Julia Kristeva

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 16. jun. 2025 kl. 16:50 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Julia Kristeva

Julia Kristeva (bulgarskЮлия Кръстева; født 24. juli 1941 i Sliven i Bulgaria) er en bulgarsk-født fransk psykoanalytiker, filosof, feminist og forfatter.

Mens hun studerte for en doktorgrad i hjemlandet, fikk hun et studiestipend til Frankrike og reiste dit i desember 1965. I 1967 giftet hun seg med forfatteren Philippe Sollers. I tiden under sitt doktorgradsstudium, var hun en del av kretsen rundt tidsskriftet Tel Quel.

Etter doktoravhandlingen La Révolution du langage poétique (1974) utdannet hun seg igjen, denne gangen innen psykoanalyse. Hun har vært professor i lingvistikk og er i dag direktør for Institutt for tekst- og dokumentsvitenskap ved Paris’ sjuende universitet.

Hun har utgitt over tyve bøker, blant annet Soleil noir som også finnes i norsk oversettelse. I 2004 mottok hun Holbergprisen.

I 2018 påstod bulgarske sikkerhetskilder at Kristeva ble vervet av den bulgarske sikkerhetstjenesten som informant i 1971.[1] Hun nektet for å ha samarbeidet med dem, ved å kalle påstandene «usanne og groteske».[2][3]

I 2020 ble hun forfremmet til storoffiser av Æreslegionen.[4]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

Essays om lingvistikk og litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Le Langage, cet inconnu. Une initiation à la linguistique, SGPP, 1969 (utgitt under pseudonymet Julia Joyaux ; gjenutgivelse Seuil, 1981)
  • Semeiotikê. Recherches pour une sémanalyse, Seuil, 1969
  • Le Texte du roman. Approche sémiologique d’une structure discursive transformationnelle, La Haye, Mouton, 1970
  • La Traversée des signes (i samarbeid), Seuil, 1975
  • Polylogue, Seuil, 1977
  • La Révolution du langage poétique. L'avant-garde à la fin du mal, Lautréamont et Mallarmé, 1985
  • Le Temps sensible. Proust et l'expérience littéraire, Gallimard, 1994, gjenutgivelse Folio Essais, 2000

Andre essays[rediger | rediger kilde]

  • Des Chinoises, Éditions des femmes, 1974[7] ; gjenutgivelse Pauvert, 2001
  • Folle Vérité (ouvrage collectif), 1979
  • Pouvoirs de l'horreur. Essai sur l'abjection, Seuil, 1980
  • Histoires d'amour, Éditions Denoël, 1983
  • Au commencement était l'amour. Psychanalyse et foi, Hachette, 1985
  • Soleil noir. Dépression et mélancolie, Gallimard, 1987
  • Le Génie féminin, Paris, gjenutgivelse Gallimard
  • Au risque de la pensée, Éditions de l'Aube, 2001
  • Cet incroyable besoin de croire, Paris, Bayard, 2007
  • Du mariage considéré comme un des beaux-arts, sammen med Philippe Sollers, Fayard, 2015
  • Je me voyage. Mémoires, intervjuer sammen med Samuel Dock, Paris, Fayard, 2016
  • Beauvoir présente, Fayard, 2016 ISBN 978-2-8185-0419-2

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • Les Samouraïs, 1990
  • Le Vieil Homme et les loups, 1991
  • Possessions, 1996
  • Meurtre à Byzance, 2004
  • Thérèse mon amour, récit, Fayard, 2008
  • L'Horloge enchantée, Fayard, 2015

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. Reuters (28. mars 2018). «Julia Kristeva was communist secret agent, Bulgaria claims». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 7. desember 2018. 
  2. «Bulgarian-born writer Julia Kristeva denies was communist-era agent». Reuters (på English). 29. mars 2018. Besøkt 7. desember 2018. 
  3. Radisch, Von Georg Blume und Iris. «Julia Kristeva: Die Wahrheit der Akten». ZEIT ONLINE (på Deutsch). Besøkt 7. desember 2018. 
  4. «Décret du 31 décembre 2019 portant élévation aux dignités de grand'croix et de grand officier dans l'ordre national de la Légion d'honneur». Journal officiel de la République française. 1. januar 2020. Besøkt 1. januar 2020. 
  5. «IULM, laurea honoris causa  a Julia Kristeva - Affaritaliani.it». www.affaritaliani.it. Besøkt 7. desember 2018. 
  6. «Laurea honoris causa a Julia Kristeva, con lectio magistralis». mentelocale.it (på italiano). 6. desember 2018. Arkivert fra originalen 7. desember 2018. Besøkt 7. desember 2018. 
  7. https://www.desfemmes.fr/essai/des-chinoises/. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata


Autoritetsdata