Leif Tronstad

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 29. jan. 2026 kl. 13:04 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Leif Tronstad

Leif Hans Larsen Tronstad (1903–1945) var en norsk kjemiker, etterretningsoffiser og militær organisator. Han var professor i uorganisk kjemi ved Norges tekniske høgskole (NTH) fra 1936 og publiserte et stort antall vitenskapelige arbeider, særlig innen korrosjon og tungtvannsforskning.

Under andre verdenskrig spilte Tronstad en sentral rolle i den norske motstandsbevegelsen og i det britiske Special Operations Executive (SOE). Han var en av initiativtakerne til den industrielle produksjonen av tungtvann ved Vemork kraftverk, og bidro til planleggingen av tungtvannsaksjonen i 1943 som stanset tysk tilgang til tungtvann.

Han ledet senere Operasjon Sunshine, et oppdrag for å sikre industri og kraftanlegg mot ødeleggelse, og ble drept under operasjonen i mars 1945. Tronstad ble post mortem tildelt Krigskorset med sverd og flere norske og utenlandske dekorasjoner.

Bakgrunn og utdanning

[rediger | rediger kilde]

Leif Tronstad ble født 27. mars 1903 i Bærum som sønn av gårdbruker Hans Larsen (1871–1903) og Josefine Amalie Tronstad (1874–1939).[1] Familien bodde i Sandvika, og Tronstad vokste opp i et hjem med nøkterne økonomiske kår. Faren drev et lite transportfirma, mens moren tok seg av hus og barn. Hans far døde tre måneder før han ble født, og moren satt igjen med fem små barn.[2] Tronstad viste tidlig talent for mekanikk og kjemi, og bygget som ungdom egne apparater for eksperimenter i et lite laboratorium på loftet hjemme.[3]

Han tok utdannelse som kjemitekniker ved Kristiania Tekniske Skole i 1922 og tok deretter examen artium på ett år ved Haagaas Artiumskursus 1922–1923.[4] Før studiene ved NTH drev han egen virksomhet med produksjon av vaskemidler, arbeidet kort som assistent ved Norges Landbrukshøyskole, og avtjente deler av militærtjenesten ved de kjemiske laboratoriene på Hærens Tekniske Fellesetat.[2] Ifølge medstudenter hadde Tronstad usedvanlig lett for å tilegne seg kunnskap og husket detaljer med stor presisjon, noe som senere kom til nytte både i laboratoriet og i etterretningsarbeid.[3]

I 1924 startet han på kjemistudier ved NTH i Trondheim og tok eksamen, med beste karakter og innberetning til kongen, som sivilingeniør i kjemi i 1927. Etter eksamen arbeidet han først som undervisningsassistent ved NTH, deretter som kjemiker ved Raffineringsverket AS i Kristiansand.[5] Etter ett år i industrien ble han i 1928 høyskolestipendiat.[1]

Idrett

[rediger | rediger kilde]

Tronstad utmerket seg som sprinter i ungdomsårene, tilknyttet idrettslaget Grane.[6] Han ble kretsmester på flere distanser og norgesmester på 4 × 400 meter stafett i 1924,[7][8] og satte norsk rekord på 4 × 1500 meter stafett i 1921 og 1923,[9] men konkurrerte mindre som student.[10]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Leif Tronstad giftet seg 22. september 1928 med Edla Solveig Anna Obel, kjent under kallenavnet «Bassa» (1906–1997) og fikk to barn.[11] Familien bodde i Trondheim under Tronstads tid ved NTH, men måtte flytte flere ganger under krigen på grunn av farens motstandsarbeid. Tronstad holdt kontakten med familien gjennom brev og meldinger under oppholdet i Storbritannia, og i et av sine siste brev uttrykte han et sterkt ønske om å gjenforenes med «Bassa» og barna.[12][13]

Akademisk karriere

[rediger | rediger kilde]

I perioden 1928–1929 oppholdt han seg i Dahlem i Berlin, hvor han studerte under kolloidkjemikeren Herbert Freundlich ved Kaiser Wilhelm-instituttet for fysikalsk kjemi og elektrokjemi, ledet av nobelprisvinner i kjemi, Fritz Haber. Året før hadde tyske forskere med Paul Drudes optiske metode lagt frem målinger som tydet på et tynt oksidsjikt på rene jernoverflater, men metoden var omstridt og Michael Faradays oksidfilmteori fra 1836 var ennå ikke endelig bekreftet.[14]

