham i hjel med sine brystnåler. Herodotos har ikke oppgitt noen dato for disse hendelsene, men senere forfattere har foreslått at det må han skjedd i perioden mellom Solon og Peisistratos, det vil si en gang rundt 570 f.Kr. Det kan også stilles spørsmål om ikke hele episoden er av ren mytisk karakter.

Etter at Theben hadde blitt beseiret av Athen en gang rundt 507 f.Kr., ba bystaten om hjelp fra Egina. Eginerne var først fornøyd med å sende bildene av aiakidene, de beskyttende guddommer og helter av Egina, men til sist gikk de inn i en allianse og herjet kysten av Attika. Athenerne var forberedt på å gjøre gjengjeld til tross for orakelråd som sa at de burde avholde seg å angripe Egina på tretti år. De beskyttet isteden grensene da de ble forstyrret av Spartas intriger.

I 491 f.Kr. var Egina en av de greske statene som sendte symbolene på underkastelse («jord og vann») til Perserriket. Athen appellerte til Sparta om å straffe denne underkastelsen. Kleomenes I, en av kongene i Sparta, krysset over vannet til Egina for å arrestere de ansvarlige, men hans forsøk feilet. Etter at Demaratos var avsatt gjorde han et nytt forsøk, fulgt av sin nye kollega Leotykides, grep ti av de ledende borgerne på øya og sendte dem til Athen som gisler. Etter at Kleomenes var død og da athenerne nektet å gi gislene til Leotykides, tok eginerne hevn ved å gripe et antall athenere ved festivalen i Sunion. Athenerne gikk inn i en sammensvergelse med Nikodromos, lederen av det demokratiske partiet på øya, for å forråde Egina. Han skulle erobre gammelbyen og athenerne skulle deretter kom til hans støtte med sytti skip. Sammensvergelsen feilet da den athenske flåten kom for seint og Nikodromos hadde allerede flyktet. I striden som fulgte ble eginerne beseiret, men siden lyktes å vinne en seier over den athenske flåten. Det er dog flere innvendinger til kronologien og nøyaktigheten i disse hendelsene.

Nedgang

Utsyn av Egina sett fra Moni.

Statuett av Orfeus med sin lyre, omgitt av villdyr temmet av musikken hans. Utført på Egina på 300-tallet, senromersk tid. I dag på Det bysantinske museum i Athen.

I kampen mot Xerxes I av Persia kan Egina ha spilt en større rolle enn Herodot tilskriver den. Han følger tradisjonen i Athen som synes å mørklegge rivalens rolle. Det var Egina, ikke Athen, som fikk prisen for tapperhet i slaget ved Salamis. At den persiske flåten ble overvunnet, synes i minst like stor grad å skyldes Egina som Athen.

Egina var dorisk og dermed en naturlig alliert av Sparta. Siden Athen førte en sparta-vennlig politikk under Kimons styre, var Egina sikret mot angrep den tiden. Men etter 20 år besluttet Athen å ta et endelig oppgjør med rivalen, og gikk til angrep på Egina rundt 460 f.Kr. Etter flere års blokade og beleiring måtte Egina overgi seg. Seierherren Athen krevde en stor tributt, og det het seg at relieffet av en havskilpadde som var preget på Eginas vidgjetne sølvmynter, ble endret til en landskilpadde - som symbol på og påminnelse om at Egina som sjømakt var knust.

Athens utenrikspolitikk endret seg da Kimon ble sendt i eksil som offer for ostrakisme i 461 f.Kr. Egina måtte betale Athen en skatt på 30 talenter. «Trettiårsfreden» (445 f.Kr.) mellom Athen og Sparta satte som vilkår at athenerne ga Egina selvstyret tilbake. Det gjorde de ikke. Den første vinteren av peloponneskrigen (431 f.Kr.) forviste Athen alle eginere og etablerte en klēroukhia, en særskilt athensk kolonistatus, på øya. Sparta bosatte disse i Thyreatis, på grensen mellom Lakonia og Argolida. Selv her var de ikke trygge for det hevngjerrige Athen. En styrke kommandert av Nikias gikk i land i 424 f.Kr. og drepte de fleste av dem. Til sist samlet den spartanske hærføreren Lysandros de spredte restene av Eginas tidligere beboere.

