Halldor Espelid
| Halldor Espelid |
|---|
Halldor Espelid (1920–1944) var en norsk krigsflyger som under andre verdenskrig ble drept av Gestapo etter å ha flyktet fra krigsfangeleir i Tyskland.[1]
Halldor Espelid ble født 6. oktober 1920 på Askøy,[2] han var bror av Ingrid Espelid Hovig og Mons Espelid.[3] Foreldrene var Ivar og Gudrid Espelid. Han tok middelskoleeksamen og gymnas ved Bergen katedralskole.[2]
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Espelid forlot Norge om bord på MK «Traust» 16. september 1940, som da gikk sin fjerde tur til Shetland.[4][3] I 1941 meldte han seg for tjeneste i Hærens flyvåpen og fra mai til desember 1941 fikk han flygerutdanning ved Little Norway i Canada. I samme kull var blant andre Jan Staubo og Olaf Tandberg.[5][3]
Etter et kort opphold ved en britisk treningsskvadron, ble Espelid beordret til 332 skvadron fra juli 1942, som var en norsk avdeling i Royal Air Force. Espelid utmerket seg som en dyktig pilot og deltok i Diepperaidet 19. august 1942 som skulle teste de tyske forsvarsverkene i Frankrike. På et tokt over Frankrike 27. august samme år, ble Espelids Spitfire truffet av luftvernild i 20 000 fots høyde over Abbeville. Han ble tatt til fange og havnet etter hvert i krigsfangeleiren Stalag Luft III i Żagań (da i Tyskland). Familien på Askøy holdt kontakt med Espelid mens han satt i fangenskap.[5][3]
Flukt og drap
[rediger | rediger kilde]
Espelid deltok 24. mars 1944 i flukten fra Stalag Luft III, en tysk fangeleir som ble ansett som nærmest umulig å rømme fra. På det meste satt 14 nordmenn i leiren. Espelid bidro aktivt til gravingen av tunnelen og var blant de første som krøp gjennom, sammen med fire andre nordmenn. Totalt 76 fanger klarte å rømme før flukten ble oppdaget. Tunnelen nådde ikke helt frem til skogkanten som planlagt, og rømlingene måtte løpe et kort stykke i åpent terreng. De var utstyrt med sivile klær og falske identitetspapirer laget i leiren, og reiste videre med ordinære tog der de falske dokumentene ble akseptert. Espelid og Nils Jørgen Fuglesang kom seg til Flensburg nær grensen til Danmark før de ble pågrepet i en rutinekontroll 26. mars. Samtidig ble de to flygerne James Catanach fra Australia og Arnold Christensen fra New Zealand arrestert. Politiets foto av de fire slik de så ut under flukten er datert 26. mars 1942 og oppbevares i The National Archives. Av de 76 som rømte, ble 73 fanget på nytt. Fangene forventet milde disiplinære reaksjoner, slik som tidligere hadde vært vanlig for krigsfanger. To av de tre som faktisk slapp unna, nordmennene Jens Müller og Per Bergsland, klarte å ta seg til trygghet i Sverige.[6][3][7][8][9][10][11][12]
Adolf Hitler skal ha blitt rasende over flukten og beordret alle fangene henrettet. Dette var i strid med den tredje Genève-konvensjonen. Lederen for Gestapo i Kiel, Fritz Schmidt, ga 29. mars ordre til Kriminalkommissar og Sturmbannführer Johannes Post om å hente de fire fangene i Flensburg. Post og seks andre gestapister fraktet de fire i to biler til et jorde omkring 10 km sørvest for Kiel. Der ble først Catanach skutt av Post før bilen med de tre andre fangene ankom. Iført håndjern ble de tre skutt av tre av gestapovaktene. Den britiske okkupasjonsmakten oppsporte og arresterte Johannes Post og de andre gjerningsmennene. Johannes Post ble ved alliert domstol dømt og henrettet i februar 1948 sammen med tre av medhjelperne, én begikk selvmord i påvente av henrettelsen og de to sjåførene fikk fengselsstraffer. Gestaposjefen Schmidt ble stilt for retten i 1967, og året etter ble han dømt til to års fengsel.[13][2] Espelid og Fuglesang ble skutt i ryggen for å gi inntrykk av at de ble skutt under flukt.[14]
Espelids urnegrav ble funnet i Polen i 1988.[12]
Flukten ble dramatisert av John Sturges i den actionprege filmen Den store flukten i 1963. Filmen gir en dekkende beskrivelse av forholdene i leiren, mens hendelsene under og etter fluktene ikke er historisk korrekte. I filmen er ingen av personene norske.[7] Jens Müller skrev boken Tre kom tilbake om hendelsene.[2]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Espelid mottok disse utmerkelsene for sin innsats under krigen:[15]
Utmerkelser
|
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Våre falne, bind 1.. Oslo: Grøndahl. 1949.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Fossen, Anders Bjarne (1998). Askøys historie. Kleppestø: [Askøy kommune]. s. 36. ISBN 8299410533.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Holte, Magnus Aamo (22. mars 2014). «Broren ble myrdet av Gestapo». NRK. Besøkt 28. oktober 2025.
- ↑ Ragnar Ulstein (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. s. 362. ISBN 8252109837.
- ↑ 5,0 5,1 Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga bind II. Wings forlag, 2009. ISBN 9788299807111
- ↑ Svarstad, Asbjørn (9. mars 2014). «(+) Den meningsløse flukten fra Stalag»
. Dagbladet. Besøkt 14. april 2024.
- ↑ 7,0 7,1 Hansen, Magne (25. februar 2014). «Hollywood droppet nordmenn». NRK. Besøkt 28. oktober 2025.
- ↑ «Halldor Espelid - Norsk digitalt fangearkiv 1940-1945 - Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 28. oktober 2025.
- ↑ «'It didn't express the real horror': The true story of The Great Escape». www.bbc.com (på English). 24. mars 2025. Besøkt 28. oktober 2025.
- ↑ «Great escape from stalag luft III | Research Starters | EBSCO Research». EBSCO (på English). Besøkt 28. oktober 2025.
- ↑ Svarstad, Asbjørn (15. juni 2013). «Dette er bildene tysk politi tok av Halldor Espelid bare timer før han ble drept». Dagbladet. Besøkt 29. oktober 2025.
- ↑ 12,0 12,1 Nordseth, Pål; Bjørnstad, Guro Havro (24.10.2013). «Brast i gråt på pressekonferanse». Dagbladet. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 25. september 2016.
- ↑ Walters, Guy. Den store flukten – historien om andre verdenskrigs dristigste fangeflukt. Oversatt av Biseth, Dag. Gyldendal. ISBN 9788205452978.
- ↑ «De trodde straffen var tre uker i isolat». Aftenposten. 15. desember 2013.
- ↑ «Halldor Espelid f. 6 Okt 1920 Askøy, Hordaland, Norge d. 25 Mar 1944 Stamlager 3, Frankrike». Scramble. Besøkt 14. april 2024.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Williams, Eric (1970). Tunnelen. Oslo: For Alle.
- Brickhill, Paul (1951). Flukten fra Stalag Luft III. Oslo: Nasjonalforlaget.
- Lange, Tadeusz (2015). En ensom norsk grav i Poznań. Et postskriptum til «The Great Escape». Poznań