Tronstad som stipendiat ved NTH, 1930

På Dahlem arbeidet Tronstad i Freundlichs avdeling med optiske undersøkelser av elektrokjemisk aktiverte og passiverte metallspeil. Ved hjelp av ellipsometriske målinger var han den første til å bekrefte oksidlagsteorien for passivering av metaller.[15] [16] Under oppholdet ble han kjent med den østerrikske fysikeren Paul Rosbaud, som var redaktør for tidsskriftet Naturwissenschaften, og han publiserte flere vitenskapelige artikler der.[17]

Instituttene i Dahlem var på denne tiden blant verdensledende innen metallurgi, kjemi og atomfysikk, men mistet flere fremstående forskere som følge av den politiske situasjonen i Tyskland etter Hitlers maktovertakelse.[16][18][19] Blant annet flyktet Lise Meitner til Sverige.[20]

I første halvår 1930 hadde Tronstad et kortvarig opphold i Stockholm, der han arbeidet ved instituttet for metallografi ved Stockholms tekniske høyskole under ledelse av Carl Benedicks.[5] Oppholdet ga ham anledning til å videreutvikle sine forskningsresultater fra Berlin innen metalloverflatefysikk og studier av oksidlag på metaller. Samme år publiserte han flere vitenskapelige artikler om metalloverflater i internasjonale tidsskrifter.[3][21]

Kaiser Wilhelm-institutt for fysikalsk kjemi og elektrokjemi, Fritz Habers direktørvilla til høyre.

Tronstad tok doktorgraden (dr.techn.) i kjemi med avhandlingen Optische Untersuchungen zur Frage der Passivität des Eisens und Stahls ved NTH i 1931.[22] I arbeidet påviste han at passiviteten skyldes et tynt oksidlag på metalloverflaten og utviklet metoder for å studere dette ved hjelp av polarisasjonsoptikk.[23] Avhandlingen ga støtte til Faradays oksidfilmteori og styrket tilliten til den polarisasjonsoptiske metoden.[14]

I 1931–1932 hadde han et forskningsopphold ved Cambridge, som norsk stipendiat ved Eric Rideals kolloidlaboratorium, et ledende miljø for overflatekjemi. Oppholdet styrket og verifiserte metodikken han hadde brukt, og knyttet ham tettere til det britiske fagmiljøet.[24]

Samme år ble Tronstad beskikket som dosent i uorganisk kjemi ved NTH. Etter professor Hans Thorvald Lindemans død i 1934 overtok Tronstad som bestyrer for Institutt for teknisk-uorganisk kjemi. To år senere, 33 år gammel, ble han utnevnt til professor – en av de yngste i Norge på den tiden.[5] Han var samtidig konsulent for Norsk Aluminium Company, og hans ekspertise på korrosjon bidro til forbedringer i norsk metallindustri.[1]

Tungtvann

[rediger | rediger kilde]

En sentral del av Tronstads arbeid i 1930-årene var hans tidlige interesse for deuteriumoksid (tungtvann), som senere fikk betydning innen kjernefysisk forskning.[25] Tronstad og hans forskerkolleger publiserte flere artikler om tungtvann – omtalt som «det tunge vannstoff» – blant annet i det naturvitenskapelige tidsskriftet Nature.[26] På midten av 1930-årene var det stor offentlig interesse i Norge for det nyoppdagede tungtvannet, og Tronstad bidro til samfunnsdebatten med foredrag og avisinnlegg.[26][27]

Oppdagelsen av deuterium av den amerikanske kjemikeren Harold Urey i 1932 viste at isotopen ble anriket i elektrolyseceller for hydrogenproduksjon.[28] Tronstad så et potensial i å utnytte Norsk Hydros anlegg på Rjukan, som hadde stor elektrolysekapasitet.[29]

Vemork med hydrogenfabrikken med tungtvannsproduksjonen på fjellhyllen foran kraftverket.[30] Mesteparten av fabrikken ble revet i 1977.[31]
Foto: Jac Brun, 1954

I 1933 tok Tronstad kontakt med Norsk Hydro og foreslo produksjon av tungtvann som et biprodukt av hydrogenfremstilling. Sammen med kjemikeren Jomar Brun, som var driftsingeniør ved anlegget, utviklet han en flertrinns kaskadeprosess som muliggjorde produksjon av tungtvann med høy renhet i industriell skala.[28]