Sparta tok Egina i bruk som base ved angrep på Athen under korintkrigen, men øyas storhet var over for godt. Den rolle som Egina spilte senere, var ubetydelig. Egina var i jevn tilbakegang også av andre grunner enn Athens voksende flåte. Handel hadde gitt Egina velstand, men denne synes å ha vært på Midtøsten og ble dermed hindret av perserkrigene.

Hellenistisk og romersk styre

Egina og det øvrige Hellas ble i tur dominert av Makedonia, det aitoliske forbund, Attalos I av Pergamon og Romerriket. Det er antatt at et jødisk samfunn ble etablert på Egina «mot slutten av andre og i løpet av tredje århundre e.Kr.» av jøder flyktet fra barbarenes invasjoner av Hellas på denne tiden.

Bysantinsk tid

Kapellet Agios Georgios («St. Jørgen») i den forlatte landsbyen Palaiokhora i Eginas innland.

Egina tilhørte Østromerriket (Det bysantinske rike) etter at Romerriket ble delt i en vestlig og en østlig del i 395. Øya forble bysantinsk i krisetiden på 600- og 700-tallet da det meste av Balkan og det greske fastlandet ble overkjørt av slaviske invasjoner. Ifølge Monemvasias krønike (Το χρονικόν της Μονεμβασίας) fungerte Egina som tilfluktssted for flyktninger fra Korint. Øya hadde en blomstringstid tidlig på 800-tallet, hvilket er vist i bygging av kirker, men ble deretter tungt rammet av muslimske angrep med base på Kreta. Ulike hagiografier skildrer et storstilt angrep rundt 830 som drev store deler av befolkningen på flukt, inn til det greske fastlandet. Andre søkte trygghet ved å flytte fra kysten til innlandet, hvor de bosatte seg i Palaia Khora (Palaiokhora) som i dag er forlatt.

Frankisk og venetiansk styre

Etter oppløsningen og oppsplittelsen av Det bysantinske rike ved det fjerde korstog i 1204 ble Egina overtatt av republikken Venezia, men ble etter hvert overtatt av hertugdømmet Athen. Det katalansk selskap tok kontrollen over Athen i 1317 og samtidig også Egina. Fra 1425 ble øya igjen kontrollert av Venezia da Alioto Caopena, på den tid hersker over Egina, ga seg inn under Venezias beskyttelse for å unnslippe angrep fra tyrkerne. Øya må på den tiden ha vært fruktbar ettersom et av de vilkår som Venezia krevde var korn til andre venetianske kolonier. Et annet vilkår var at Venezia overtok eierskapet til øya om hans slektslinje døde ut. Antonio II Acciaioli, hertug av Athen, motsatte seg avtalen på vegne av en av sine adopterte døtre som hadde giftet seg med den framtidige herren av Egina, Antonello Caopena.

I 1451 ble Egina venetiansk. Øybeboerne ønsket venetiansk styre velkommen. Kravene til Antonellos onkel Arnà, som eide landområder i Argolis, ble tilfredsstilt med en pensjon. En venetiansk guvernør (rettore) ble utnevnt og som var avhengig av myndighetene i Nafplion på Peloponnes. Etter Arnàs død fornyet hans sønn Alioto kravene på øya, men ble fortalt at Venezia var innstilt på å beholde den. Både ham selv og hans familie ble gitt en pensjon, og en av dem bidro til forsvaret av øya under angrep fra tyrkerne. Han ble tatt til fange med sin familie og døde i tyrkisk fangenskap.

I 1463 begynte den tyrkisk-venetiansk krig (1463–1479) mellom republikken Venezia og Det osmanske rike som kom til å koste Venezia Negroponte (Evvia), øya Lemnos, det meste av øygruppen Kykladene, Shkodër i Albania og deres kolonier på Peloponnes. Fredsavtale ble inngått i 1479. Venezia beholdt fortsatt Egina, Nafpaktos, Nafplion, Monemvasia, Modon, Pylos, Koroni, og øyene Kreta, Mykonos, og Tinos. Egina ble administrativt underlagt Nafplion.

