Julie Næss

Julie Næss

Julie Ivarna Næss (1896–1973) var en foregangskvinne i arbeidet for å gi funksjonshemmede mennesker samme muligheter og rettigheter som funksjonsfriske. Hun var selv født uten armer og hadde også andre funksjonsnedsettelser.

Hun tok initiativet til å stifte Trøndelag Vanførelag, nå Norges Handikapforbund Trøndelag, og ledet laget i mange år. Hennes innsats var viktig for at Trøndelag Vanførehjem kunne åpne i 1960. Hun var også sentral i det nasjonale arbeidet for funksjonshemmede, og var konsulent for Sosialdepartementet under utvikling av den første Vanføreloven i 1936. «Vanfør» er nå en foreldet betegnelse for mennesker med funksjonsnedsettelser, men på Næss’ tid var dette begrepet det vanlige.

I 1946 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats for vanføresaken, som det den gang ble kalt.

Bakgrunn

Julie Næss ble født i Steinsdalen i Osen 25. januar 1896. Hun er innført i kirkebøkene som «uægte», slik skikken var, når mor og far ikke var gift. Under merknader i innførselen om hennes fødsel er det anført at det er «Begges første lejermål». Dette betyr at det var begge foreldrenes første barn utenfor ekteskap. Foreldrene var «pige Inga Kristina Olsd. Åsæg» og «ungk. Andreas Nilssen Åsæg». Julies etternavn Næss kommer fra Jämtland, der Ingas mor hadde bodd en tid og var blitt gift med en mann som het Näss. I 1864 flyttet de til Steinsdalen.

Julie ble født med store funksjonsnedsettelser. Hun hadde ikke armer, bare noen korte armstubber ut fra skuldrene. Ryggen var unaturlig krummet, hun hadde det som kalles pukkelrygg, og hoftene hennes var skjeve.

Foreldrene regnet ikke med at barnet ville leve opp, så de sørget for hjemmedåp tre dager etter at hun ble født, men jenta levde, og ifølge kirkeboken ble dåpen stadfestet i kirken 8. mars 1896.

Foreldrene giftet seg ikke. Året etter at Julie ble født, fikk faren barn med en annen kvinne. Han giftet seg med henne, og de flyttet sammen til USA. Da Julie var åtte år, giftet moren seg med Nils Hansen Beskeland, og mor og datter flyttet med den nye mannen til Beskeland i Roan. Ved folketellingen i 1910 er Julie oppført som «Julie Andreasdatter», med familiestilling «steddatter» og yrke «vanfør». Inga og mannen fikk fire barn sammen. I 1914 døde Inga av lungetæring. En tid etter giftet mannen seg på nytt. Noen år senere flyttet han til USA med familien, men uten Julie.

Liv og virke

Julie Næss måtte gå med et stivt korsett for å holde seg oppreist. I voksen alder ble det oppdaget at den ene hoften var ute av ledd, men da var det for sent å gjøre noe med dette.

I hennes barndom var det vanlig at folk med så store funksjonshemninger som hun hadde, ble «bortsatt» til dem som krevde minst betaling for dette. Julie Næss skulle ikke inn i et slikt livsløp. Moren lot ikke funksjonshemningene hennes stå i veien. Hun hadde sett at datteren hadde evner og sendte henne til vanlig folkeskole.

Sophies Minde og tiden etterpå

Silkebroderi på silkestoff. Brodert med munnen

Da Julie Næss var ferdig med folkeskolen, ville hun lære mer. Hun ville for all del klare seg selv. Hun hadde hørt om Sophies Mindes arbeidsskole for vanføre i Oslo. «Hun fikk plass som kommunen garanterte for, og hun ble innrømmet 1/2 friplass, så hun reiste nedover med stefaren som reisefølge. Hun hadde søkt kong Haakon om reisepenger til storbyen. Dette ble innvilget, og da hun i 1946 var i audiens på slottet for å takke for Kongens fortjenstmedalje, skal hun ha sagt: «Takk for medaljen, men like mye takk for reisepengene, kroner 96, til Oslo i 1914.»

Sophies Minde underviste kun i praktiske fag, så i november 1913, sytten år gammel, begynte Julie Næss som elev på linje for søm for kvinnelige elever. Hun var elev der i to år og lærte seg både broderi og skreddersøm. Hun ville ha foretrukket undervisning i teoretiske fag, men den muligheten fantes ikke.

