Claus Urne
| Claus Urne |
|---|
Claus Eriksen Urne (1561–1606), også nevnt som Klaus Urne, var en dansk adelig sjøoffiser og lensherre i Nordlandene. Han var den første lensherre som administrerte lenet som ett stort len, etter at det tidligere var oppdelt og forlenet til en rekke personer. Urne var lensherre fra 1598 til 1604.
Familie og bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Familien Urne tilhørte en av de eldste danske adelsslekter. Claus Urne ble født i 1561 i Schwarzenbek, Schleswig-Holstein, Tyskland, men nøyaktig fødselsdato er ukjent. Han var sønn av Erik Clausen Urne til Hindema og Margrethe Volfsdatter Pogwisch, og han hadde tre søsken. Han var ugift.[1]
Arbeid og virke
[rediger | rediger kilde]Urne ble utnevnt til løytnant i 1591, og mellom 1596 og 1594 var han beskikket til skipshøvedsmann.[1] I 1595 var han skipsfører på et av de tre skip som dro til Malmis på Kolahalvøya med en kongelig delegasjon for å forhandle om grensene mellom Norge og Russland.[2] I årene 1595–1598 var han hoffjunker, og i 1597 ledsaget han kongen under et tokt til Bornholm og Gulland. I årene 1598–1604 var han lensherre for Nordlandene. Etter dette kjenner en til at han oppholdt seg i utenfor Danmark-Norge og solgte sin del av hovedgården Hindema til Frands Bantzau.[1]
Lensherre for Nordlandene
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn for utnevnelse av Urne som lensherre for Nordlandene
[rediger | rediger kilde]Utover på 1500-tallet hadde Nord-Norge blitt stadig mer involvert i rivaliseringen om herredømmet i Norden mellom Danmark-Norge og Sverige. Blant annet dreide det seg om hvem som skulle ha kontrollen over ressursene på Nordkalotten og drive inn skatter fra den samiske befolkningen. På grunn av Sjuårskrigen og annen krigføring fikk kongemakten behov for økte skatteinntekter, noe som økte skattebyrden for bøndene. Ny organisering og endrede administrative enheter ble nødvendig.[3]
På begynnelsen av 1500-tallet hadde Nord-Norge for en stor del vært administrert av lensherren på Bergenhus, men utover dette århundre ble det delt opp i en rekke små len. Da Christian IV i 1596 ble konge var Nord-Norge delt opp i Helgeland len med Morten Venstermand som lensherre, Nils Riis administrerte Salten, Gert Rantzau Lofoten og Vesterålen, Ulrik Sandberg Senja, Jørgen Daa Andenes, Lage Urne Tromsø. På denne tiden var det vanlig at lensherren ikke opphold seg i lenet, men fikk tillatelse til å være lengre sør i riket. Da Christian IV kom på tronen var det også blitt konflikter med storfyrsten i Moskva, dermed ble det viktig for forsvaret av Finnmark at lensherren alltid vært tilstede i Vardøhus.[4]
Urnes ansvar for lenet
[rediger | rediger kilde]
I 1598 ble det bestemt at hele Nord-Norge, unntatt Finnmark, skulle administreres som et stort len. Dette blir grunngitt med hensynet til undersåttene og bedre administrasjon. Sikkerhetspolitisk var denne organiseringen også viktig. Den 1. august 1598 utstedes forleningsbrevet til Urne. Han fikk da ansvaret for Salten, Senja, Andenes og Tromsø, men ikke Helgeland, Lofoten og Vesterålen. Imidlertid blir også disse tre siste lenene overført til Urne i 1604. Dermed omfatter Nordland len for første gang hele området fra grensen mot Namdalen i sør til Finnmark i nord. Urne er dermed den første lensherren for dette store området.[6]
Som betingelser fikk Urne at det tilkom han faste inntekter fra korn- og fisketiende, mot at han skulle avstå en årlig avgift på 500 daler. Han skulle også betale tilsammen 700 daler til de to adelsmenn som tidligere hadde hatt Senja og Tromsø.[7]
Urne får sammen med lensbrevet en instruks som forklarer omleggingen av grensene for lenet. Instruksen forklarer problemet med at svenske og russiske myndigheter krever skatter fra undersåttene i Norge, det vil si samene. Urne blir også instruert i hva han skal gjøre for å få slutt på disse problemene.[6]
Konfliktene om Nord-Norge tar imidlertid ikke slutt, men blir stadig verre i første del av 1600-tallet. Svenske myndigheter gjør stadige fremstøtt for å få etablert seg i landsdelen. Det kommer svenske skatteinnkrevere inn på norsk territorium, og svenskene planla blant annet laksefiske og bygging av en kirke i Tysfjord. Striden om Nordkalotten, sammen med andre stridigheter, førte til krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611.[6]
Urnes etterfølger ble Hartvig Knudssøn Bille som ikke stod tilbake for sterke virkemidler for å bekjempe svensk innflytelse.
Da det kom til fred mellom rikene i 1613 ga Sverige opp sine ambisjoner om innflytelse over kystområdene fra Tysfjord til Varanger. Etter dette var det andre resurser og konflikter som ble viktige for rivaliseringene mellom Danmark-Norge og Sverige.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ 1,0 1,1 1,2 Finn Holbek. «Claus Eriksen Urne». Skeel-Schaffalitzky, Santasilia. Besøkt 5. august 2018.
- ↑ Lund, Troels (1893). Christian den fjerdes skip. Det Reitzelske forlag (George C. Grøn).
- ↑ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 423.
- ↑ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 433.
- ↑ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 432.
- ↑ 6,0 6,1 6,2 6,3 Holberg og Røskaft: Håløygriket side 434.
- ↑ Nielsen, Yngvar (1911). Tidsrummet 1588-1660. Kristiania: Aschehoug. s. 86.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Holberg, Eirin og Røskaft, Merete (2015). Nordlands historie. 1 Håløygriket: Nordland historie - før 1600. Fagbokforlaget. ISBN 9788245018301.