Senmiddelalderen

Egina fikk penger til utrustningen av forsvaret ved at øya mistet sitt avholdte religiøse relikvie, hodet av sankt Georg. Det hadde blitt fraktet til Egina fra Livadia av katalanerne og i 1462 beordret senatet i Venezia at relikvie skulle ble flyttet til kirken San Giorgio Maggiore i Venezia. Den 12. november ble det fraktet fra Egina av Vettore Cappello og senatet ga øyboerne 100 dukater til befestning av øya. Egina hadde i århundrer vært utsatt fra angrep fra pirater og fiendtlige krefter. Venetiansk adelige var uvillige til å bosette seg på øya og forsvaret av øya forble falleferdig og dårlig bevoktet.

Etter at hertugdømmet Athen og fyrstedømmet Akhaia gikk under var de enste latinske besittelsene igjen på det greske fastlandet pavebyen Monemvasia helt sør på Peloponnes, festningen Vonitsa og stasjonene Koron og Modon i Messenia, Lepanto i Korintbukta, Pteleon, Navarin og festningene Argos og Nafplion som øya Egina var underlagt.

En ny fredsavtale i 1502-1503 etterlot Venezia med ingenting annet igjen enn Kefallinia, Monemvasia og Nafplion og med Megara som tillegg. Da Megara måtte Venezia tåle at festningen på Egina ble erobret av muslimene ved Kemal Reis, admiral av den osmanske flåten, og at rundt 2000 øyboere ble fraktet vekk som slaver og aldri mer sett siden. Avtalen ble fornyet i 1513 og 1521. All tilgang på korn til Monemvasia og Nafplion måtte kjøpes fra tyrkiske besittelser.

I 1537 erklærte sultan Suleiman krig med Venezia til tross for tidligere fredsavtaler, og hans admiral Khair ed-Din herjet og ødela store deler av De joniske øyer, og i oktober ble Egina igjen invadert. Den fjerde dagen ble Palaiokora erobret, men den latinske kirken Sankt Georg ble spart. Han massakrerte den voksne mannlige befolkningen, mens rundt 6000 overlevende kvinner og barn ble fraktet bort til slaveri. Deretter seilte Khair ed-Din til Naxos hvor han fraktet bort enorme mengder med bytte, og tvang hertugen av Naxos til å kjøpe seg fri for en tributt på 5000 dukater.

Første osmanske tid

Egina i 1845, landskapsmaleri ved Carl Rottmann

Osmanerne tok kontroll over øya fra 1540 og det varte fram til 1687.Under Kretakrigen i 1654 angrep og ødela Francesco Morosini, doge av Venezia, øya.

I 1684 ved begynnelsen av Moreakrigen mellom Venezia og Det osmanske rike (Morea var navnet på Peloponnes i middelalderen) førte til midlertidig gjenerobring av større deler av greske besittelser av Venezia. I 1687 ankom den venetiansk hæren Pireus og erobret Attika. Antallet athenere på denne tiden besto av rundt 6000, albanere fra landsbyene i Attika unntatt, mens befolkningen på Egina ikke synes å ha oversteget 3000, hvorav totredjedeler var kvinner. Øyboerne hadde blitt redusert til fattigdom for å betale skattene under den muslimske undertrykkelsen. Et alvorlig pest brøt ut i Attika i løpet av 1688, noe som førte stor utvandring av befolkningen i Athen til å forflytte seg sørover, og mange bosatte seg på Egina.

I 1693 tok Francesco Morosini kommandoen over øya, men hans eneste betydelig handling var å bygge opp igjen festningen som han selv hadde ødelagt under Kretakrigen i 1654, og kostnadene måtte grekerne betale, noe som førte til at det pånytt ble bedt om fornyet venetiansk beskyttelse ved å tilby en årlig tributt. I 1699 ble krigen avsluttet ved engelsk mellomkomst med Karlowitztraktaten. Venezia beholdt besittelsen av de sju joniske øyene foruten Butrinto og Parga, Morea (Peloponnes), Spinalonga og Suda, Tenos, Santa Maura og Egina.

Andre osmanske tid

I begynnelsen av den osmanske-venetianske krig i 1714–1718 ble Egina erobret av den osmanske flåten under ledelse av Canum Hoca. Osmanske styre over Egina og i Peloponnes ble gjenopptatt og bekreftet av Passarowitz-traktaten, og muslimene beholdt kontrollen over øya, med unntak av den kortvarige russiske okkupasjonen under Orlovopprøret tidlig på 1770-tallet, og fram til begynnelsen av den greske selvstendighetskrigen i 1821.

