Cesare Brancadoro

Cesare Brancadoro (født 28. august 1755 i Fermo i Italia, død 12. september 1832) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Belgia. Han var erkebiskop av Orvieto 1800–1803, og erkebiskop av Fermo 1803–1837.

Cesare Brancadoro ble bispeviet den 25. juli 1790 av erkebiskop Andrea Antonio Silverio Minucci av Fermo; medkonsekrerende var biskop Domenico Spinucci av Macerata e Tolentino, og biskop Bartolomeo Bacher av Ripatransone.

Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII, med Sant'Agostino in Campo Marzio som tittelkirke.

Han nektet å overvære Napoleons bryllup og ble dermed i 1810 deportert av franskmennene til Reims og holdt fanget der, i Fontainebleau (1813) og deretter i Orange 1814. Fra 1810 var han en av «de svarte kardinaler», det vil si at de måtte kle seg i vanlige svarte presteklær ettersom Napoleon nektet ham å bære den røde kardinalsfargen.

Han deltok ved konklavet 1823 som valgte pave Leo XII, men ikke i konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, heller ikke i konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.

Han var onkel til kardinal Tommaso Bernetti (kreert 1826).