Fra 1934 var Tronstad tilknyttet Norsk Hydro som konsulent for arbeidet.[29] Han bidro med beregninger av anrikningshastighet og optimalisering av driftsparametre, mens Brun ledet den daglige driften.[27] Den første produksjonen startet i 1935, og i 1939 var årlig kapasitet rundt 12–14 liter tungtvann med høy isotopisk renhet.[28] Etter oppdagelsen av kjernefysisk fisjon i 1938 steg den strategiske betydningen av tungtvann, særlig som nøytronmoderator i reaktorer drevet med natururan (en blanding av uran-238 og uran-235), som kunne anvendes til produksjon av plutonium for militært bruk.[32][33] Tronstad var tidlig klar over at dette kunne få militære konsekvenser, og han fulgte med på internasjonale bestillinger og forespørsler.[34]

Tungtvannet ble i utgangspunktet produsert som biprodukt ved Vemork og solgt i små mengder til forskningsformål ved universiteter og laboratorier, primært i Storbritannia, Frankrike og USA.[35][36]

Før krigen etablerte Tronstad kontakt med andre forskere i det internasjonale miljøet innen kjernefysikk. Fysikeren Njål Hole, som hadde studert under Lise Meitner i Stockholm, fungerte som mellomledd for informasjon til Tronstad om Meitners vurderinger av tungtvannets rolle i atomforskning.[37][29]

Etter at Tyskland okkuperte Norge i 1940, ble produksjonen raskt gjenstand for tysk interesse, noe Tronstad tidlig ble klar over – informasjon han forstod var koblet til mulighet for militær anvendelse, og som fikk direkte betydning for hans videre motstandsinnsats.[27]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Invasjonen i 1940 og tidlig motstand

[rediger | rediger kilde]

Tronstad var uttalt forsvarsvenn og kritisk til Arbeiderpartiets forsvarspolitikk. Dager før den tyske invasjonen av Norge i april 1940 sa han til venner i Oslo at han var overbevist om at krigen var nær, og uttrykte frustrasjon over myndighetenes manglende beredskap etter Altmark episoden og britisk minelegging. Da tyske angrepet kom, var han tilbake i Trondheim.[38]

Tidlig om morgenen 9. april dro Tronstad til NTH for å diskutere situasjonen med kolleger. Han konkluderte med at «Norge var i krig og han ville snarest mulig med i forsvarskampen.» Før han dro, holdt han en kort appell til studentene mens tyske soldater marsjerte inn på området. Han ba de som hadde avtjent førstegangstjeneste om å møte på sine mobiliseringssteder, og til de uten sted sa han: «Jeg vet ikke akkurat hvordan dere skal forholde dere i øieblikket, men hvad som enn skjer, så husk at hva dere gjør, det blir historie om hundre år.»[38]

Tronstad var sekondløytnant i Hærens våpentekniske korps, mobiliseringspliktig til tjeneste i Oslo. Han planla å bringe familien i sikkerhet hos venner på Kongsvold Fjeldstue, men fordi veien var vinterstengt satte de fra seg bilen på Oppdal og tok toget sørover. Ved ankomst ut på ettermiddagen fikk de vite at Oslo allerede var falt, og Tronstad avbrøt reisen. Neste morgen sendte han familien videre til Kongsvold, mens han sluttet seg til styrkene som samlet seg i Oppdal under oberst Harald Houge. Derfra dro han mot Hjerkinn og organiserte sammen med frivillige fra lokale skytterlag en forsvarslinje som dekket de norske styrkenes retrett fra Østerdalen.[39]

Den 12. april ble Tronstad offisielt beordret som etterretningssjef i distriktskommandoen for å rapportere tyske bevegelser rundt Dovre. Etter en omorganisering fire dager senere fungerte han i stedet som bindeledd mellom kommandoen på Oppdal og patruljene mellom Hjerkinn og Kongsvoll. Han ledet vakthold for å hindre tyske brohoder, med patruljer av lokale ski- og skytterlagsfolk og soldater fra distriktskommandoen. Hjerkinn var et strategisk knutepunkt, og Tronstad la vekt på å sikre området Han fryktet at tyskerne ville bruke de islagte innsjøene Vålåsjøen og Avsjøen som flystriper, og organiserte snøbrøyting med meterhøye brøytekanter for å hindre landinger.[40] Dette bidro samtidig til å trygge de norske styrkenes retrett fra Østerdalen.[41][42]

