Erling Fagerheim

Erling Fagerheim (1907–1987) var en norsk offiser og prest, født i Stryn av foreldre gårdbruker Elias Monsen Hogrenning og hustru Johanne Torsdatter.

Fagerheim ble i 1929 uteksaminert fra Underoffisersskolen for kavaleriet. I 1938 tok han teologisk embedseksamen ved Det teologiske menighetsfakultet. Etter å ha arbeidet som lærer ble han i 1939 innkalt til det militære, og 1. april 1940 tilsatt som instruktør ved Befalsskolen for kavaleriet.

Under den tyske invasjonen ble Fagerheim tatt til fange. Etter at krigsfangene i Sør-Norge var frigitt, forsøkte han å ta seg til Åndalsnes, men da han kom fram var byen på tyske hender. Han ble identifisert som tidligere krigsfange og truet med henrettelse av en tysk offiser, men klarte å unnslippe og ta seg hjem til Stryn.

I 1941 flyktet Fagerheim til Sverige, hvorfra han tok seg via Sovjetunionen, Irak, India, Sør-Afrika og Island til Storbritannia. Her ble han løytnant i Den norske brigaden i Skottland. I 1942 ble han ordinert til prest i Den norske sjømannskirken med kong Haakon og kronprins Olav til stede. Han var en av to teologer som av den norske eksilregjeringen fikk dispensasjon til å tjenestegjøre samtidig som stridende offiser og feltprest.

Fagerheim var 1943–44 nestkommanderende og feltprest ved Den norske garnisonen på Svalbard. I 1944 kom han til Finnmark som kaptein og feltprest i 2. Bergkompani. Etter krigen tjenestegjorde han som feltprest ved Distriktskommando Nord-Norge og Distriktskommando Vest-Norge, inntil han i perioden 1949–53 ble brigadeprest ved Tysklandsbrigaden og deretter brigadeprest ved Brigaden i Nord-Norge. Etter dette var han i en tid sokneprest i Hamarøy og endelig sokneprest i Sirdal 1961–77.