Nicola Canali
| Nicola Canali |
|---|
Nicola Canali (født 6. juni 1874 i Rieti i Italia, død 3. august 1961 i Vatikanet) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, og var Storpønitentiar 1941–1961. Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI, med San Nicola in Carcere som titteldiakonia, og var den siste kardinal som ikke var biskop før pave Johannes XXIII sendte ut sin Motu Proprio «Cum gravissima» i 1962 som forordnet at alle kardinaler måtte være bispeviet.
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII, og på konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Prest[rediger | rediger kilde]
Nicola Canali studerte katolsk teologi og filosofi i Roma. Han var seminarist ved Almo Collegio Capranica og mottok presteordinasjonens sakrament den 31. mars 1900. Han ble deretter tilknyttet Vatikanets statssekretariat, hvor han blant annet var personlig sekretær for kardinal Rafael Merry del Val y Zulueta fra september 1903 til 1908.
Den 21. mars 1908 ble han sostituto for Statssekretariatet, en stilling han hadde til 1914. Fra juni 1926 var han konsultor ved Det hellige Officium, da ledet av kardinal Rafael Merry del Val.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
16. desember 1935 utnevnte pave Pius XI ham til kardinaldiakon med titulærkirken San Nicola in Carcere. I 1939 tildelte pave Pius XII ham stillingen som leder av Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten, og fra 1941 til sin død var han kardinalstorpønitentiar.
I en periode under Andre verdenskrig var den norske prest Ivar Hansteen-Knudsen (som ble presteviet i 1942) hans privatsekretær.
I tillegg til arbeidet som kuriekardinal hadde Canali en rekke stillinger, blant annet som den første kardinalstormesteren av Gravridderordenen, samt bailli av storkorset for ære og hengivenhet av Malteserordenen, og fra 1938 til 1961 storprior av Storprioratet i Roma for Malteserordenen.[1] I den sistnevnte rolle forsøkte han utholdende (men uten hell) å utnytte stormestervakansen til å bringe Malteserordenen inn under sin kontroll, muligens slå den sammen med Gravridderordenen. De tilhørende hendelser forårsaket betydelig kontrovers under Pius XIIs avtagende pontifikat.
Det forårsaket stor oppstyr og fant et litterært monument i 1953[2] i Roger Peyrefittes omhyggelig utformede roman «Les Chevaliers de Malte», der kardinal Canali ble karakterisert som paranoid og forfengelig.
I sin rolle som kardinal-protodeakon (siden 1946) var Nicola Canali den siste kardinal som kun mottok presteordinasjon, men ikke bispeordinasjon, og som tjenesteeldste kardinaliakon var det han som kronet pave Johannes XXIII den 4. november 1958. (I 1962 utstedte pave Johannes XXIII Motu Proprio Cum gravissima, som bestemte at alle kardinaler måtte motta bispeordinasjon; dette var ment å forhindre at ikke-biskoper, en gang kardinaler, skulle ha protokollmessig forrang over biskoper.)
I 1949, da Azione Cattolica ba om tillatelse til å «selge suvenirer på Petersplassen», nektet Canali, og sa at «Peterskirken er et bønnens hus». Dette fulgte etter et tilfelle av planlagt lommetyveri på Petersplassen, og det påfølgende forbudet mot alle selgere, fotografer og tiggere.[3]
Nicola Canali døde av et hjerteinfarkt i Vatikanet den 3. august 1961. Han ble gravlagt i kirken Sant’Onofrio al Gianicolo ved det administrative hovedkvarter for Gravridderordenen i Jerusalem.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Umberto Lorenzetti, Cristina Belli Montanari: L'Ordine Equestre del Santo Sepolcro di Gerusalemme. Tradizione e rinnovamento all'alba del Terzo Millennio, Fano (PU), september 2011.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ https://web.archive.org/web/20130929014643/http://www.ordinedimaltaitalia.org/gran-priorato-di-roma-storia?start=1
- ↑ Der Spiegel: Titel=Vatikan: Plauderten die Kardinäle?, 1955, nr.35
- ↑ TIME Magazine. The Money-Changers 3. oktober 1949