Soldatene under Tronstads ledelse gjemte ved Kongsvoll 90 kasser (100 000 skudd) ammunisjon til Krag-Jørgensen og disse ble i 1944 funnet frem og fordelt til Milorg-avdelinger.[43][44] Da distriktskommandoen mottok demobiliseringsordren 1. mai, trakk Tronstad seg i sivil fra området, slik at så få som mulig skulle havne i tysk fangenskap, og unngikk dermed å bli tatt da tyskerne inntok Kongsvold samme ettermiddag.[45]

Etter at kampene i Sør-Norge opphørte våren 1940, returnerte Tronstad til Trondheim og sitt arbeid ved NTH. Han ble raskt en sentral aktør i den gryende motstandsbevegelsen i byen, hvor han deltok i organisering av illegalt arbeid, inkludert trykking av aviser og oppbygging av motstandsgrupper.[41]

Skylark B og flukt til Storbritannia

[rediger | rediger kilde]
Tronstad foran, under øving på Glenmore Lodge, Skottland, 1944. Kong Haakon bak, kronprins Olav til høyre, kaptein Harald Sandvik i midten.

Gjennom sitt arbeid ved NTH og sitt nettverk i motstandsbevegelsen kom Tronstad i kontakt med en av de få organiserte radiosambandsgruppene som opererte i Norge på denne tiden. På dette tidspunktet var det kun to slike grupper i drift – Skylark A og Skylark B. Fra januar 1941 var Tronstad tilknyttet Skylark B, som hadde regelmessig kontakt med London på vegne av Secret Intelligence Service (SIS). Han rapporterte blant annet om tysk interesse for tungtvannsanlegget på Vemork. En viktig kilde til denne informasjonen var hans tidligere kollega Jomar Brun, som fortsatt var leder for anlegget.[46][47]

I september 1941 ble Skylark B avslørt av tyskerne. Tronstad ble varslet av en arrestert motstandsmann og flyktet fra Trondheim til Oslo. Dagen etter kom Gestapo til hans hjem for å arrestere ham. Etter noen dager i dekning ble han fraktet med bil til Østfold, og deretter gikk han til fots over grensen til Töcksfors via Ørje. Fra Sverige fløy han videre til Storbritannia etter å ha takket nei til et tilbud om sivil stilling i Sverige.[41][48]

Etterretning i Storbritannia og FO IV

[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia fikk Tronstad tilbud om å fortsette sin vitenskapelige karriere, men valgte i stedet å engasjere seg fullt i den militære motstanden. Etter å ha gjennomført kurs ved den norske brigaden i Skottland ble han forfremmet til kaptein i den norske hæren, og senere til major. Han ble deretter utnevnt til leder for Forsvarets Overkommandos 4. kontor (FO IV) i London, som hadde ansvar for å planlegge, koordinere og lede den militære motstanden i Norge. Under Tronstads ledelse ble FO IV et nav for kontakt mellom hjemmefrontens militære organisasjoner og de allierte.[49]

I 1942 tok han initiativ til opprettelsen av Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU), som rekrutterte norske forskere og ingeniører til britiske militære forskningsprosjekter. FOTU fungerte også som et rådgivende organ for Forsvarets ledelse i spørsmål om militærteknologi. Tronstad var selv en aktiv brobygger mellom den vitenskapelige ekspertisen i eksil og britiske forskningsmiljøer, noe som bidro til å styrke Norges teknologiske beredskap etter krigen. FOTU regnes som forløperen til Forsvarets forskningsinstitutt, etablert i 1946.[50][51][52]

Sabotasjeplanlegging og etterretningsoperasjoner

[rediger | rediger kilde]
Tronstad (til venstre) og Leif Brønn i dekning på hytte i Gransherad julen 1944.[53]

I juni 1942 mottok Tronstad via fysikeren Harald Wergeland opplysninger fra den britiske etterretningskilden Paul Rosbaud – som Tronstad hadde blitt kjent med under sitt opphold ved Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin-Dahlem – om at det tyske atomprogrammet hadde liten fremdrift og at utvikling av en atombombe trolig lå flere år frem i tid.[54]

Selv om vurderingen reduserte frykten for et snarlig tysk atomvåpen, ble tungtvannsproduksjonen på Vemork fortsatt ansett som strategisk viktig å stanse.[55] Britene besluttet senere samme år å gjennomføre en sabotasjeaksjon, og Tronstad deltok i organiseringen og planleggingen. Han bidro med tekniske opplysninger om anleggets utforming, produksjonsprosess og vaktrutiner, som ble brukt ved utarbeidelsen av operasjonsplanen. Planleggingen ble gjennomført i samarbeid med Special Operations Executive (SOE), og Tronstad instruerte de norske deltakerne i oppdragets gjennomføring.[56]