Da hun kom tilbake til Roan etter tiden i Oslo, hadde hun ikke lenger noe hjem, så hun losjerte «hos fremmede». Det viste seg vanskelig for henne å livnære seg av søm. Arbeidet var for tungt for henne, og, som hun sa i et intervju i 1952: «Det tok hardt på tennene». På Sophies Minde hadde hun fått attest på at hun kunne undervise i søm, men hun hadde ikke noe lokale å holde slik undervisning i. Hun livnærte seg ved å sy silkebroderier som ble loddet ut. I skoleåret 1920–1921 var hun lærer i barneskolen i Roan.

Handelsfag og faste stillinger

Julie Næss hadde alltid vært glad i å skrive og regne – og ønsket å lære handelsfag, slik at hun kunne søke på en kontorstilling, hvis en slik mulighet skulle by seg. Hun tok flere kurs ved Norsk korrespondanseskole ved siden av sømarbeidet, og hun fikk skolens diplom for «vel utførte skriftlige arbeider.» Ved skolen visste man ikke at arbeidene var uført av en person uten armer.

I 1921 ble det en ledig stilling som forretningsfører for Roan trygdekasse. Julie fikk stillingen, og samme år fikk hun arbeid med tilsyn for Rikstrygdeverket. Ved tildeling av norskamerikanernes minnegave til Norge 4. juli 1928, fikk hun 600 kroner til kontorutstyr. Både ordføreren og Centralstyret for vanføre hadde skrevet om henne i rosende vendinger og anbefalt hennes søknad om midler. Stillingene ved trygdekassen og Rikstrygdeverket hadde hun til 1948. Da var arbeidet med vanføresaken blitt så omfattende at hun måtte si fra seg de andre stillingene.

Da Hartvig Kiran i et radiointervju spurte henne hvordan hun kunne skrive, svarte hun først at hun gjorde som ham og andre, hun skrev med penn og blekk. Hun utdypet deretter at hun holdt pennen mellom venstre skulder og kinn. Flere kilder oppgir at hun vant en skrivekonkurranse utlyst av Mortensens forlag i Oslo da hun var 15 år.

Etter hvert som hun fikk mye å gjøre, fant hun ut at hun måtte gå over til å bruke skrivemaskin. Maskinen sto på gulvet, og hun skrev med en pinne mellom tærne på hver fot. Hun forklarte at det ble som når folk med armer og hender skrev med to fingre, hun skrev med to pinner.

• Glimt fra Julie Næss’ aktiviteter
• 

  Konfirmant 11.07.1910

• 

  Søm på symaskin

• 

  Knipling

• 

  Eksempel på kniplinger
  (fyrstikk for størrelse)

• 

  Skriving med penn og blekk

• 

  Eksempel på skriften hennes

Engasjement for funksjonshemmede

Rundt 1920 begynte Julie Næss å skrive innlegg i avisene om de vanføres situasjon. Ellen Lie, som var journalist i Dagsposten, fattet interesse for saken, og sørget for at det ble opprettet en egen «vanføres spalte» i avisen.

I 1923 ble Julie Næss innvalgt i Roans vanførenemnd.

Trøndelagens forening for vanføres vel og Trøndelag Vanførelag

Trøndelagens forening for vanføres vel ble stiftet i 1922. Julie Næss ble innvalgt som vararepresentant til foreningens styre. Målet med foreningen var «at hjælpe vanføre og bistå dem i deres bestræbelser for saavidt mulig at bli selvhjulpne mennesker ved at la dem undervise i praktiske gjøremaal som passer dem. Ved i undervisningstiden at skaffe dem lægehjælp, medicin, kunstige lemmer, bandager, skotøj til vanskapte føtter og deslige».

Under vanførestevnet i Trondheim i 1926, ble Trøndelag Vanførelag stiftet. Julie Næss hadde tatt initiativet til å stifte laget, og hun var formann i 26 år. Dette lagets mål var mer i retning «hjelp til selvhjelp» enn det foreningen fra 1922 hadde uttrykt: «Lagets oppgave er: At samle alle for saken interesserte inden Trøndelag – baade vanføre og ikke vanføre – til et organiseret og maalbevisst arbeide, til hjælp og støtte for vanføres selvhjælpskamp.»