Severdigheter

Panorama av Eginas havn

• Afaiatempelet (se nedenfor), dedisert til Afaia, en lokal gudinne som senere ble assosiert med Athene.
• Tempelet for Zeus Hellanios, som ligger i nærheten av landsbyen Pachia Rachi, ble reist på 300-tallet f.Kr., men det ble det bygget en bysantinsk kirke på 1200-tallet over ruinene. En trapp som fører opp til kirken, en del av de opprinnelige murene og løse steiner er levninger fra det tidligere tempelet.
• Klosteret Agios Nektarios, dedisert til den hellige Nektarios (1846–1920), en nyere helgen i den gresk-ortodokse kirke.
• Ioannis Kapodistrias (1776–1831), den første administrator av de frie, moderne Hellas, fikk en stor bygning konstruert. Hensikten var opprinnelig ment som en barakke, men ble siden benyttet som museum, bibliotek og skole. Museet var den første institusjon av sitt slag i Hellas, men samlingen ble overført til Athen i 1834. En statue på hovedtorget står som minne om Kapodistrias.

Tradisjonelle gater i hovedstaden.

Kultur

Mytologi

I gresk mytologi var Aigina datteren av elveguden Asopos og najaden Metope. Hun fødte minst to barn: Menoitios med Aktor og Aiakos med ingen ringere enn Zevs. Da Zevs bortførte Aigina, tok han henne med til øya Oinone utenfor Attika. Her fødte hun Aiakos som senere ble konge av Oinone, deretter ble øya oppkalt etter hans mor og hetende Egina (Aegina).

Egina var samlingsstedet for myrmidonere, som i gresk mytologi var modige krigere. De kom sammen på Egina for å trene. Zevs trengte en hær av elitesoldater og tenkte først på Egina som da ikke hadde befolkning. Han forvandlet da en del maur (gresk: Μυρμύγκια, Myrmigia, «maurfolk») til krigere som så ut som mennesker, men med seks armer og iført svart rustning. Senere ble myrmidonere under ledelse av helten Akilles den mest fryktede krigsenheten i Hellas og deltok i trojanerkrigen, anført av Akilles. Kong Aiakos var far til heltene Telamon og Peleus, og dermed farfar til Akilles. Aiakos var også gudenes yndling og så kjent for sin fromhet at han etter sin død ble utpekt til å være en av dommerne i dødsriket Hades, sammen med Minos og Rhadamantys.

Det doriske tempelet

Gudinnen Afaias doriske tempel.

• Se hovedartikkel, Afaiatempelet

Eginas lokale gudinne i antikken, Afaia, ble dyrket helt tilbake i mykensk tid. En myte identifiserte henne med den kretiske gudinnen Britomartis, som flyktet fra Kreta ved å kaste seg i havet fra en klippe etter at kong Minos hadde antastet henne, og reddet seg i land på Egina. Marmorutsmykningen (nå på et museum i München) fra Afaias doriske tempel på Egina viser at hun under påvirkning fra det nærliggende Athen var smeltet delvis sammen med Athene. Tyskere reddet utsmykningen i 1811 da de lokale bøndene var i ferd med å rive ned tempelet for å selge marmoren til sementproduksjon – til gjeldende pris for kalk.

Kjente personer fra Egina

• Aiakos, den legendariske første konge av Egina
• Smilis (500-tallet f.Kr.), skulptør
• Onatas (400-tallet f.Kr.), skulptør
• Ptolikos (400-tallet f.Kr.), skulptør
• Kosmas II (1100-tallet), patriark av Konstantinopel
• Paulus av Egina (600-tallet), lege og lærd
• Sankt Athanasia av Egina (800-tallet), abbedisse og helgen

Litteratur

• Christides, Vassilios (1981): «The Raids of the Moslems of Crete in the Aegean Sea: Piracy and Conquest» i: Byzantion 51: 76–111
• Kazhdan, Alexander, red. (1991): Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-504652-6
• Miller, William (1921): Essays on the Latin orient, Roma (opptrykk: Amsterdam 1964).

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Egina, offisielt nettsted
• Kart over antikkens Hellas, inkludert Egina
• Internettguide for Egina

Autoritetsdata