I 1943 medvirket Tronstad også til innsamling av opplysninger om tysk utvikling og produksjon av V1- og V2-raketter. Informasjonen ble fremskaffet gjennom avlytting av tyske offiserer i Norge, i samarbeid mellom norske motstandsgrupper og britisk etterretning, og ble benyttet ved planleggingen av bombeangrep mot Peenemünde i august 1943.[57]

Operasjon Sunshine og død

[rediger | rediger kilde]
Brudekjole fra 1945 laget av Tronstads fallskjerm i 1944 (utstilling i Marinemuseet).

I 1944 arbeidet Tronstad med planer for å sikre industri og infrastruktur i Sør-Norge mot ødeleggelser fra tyske styrker ved en eventuell tilbaketrekning, etter modell av den tyske nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms. Planen, som fikk kodenavn Operasjon Sunshine, hadde som mål å beskytte sentrale kraftforsyningsanlegg og industribedrifter på Østlandet, blant annet ved Rjukan, Notodden, Nore og Kongsberg. Operasjonen omfattet Milorgs distrikt 16 og var organisert i tre underseksjoner, kalt «Moonlight», «Lamplight» og «Starlight».[58]

Den 4. oktober 1944 ble Tronstad sluppet i fallskjerm over Hardangervidda sammen med ni soldater fra Kompani Linge, inkludert Jens-Anton Poulsson og Gunnar Syverstad. Gruppen etablerte hovedkvarter på høyfjellet og ledet arbeidet med å organisere og utruste lokale motstandsstyrker i Telemark.[59]

Den 11. mars 1945 ble Tronstad og Syverstad drept under en hendelse ved Syrebekkstølen i Rauland. Gruppen hadde tatt NS-lensmannen i Rauland, Torgeir Lognvik, til fange av frykt for at operasjonen kunne være kompromittert. Under avhøret kom lensmannens bror, Johans H. Lognvik, til stedet, bevæpnet, og det oppstod skuddveksling. Både Tronstad og Syverstad ble truffet og drept. Etter drapene ble likene skjult av motstandsmennene Einar Skinnarland og Arne Landsverk ved å senke dem i et islagt vann. Tyske styrker og Lognvik fant senere likene, som ble fotografert og deretter brent.[3][60][61] Tronstad ble bisatt på Vestre gravlund 29. mai 1945.[62][63][64]

Torgeir Lognvik ble i 1947 dømt til fem års fengsel for drapsforsøk, og Johans Lognvik fikk ti års fengsel for drap.[65]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Tronstad anerkjent som en av de mest sentrale personene i norsk motstandsbevegelse med bakgrunn fra akademia.[3] Han fikk også internasjonal oppmerksomhet for sin rolle i å hindre tysk tilgang til tungtvann, noe som i ettertid er vurdert som et av de viktigste enkeltbidragene fra norsk side til de alliertes vitenskapsbaserte krigføring.[66]

En bauta til minne om Tronstad og Syverstad ble reist på Syrebekkstølen etter krigen.[65] I Sandvika sentrum ligger Leif Tronstads plass, hvor kong Olav V avduket en minnestein 8. mai 1973.[67] Tronstad har også gitt navn til Leif Tronstads veg i Trondheim og Professor Tronstads gate på Notodden.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
Utmerkelser

Krigskorset med sverd
Krigsmedaljen
Deltagermedaljen

Haakon VIIs 70-årsmedalje
Order of the British Empire
Distinguished Service Order

Ridder av Æreslegionen
Croix de guerre bronsepalme
Frihetsmedaljen bronsepalme

Tronstad ble høyt dekorert for sin innsats under andre verdenskrig. I statsråd den 7. mars 1947 ble han dekorert med Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd (post mortem).

«For sitt arbeide som leder av «Sunshine» og underlagte operasjoner fortjener Major Tronstad den aller høyeste anerkjelse.»

