Bernie Worrell
| Bernie Worrell |
|---|
George Bernard «Bernie» Worrell jr. (født 19. april 1944 i Long Branch i New Jersey, død 24. juni 2016) var en USA-amerikansk komponist og keyboard-spiller. Han var mest kjent for deltakelse i funk-kollektivet Parliament-Funkadelic og i rockegruppa Talking Heads. I 1997 blei han innvotert i Rock and Roll Hall of Fame sammen med femten andre medlemmer av PF.[1] Rapperen Ice Cube har omtalt ham som den beste keyboard-spilleren han har hørt.[2]
Karriere[rediger | rediger kilde]
Worrell lærte å spille piano tre år gammel og han komponerte større verker allerede i barneåra. Han har utdanning fra The Juilliard School og fra New England Conservatory of Music.[3] På college spilte han blant annet med soulgruppa Chubby & The Turnpikes (seinere Tavares).[4] Han traff så George Clinton, som var leder av doo-wop-gruppa The Parliaments, og han blei med på etableringa av Parliament-Funkadelic. Worrell spilte piano, keyboard og orgel, og han komponerte og arrangerte ei rekke av hitlåtene til kollektivet.[5] I 1978 spilte de inn albumet All the Woo in the World under Worrells navn.[6]
Worrells bruk av synthesizer (minimoog) omtales som innovativt og svært sentralt i utviklinga av funken.[7][8]
Etter at Parliament-Funkadelic slutta med turnevirksomhet tidlig på 1980-tallet, deltok Worrell i flere bandprosjekter og gav ut en del soloalbum. En periode opptrådte og spilte han inn plater med Talking Heads i en «storband»-versjon av bandet.[9]
Han har seinere spilt blant annet med Deee-Lite, Paul Haig, Matthew Sweet og The Pretenders,[10] såvel som Mos Def (Black Jack Johnson Band) og Les Claypool (Colonel Claypool's Bucket of Bernie Brains).[5] Han opptrer også med gruppa Bernie Worrell and the Woo Warriors og er tidvis «special guest» i konserter med George Clintons P-Funk All-Stars. I 1993 spilte han i The CBS Orchestra, husbandet til The Late Show with David Letterman.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Omtale besøkt 21. desember 2015.
- ↑ Ice Cube: «Parliament and Funkadelic», nr. 58 på lista «100 Greatest Artists», i Rolling Stone; besøkt 25. desember 2015.
- ↑ Rickey Vincent: Funk: The Music, The People, and The Rhythm of The One, St. Martin's Griffin 2014, ISBN 9781466884526, side 234.
- ↑ George Clinton: Brothas Be, Yo Like George, Ain't That Funkin' Kinda Hard On You? – A Memoir, Simon and Schuster 2014, side 156.
- ↑ 5,0 5,1 5,2 Artistomtale Arkivert 18. desember 2010 hos Wayback Machine. på Artist Lounge på nettstedet kurzweil.com; besøkt 23. desember 2015.
- ↑ «All The Woo In The World (1978)», på Pfunkarchive.com; besøkt 22. desember 2015.
- ↑ «P-Funk reached its peak in the late 1970s, sporting a massive stage act (...) that showcased Clinton's visionary album concepts, Collins's spectacular bass effects, and Worrell's synthesizer innovations.» Amy McKenna (red.): The 100 Most Influential Musicians of All Time. Britannica Educational Publishing 2009, ISBN 9781615300563, side 273.
- ↑ «... and the viral squiggles of synthesizer maestros Bernie Worrell and Walter "Junie" Morrison were all essential components of P. Funk's contamination of young America's minds and bodies.» Jennifer Dempsey (red.): Music USA: The Rough Guide, Rough Guides 1999, ISBN 9781858284217, side 311.
- ↑ Jan Sneum: Politikens rock-leksikon – Udenlandsk rock gennem 40 år, Politikens Forlag 1992, side 551.
- ↑ Jan Sneum: Politikens rock-leksikon – Udenlandsk rock gennem 40 år, Politikens Forlag 1992, henholdsvis side 143, 228, 244 og 447.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Diskografi og omtale på allmusic.com