De funksjonshemmedes organisering i Trøndelag Vanførelag, førte til diskusjoner i Trøndelagens forening for vanføres vel om deres forenings virksomhet nå ble overflødig. Rummelhoff i Centralstyret for vanføre viste til situasjonen i Oslo, der det på denne tiden både fantes en «understøttelsesforening» og et vanførelag. De mente det var hensiktsmessig at de funksjonshemmede hadde en egen organisasjon, og at de to foreningene samarbeidet godt. «Vanføres vel» ble beroliget og fortsatte sin virksomhet.

Julie Næss’ aktivitet fra 1930-årene

I midten av 1930-årene fikk Julie Næss oppført sitt eget hus i Roan. Der hadde hun i mange år både trygdekontoret og kretskontoret for vanførelaget. Der bodde også en datter av Julies kusine i store deler av sin barndom og ungdomstid, nærmest som Julies «fosterdatter». Hun hjalp Julie og var blant annet med på de mange reisene rundt i ulike kommuner for å opprette lokale vanførelag. Hun arvet senere huset, som blir kalt «Juliestua».

Julie Næss var utrettelig i sin reisevirksomhet. Hun besøkte i 1930-årene nesten alle kommuner, holdt foredrag og søkte kontakt med myndighetene og vanføre. Hun hadde dyp rot i kristendommen, og det sies at hun alltid startet møtet i lokallagene med sangen Kjærlighet fra Gud.

I 1965 opprettet Julie Næss et legat for «Roans vanføre». Hun innbetalte selv 10 000 kroner i grunnkapital.

Næss arbeidet i mange år for å få etablert et hjem for funksjonshemmede i Trondheim, og i 1960 kunne hun åpne Trøndelag Vanførehjem på Munkvoll gård. Hit flyttet hun selv i 1967 og tilbrakte de siste årene av sitt liv her til hun døde i 1973.

Hun hadde gjort Trøndelag Vanførelag til enearving. Arven laget mottok gikk inn i et legat, som senere gikk inn i Julie Næss’ minnefond. Fondet er bygget på fortjenesten ved salg av Munkvoll gård til Trøndelag fylkeskommune.

Vanføreloven

I 1936 kom Vanføreloven. Under utarbeidelsen ble Julie Næss konsultert av departementet i mange spørsmål som gjaldt lovens tema. Næss selv har uttalt: «Jeg jobbet gratis for Staten i månedsvis før vanføreloven så dagens lys». Vanføreloven av 1936 ble avløst av Vanføreloven av 5. desember 1958, og senere av andre regler og lover.

Heder og ettermæle

I 1946 ble Julie Næss tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv.

I 1984 mottok Munkvoll gård et bronserelieff i gave fra Norges Handikapforbund Trøndelag, i forbindelse med navneendring på institusjonen fra Trøndelag Vanføreheim til Munkvoll gård. Relieffet viser Julie Næss. Kunstneren var Kristofer Leirdal. Bygget ble senere revet, og Handikapforbundet fikk relieffet tilbake. Da Roans ordfører i 2017 ble intervjuet av avisen Fosna-Folket og ble spurt «Hvis du skulle fått reist en bauta eller minnesmerke over noen i heimbygda di, hvem ville det blitt?», svarte han uten å nøle «Julie Næss». Dette kom Handikapforbundet for øre, og de ga relieffet til Roan kommune i forbindelse med kommunens 125 års-dag. Det ble plassert i kommunens rådhus.

I 2018 skrev Torvald Sund teaterstykket Eg vil skapa min himmel på jord, basert på Julie Næss’ liv. Stykket hadde première på Utrotunet i Roan 20. juli 2018.

Sykehjemmet i Roan, som åpnet i 2021, har fått navnet Julie Næss-tunet. Da sykehjemmet åpnet, ble bronserelieffet flyttet hit. I Roan finnes også en Julie Næss’ vei.

Julie Næss var i 2021 en av de første kvinnene som ble hedret med sitt portrett i Feministhuset i Trondheims kunstinstallasjon Wall of Feminism, og med en kortfattet livshistorie på Feministhusets nettsted.

Hun ble i 1952 æresmedlem i Trøndelag Vanførelag, og i 1953 æresmedlem i Norges Vanførelag.

Fotnoter

Type nummerering

Eksterne lenker

• Kiran, Hartvig (3. desember 1952). Vanføre i arbeidslivet. Hartvig Kiran i samtale med Julie Ness og distriktssjef Hans Torkildsen (radioprogram). NRK. 
• Wall of feminism: Julie Næss; feministhuset.no

Autoritetsdata