Fra innstillingen til Krigskorset med sverd[68]

Tronstad ble i tillegg tildelt Krigsmedaljen, Deltagermedaljen[69] og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Videre ble han tildelt de britiske ordenene Order of the British Empire og Distinguished Service Order, den franske Æreslegionen, det franske Krigskorset med bronsepalme og den amerikanske Frihetsmedaljen med bronsepalme.[70]

13. juni 2025 ble en permanent utstilling om Tronstad med medaljene hans avduket hos Forsvarets forskningsinstitutt.[71]

I populærkultur

[rediger | rediger kilde]

Tronstad er portrettert i flere dramatiseringer av tungtvannssabotasjen. I filmen Kampen om tungtvannet fra 1948 hvor flere av veteranene i aksjonen spilte seg selv ble Tronstad spilt av Øyvind Øyen. I TV-serien med samme navn fra 2015 ble Tronstad spilt av Espen Klouman-Høiner.[63]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 Thorsen, Gunnar (25. november 2024). «Leif Tronstad». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 19. juni 2025. 
  2. ↑ 2,0 2,1 Uttersrud, Ulf. «Leif Tronstad - a homepage». www.iu.hio.no. Besøkt 11. august 2025. 
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 15–18. ISBN 9788203293078. 
  4. ↑ Studentene fra 1923, s. 391.
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 Pedersen, Bjørn (25. mars 2025). «Leif Tronstad». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 19. juni 2025. 
  6. ↑ Njølstad, Olav (2012). Professor Tronstads krig : 9. april 1940-11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 23–24. ISBN 978-82-03-29307-8. 
  7. ↑ «Norgesmesterskapet i fri idret». Kongsberg Dagblad. 19. august 1924. s. 2. 
  8. ↑ «Efterbetraktninger fra Norgesmesterskapet i fri-idrett». Dagbladet. 20. august 1924. s. 8. 
  9. ↑ «Granes stafetlag». Asker og Bærums budstikke. 3. oktober 1923. s. 1. 
  10. ↑ Idrettslaget Mode gjennom 50 år, 1910-26. mars-1960. 1960. s. 7–8. 
  11. ↑ «Leif Tronstads barn, Sidsel og Leif jr. -Norsk Industriarbeidermuseum / DigitaltMuseum». digitaltmuseum.no. Besøkt 9. august 2025. 
  12. ↑ Holø, Ragnhild Moen (1. februar 2015). «Familien til Tronstad fikk dødsbudskapet i Gausdal». NRK. Besøkt 9. august 2025. 
  13. ↑ Tunheim, Helga (20. desember 2014). «Hjernen bak tungtvatnsaksjonane». NRK. Besøkt 9. august 2025. 
  14. ↑ 14,0 14,1 Njølstad, Olav (2012). Professor Tronstads krig - 9. april 1940 - 11. mars 1945. Aschehoug. s. 61–63. ISBN 9788203293702. 
  15. ↑ «Mikroskopische Untersuchungen v». www.mpg.de (på Deutsch). Besøkt 10. august 2025. 
  16. ↑ 16,0 16,1 «Leif Tronstad and the heavy water». NTNU Universitetsbiblioteket. Besøkt 8. august 2025. 
  17. ↑ Arnold Kramish (1988). Griffen: den største spionhistorien. Oslo: Grøndahl. s. 156. ISBN 8202107431. 
  18. ↑ Medawar, J. S., & Pyke, D. (2001). Hitler's gift: The true story of the scientists expelled by the Nazi regime. Arcade Publishing.
  19. ↑ Bergersen, Birger (1973). Hva USA skylder Hitler. Oslo: Tiden. ISBN 8210008803. 
  20. ↑ Kramish, Arnold (1987). Griffen: den største spionhistorien. Oslo: Cappelen. s. 56. ISBN 8202107431.  Med norsk forord av Sverre Bergh, original The Griffin (1986)
  21. ↑ Njølstad, Olav (2012). Professor Tronstads krig - 9. april 1940 - 11. mars 1945. Aschehoug. s. 50–51. ISBN 9788203293702. 
  22. ↑ Schmitd-Nielsen, S. (1936). Doktorpromosjonen ved Norges tekniske høiskole 15de september 1935. s. 21. 
  23. ↑ L. Tronstad, Optische Untersuchungen zur Frage der Passivität des Eisens und Stahls, manuskript til dr.techn.-avhandling, NTH, Trondheim, 1931.
  24. ↑ Njølstad, Olav (2012). Professor Tronstads krig - 9. april 1940 - 11. mars 1945. Aschehoug. s. 64. ISBN 9788203293702. 
  25. ↑ Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 83–87. ISBN 9788203293078. 
  26. ↑ 26,0 26,1 «Leif Tronstad and the heavy water». NTNU Universitetsbiblioteket. Besøkt 8. august 2025. 
  27. ↑ 27,0 27,1 27,2 Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 83–87. ISBN 9788203293078. 
  28. ↑ 28,0 28,1 28,2 Per F. Dahl (1999). Heavy Water and the Wartime Race for Nuclear Energy. London: Taylor & Francis. s. 17–21. ISBN 978-0750-30633-1. 
  29. ↑ 29,0 29,1 29,2 Thorsen, Gunnar (25. november 2024). «Leif Tronstad». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 19. juni 2025. 
  30. ↑ Dahl, Helge (1988). Rjukan. Rjukan: Tinn kommune. 
  31. ↑ Kaste, Anders Moen (17. juni 2022). «De trodde tungtvannskjelleren var sprengt vekk. Nå åpnes den for publikum». www.forskning.no. Besøkt 9. august 2025. 
  32. ↑ Richard Rhodes (1986). The Making of the Atomic Bomb. New York: Simon & Schuster. s. 274–276. ISBN 978-0-684-81378-3. 
  33. ↑ Per F. Dahl (1999). Heavy Water and the Wartime Race for Nuclear Energy. London: Taylor & Francis. s. 33–34. ISBN 978-0750-30633-1. 
  34. ↑ Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 85–86. ISBN 9788203293078. 
  35. ↑ «Tungtvannets historie». Norsk Hydro. Besøkt 8. august 2025. 
  36. ↑ Per F. Dahl (1999). Heavy Water and the Wartime Race for Nuclear Energy. London: Taylor & Francis. s. 21–23. ISBN 978-0750-30633-1. 
  37. ↑ Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 88–89. ISBN 9788203293078. 
  38. ↑ 38,0 38,1 Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 15. ISBN 9788203293078. 
  39. ↑ Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 16. ISBN 9788203293078. 
  40. ↑ Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 17-18. ISBN 9788203293078. 
  41. ↑ 41,0 41,1 41,2 Okkenhaug, Knut (14. mars 2008). «NTH-professoren som snøt Hitler for atombomben». Adresseavisen. Besøkt 19. juni 2025. 
  42. ↑ Brun, Jomar (1985). Brennpunkt Vemork, 1940-1945. Oslo: Universitetsforlaget. s. 114. ISBN 8200068641. «Da krigen i Norge kom den 9. april, handlet Tronstad resolutt. Han sa til studentene at alle fikk møte på nærmeste norske mobiliseringsplass. Som sekondløytnant ved Hærens Våpentekniske Korps skulle han møte i Oslo ved mobilisering, men Oslo var besatt av fienden. I stedet drog Tronstad til Hjerkinn og improviserte ved hjelp av de lokale skytterlag et forsvar av området mellom Oppdals-avsnittet og de regulære militærstyrkene ved Dombås.» 
  43. ↑ Stuedal, Viggo (1985). Militær motstand i Folldalsområdet 1940-45. Tynset: V. Stuedal. 
  44. ↑ Jensen, Jørgen (1956). Operasjonene i Sør-Trøndelag og nordre del av Hedmark fylke. Oslo: Gyldendal. s. 159. 
  45. ↑ Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 19. ISBN 9788203293078. 
  46. ↑ Opheim, Aagot (9. januar 2015). «Ikke noe tungtvann uten NTH». Adresseavisen. Besøkt 19. juni 2025. 
  47. ↑ Mørkestøl, Foto: Sandra (6. januar 2015). «- Da engelskmennene spurte om tungtvannet, ville vi først ikke si noe». www.bt.no. Besøkt 10. august 2025. 
  48. ↑ Uttersrud, Ulf. «Leif Tronstad - a homepage». www.iu.hio.no. Arkivert fra originalen 15. november 2007. Besøkt 8. august 2025. 
  49. ↑ Gerd Vold Hurum (2006). En kvinne ved navn «Truls». Oslo: Wings forlag. s. 44–47. ISBN 82-992194-0-X. 
  50. ↑ «Made in England – historien bak FFI». Forsvarets forskningsinstitutt. Besøkt 10. august 2025. 
  51. ↑ «Krigshelten fra NTH». Khrono. 5. januar 2015. 
  52. ↑ ««Hvor skal du, pappa?» – Historien om Leif Tronstad». FFI. 9. april 2025. Besøkt 8. august 2025. 
  53. ↑ Njølstad, Olav (2014). Professor Tronstads krig. Oslo: Aschehoug. s. 401. ISBN 9788203293863. 
  54. ↑ Sørheim, Aashild (2020). «Obsessed by a Dream: The Physicist Rolf Widerøe – a Giant in the History of Accelerators». Obsessed by a Dream: The Physicist Rolf Widerøe – a Giant in the History of Accelerators (på English). Springer International Publishing. s. 281–418. 
  55. ↑ Børresen, Hans Christofer (1. desember 2012). «Flawed Nuclear Physics and Atomic Intelligence in the Campaign to deny Norwegian Heavy Water to Germany, 1942–1944». Physics in Perspective (på English). 14: 471–497. ISSN 1422-6960. doi:10.1007/s00016-012-0094-9. 
  56. ↑ Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 59–65. ISBN 9788203293078. 
  57. ↑ Per F. Dahl (1999). Heavy Water and the Wartime Race for Nuclear Energy. London: Taylor & Francis. s. 215–219. ISBN 978-0750-30633-1. 
  58. ↑ Herluf Nygaard (1982). Tortur, flukt og gisler til tross: hemmelige operasjoner på Møre, i Trøndelag og Telemark under krigen 1940–45. Oslo: H. Nygaard. ISBN 8299091209. 
  59. ↑ Harald Sandvik (1979). Krigsår: med Kompani Linge i trening og kamp. Oslo: J. W. Cappelens forlag. s. 192–197. ISBN 8202043441. 
  60. ↑ Jomar Brun (1985). Brennpunkt Vemork, 1940-1945. Oslo: Universitetsforlaget. s. 110–111. ISBN 8200068641. 
  61. ↑ Weum, Eirik (2013). Nådeløse nordmenn. Oslo: Kagge. s. 194–200. ISBN 9788248912996. 
  62. ↑ Mølmen, Øystein (1996). Krigen 1940-45. Lesjaskog: Ø. Mølmen. s. 357. ISBN 8299395801. 
  63. ↑ 63,0 63,1 Olav Njølstad (2012). Professor Tronstads krig: 9. april 1940–11. mars 1945. Oslo: Aschehoug. s. 429. ISBN 9788203293078. 
  64. ↑ «Leif Tronstad». Slekt og Data (på norsk). Besøkt 24. august 2025. 
  65. ↑ 65,0 65,1 Brun, Jomar (1985). Brennpunkt Vemork, 1940-1945. Oslo: Universitetsforlaget. s. 112. ISBN 8200068641. 
  66. ↑ Per F. Dahl (1999). Heavy Water and the Wartime Race for Nuclear Energy. London: Taylor & Francis. s. 21–23. ISBN 978-0750-30633-1. 
  67. ↑ «Leif Tronstads plass». Store norske leksikon. Besøkt 8. august 2025. 
  68. ↑ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 185. ISBN 8250421906. 
  69. ↑ O. Njølstad, Professor Tronstads krig. 9. april 1940 -11. mars 1945, s. 429, Aschehoug, Oslo (2012)
  70. ↑ «Leif Tronstad: NTH-professoren som ble krigshelt» Arkivert 22. desember 2012 hos Wayback Machine., universitetsavisa.no, 20. desember 2012, besøkt 20. desember 2012.
  71. ↑ Aarønæs, Lars (13. juni 2025). «Leif Tronstad hedret 80 år etter drapet: Nå er medaljene avduket». Forsvarets forskningsinstitutt. Besøkt 14. juni 2025. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Njølstad, Olav: Professor Tronstads krig - 9. april 1940-11. mars 1945. (2012) Aschehoug. ISBN 9788203293078.
  • Gerd Vold Hurum: En kvinne ved navn «Truls», Wings forlag (2006) – inneholder omfattende omtale av tiden ved FO IV
  • Per L. Dahl: Heavy water and the wartime race for nuclear energy. IOP Publishing, Bristol, 1999
  • Erling Jensen, Per Ratvik, Ragnar Ulstein: Kompani Linge – bind 2. (1948) ISBN 8244500573
  • Berg, John: Soldaten som ikke ville gi seg. (1986) Metope. ISBN 8240300022.
  • Poulsson, Jens-Anton: Tungtvannssabotasjen, kampen om atombomben 1942-1944, antisabotasje 1944-1945 ISBN 8245808032
  • Harald Sandvik (1979). Krigsår : med Kompani Linge i trening og kamp. J. W. Cappelens forlag. ISBN 8202043441. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Leif_Tronstad&oldid=73673»