Mariss Jansons
| Mariss Jansons |
|---|
Mariss Ivars Georgs Jansons (1943–2019[1]) var en latvisk dirigent[2]. Han var sjefdirigent for Oslo-Filharmonien 1979–2000, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks fra 2003 og Koninklijk Concertgebouworkest 2004–2015.
Liv og virke
Bakgrunn
Jansons var sønn av dirigenten Arvid Jansons. Moren, Iraida, var en jødisk operasanger og lå i dekning på den tiden da Jansons ble født.[3] Jansons' morfar og onkel ble drept under andre verdenskrig.[trenger referanse] I 1946 vant faren en nasjonal dirigentkonkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg filharmoniske orkester, som den gang het Leningrad-filharmonien.
Da familien i 1956 flyttet etter, begynte Jansons etter hvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[4] I 1969 vant han et studiestipend til Wien og ble Herbert von Karajans assistent tre år på rad ved Festspillene i Salzburg.[3]
Dirigent
I 1971 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved Leningrad-filharmonien (senere kalt St. Petersburg filharmoniske orkester).[3] Da han overtok som sjefdirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i 1979, var betingelsen at han ikke kunne spille med sovjetiske avhoppere på podiet. Årene 1979-2000 med ham som dirigent regnes som Oslo-filharmonikernes gullalder,[5] med stor suksess både i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London filharmoniske orkester. I mars 1997 ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.[6]
I 1996 var Jansons nær ved å dø på dirigentpodiet midt under en konsert i Oslo.[7] Han ble rammet av et hjerteinfarkt mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème.[8] Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' far Arvid Jansons døde på podiet under en konsert.[9]
Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo konserthus.[10] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturné.[11]
I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Koninklijk Concertgebouworkest i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks i München. Han ble dermed musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Begge de to kontraktene løp i utgangspunktet til utgangen av 2015. Kontrakten med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks ble senere forlenget til 2021.[12]
Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986[13] og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.
Jansons var bosatt i St. Petersburg i Russland.[8][14]
Familie
Jansons var gift to ganger: fra første ekteskap, som endte i skilsmisse, hadde han en datter, Ilona.[3] Hans andre kone var Irina Outchitel.[3]
Priser og utmerkelser
- Spellemannprisen 1981 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for 3 plater med musikk av Edvard Grieg
- St. Hallvardsmedaljen i 1986
- Spellemannprisen 1990 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for Gustav Mahlers symfoni nr. 2
- Anders Jahres kulturpris 1991
- Spellemannprisen 1993 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester og med Truls Mørk som solist i klassen orkestermusikk for Dvořáks cello-konsert/Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner
- Spellemannprisen 1995 som dirigent for London Philharmonic Orchestra med Truls Mørk som solist i klassen orkestermusikk for Dmitrij Sjostakovitsj': Cellokonserter
- Kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, 2000.[15]
- 2. klasse av den latviske Trestjerneordenen, 2006
- Den bayerske fortjenstorden, 2007
- Det østerrikske ærestegn for vitenskap og kunst, 2009
- Den bayerske Maximiliansorden for vitenskap og kunst, 2010.[16]
Film
De tyske filmskaperne Eckart Querner og Sabine Scharnagl laget en dokumentarfilm om Jansons. Filmen ble lansert i 2013, da Jansons fylte 70 år. Filmen fikk tittelen Die Musik hat immer recht – der Dirigent Mariss Jansons.[12]
Referanser
- ↑ «Conductor Mariss Jansons dies aged 76». LSM.LV (på English). 1. desember 2019. Besøkt 1. desember 2019.
- ↑ Erling E. Guldbrandsen: Han var en større dirigent enn vi kanskje helt fikk med oss i Norge - Minneord i Aftenposten 3. desember 2019
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Genzlinger, Neil (2. desember 2019). «Mariss Jansons, Who Led Top Orchestras, Dies at 76». The New York Times (på English). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. desember 2019.
- ↑ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015.
- ↑ Maren Ørstavik: «Mener Filharmonien aldri tok noe oppgjør med egen krigshistorie», Aftenposten 27. september 2019
- ↑ Okkelmo, Trond (28. september 2014). «Mariss Jansons». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 1. desember 2019.
- ↑ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
- ↑ 8,0 8,1 Rhein, John von. «For esteemed conductor Mariss Jansons, Munich is now his major musical base». chicagotribune.com (på English). Besøkt 27. oktober 2017.
- ↑ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
- ↑ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
- ↑ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo» Arkivert 2. mars 2018 hos Wayback Machine., Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
- ↑ 12,0 12,1 «Mariss Jansons - Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks». Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks (på Deutsch). Besøkt 2. mars 2018.
- ↑ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017.
- ↑ Lemke-Matwey, Christine (12. februar 2015). «Mariss Jansons: "Ich schäme mich seit Jahren"». Die Zeit (på Deutsch). ISSN 0044-2070. Besøkt 27. oktober 2017.
- ↑ Norges statskalender, 2008.
- ↑ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine., Bayerisches Landesportal.
Eksterne lenker
- Mariss Jansons - Store norske leksikon
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata