Grønland

Fra wikisida.no
Sideversjon per 9. feb. 2026 kl. 08:42 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
«Grønland» har flere betydninger.

{{#coordinates:74|N|41|W|type:country_region:GL|||| |primary}}

Grønland
Kalaallit Nunaat
Grønland

Våpen
Riksvåpen

Kart over Grønland

InnbyggernavnGrønlender, grønlandsk
HovedstadNuuk (Godthåb)
TidssoneUTC0 til −4
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 12
2 166 086 km²
81,1 % (inkl. isbreer) %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 205
55 877 (januar 2018)
Bef.tetthet0,03 innb./km²
StyreformKonst. monarki
MonarkFrederik X
StatsministerJens-Frederik Nielsen
Offisielt språkGrønlandsk
Avhengig avKongeriket Danmark
ValutaDanske kroner (DKK)
Nasjonaldag21. juni
NasjonalsangNunarput utoqqarsuanngoravit
Nuna asiilasooq
ISO 3166-kodeGL
Toppnivådomene.gl

Grønland[lower-alpha 1] er verdens største øy,[1] som er et selvstyrt område innenfor Kongeriket Danmark. Geografisk hører den til Nord-Amerika, men politisk til Europa.[2] Mesteparten ligger nord for Polarsirkelen. Grønland er skilt fra Island av Danmarkstredet (290 km på det smaleste). Sørligste punkt er Kap Farvel og nordligste er Kap Morris Jessup, mellom disse er det 2 655 km. Grønland er 1 300 km på det bredeste øst–vest.[1] Fiske, jakt og fangst knyttet til havet, inkludert en del naturalhusholdning, dominerer økonomien.[3]

Det danske forsvarets arktiske kommando har hovedansvaret for forsvaret av Grønland. Danmark har utplassert marinefartøyer og fly, og har noen landbaserte elitepatruljer som baserer seg blant annet på hundesleder, blant annet Sirius-patruljen.[4] I 2025 ble det kjent at Danmark etablerte et nytt kommandosenter i Nuuk og ville investerere i militære fly og skip beregnet på Nord-Atlanteren. Den korteste ruten mellom Nord-Amerika og Europa går over Grønland.[5] USA okkuperte Grønland under andre verdenskrig og har siden 1941 hatt en militær tilstedeværelse med betydelig militær aktivitet særlig under den kalde krigen. Senere har USA trappet den militære tilstedeværelsen betydelig ned og per 2026 er bare Pituffik-basen i drift, med rundt 150 soldater.[6][7][8][9]

Med vinkelrett projeksjon overdriver verdenskart Grønlands størrelse fordi store områder ligger så langt nord. Brekappen som dekker store deler av øya er den ene av to innlandsiser på jorden, den andre dekker Antarktis og disse to har over 99 % av all is på jorden. Grønland antas å ha vært isdekket i minst 10 millioner år. Det anslås at Grønlandsisen inneholder så mye vann at det er nok til å heve havnivået med 7 meter. Grønlandsisen produserer mange isfjell der den møter havet.[10] Grønlandsisen er den største ismassen på den nordlige halvkule.[11]

Grønland har et areal på 2 166 086 km², hvorav over 80 % er dekket av isbre og vel 400 000 km² er isfritt. Grønland har ingen grenser på land. Det er 1 km2 skog på øya.[12]

Grønland inngikk i Norgesveldet i 1261. Etter reformasjonen ble Grønland direkte underlagt København. I 1814 ble realunionen mellom Danmark og Norge oppløst som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i en ny union med Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte derimot ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark og innlemmet i riksfellesskapet.

Grønland var ikke fullt kartlagt før 1900 og Dansk suverenitet over hele Grønland ble avklart i mellomkrigstiden. Grønland var frem til 5. juni 1953 en dansk koloni. Ved endringen av den danske grunnloven fikk øya da status som et dansk amt med representasjon i Folketinget. Etter en folkeavstemning i 1978 fikk Grønland selvstyre med virkning fra 1. mai 1979. Grønland gikk ut av EU i 1985 og er omfattet Danmarks NATO-medlemskap siden 1949.[3]

I 2009 ble selvstyret utvidet til å gjelde de fleste områder, bortsett fra i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dermed ble ytterligere makt og ansvar overført fra danske til grønlandske politiske myndigheter. Grønland har siden 2009 gradvis overtatt mer og mer av det økonomiske og forvaltningsmessige ansvaret fra den danske staten.[13]

I 1976 var folketallet 50 000, hvorav 43 000 var født på øya. Grønlandsk er mest utbredt dagligspråk og dansk brukes. En mindre del av befolkningen anser seg som tospråklige og behersker begge.[1][3] I 2023 var folketallet 56 600 hvorav 19 600 i hovedstaden Nuuk. Folktallet har vært stabilt siden 2000.[3] Fra 2025 har USA ført en hybridkrig mot Grønland i det som trolig er et forsøk på å annektere øya.

Historie

Utdypende artikkel: Grønlands historie

Befolkningens opphav og tidlig bosetning

Den tidligste befolkningen, kalt paleo-eskimoer, innvandret trolig til Grønland og det nordøstlige Canada omkring 3000-2000 år f.Kr.; dette antas å skjedd i en periode med relativt mildt klima[14] og uavhengig av øvrig urbefolkning i Nord-Amerika.[15] Denne tidlige kulturen synes å ha forsvunnet da Thulekulturen (forløperen til inuittene) ekspanderte omkring år 1200. Det finnes arkeologiske spor blant annet i form av steinredskaper.[16] Det er uklart om disse endringene var overføring av kulturelle praksiser, en helt ny befolkning som erstattet den foregående eller om folkegruppene blandet seg.[14] Saqqaqkulturen regnes som den første i Vest-Grønland og fantes der til en tid f.Kr.. De første folkene krysset trolig Naressundet, som er 30 km på det smaleste, som skiller Grønland fra Ellesmereøya og de slo seg ned både lenger sør (ved ta seg forbi Mellvillebukta) og i nord. Dorsetkulturen fantes på det nordlige Grønland i middelalderen og samtidig med norrøn bosetning.[16] Thulekulturen (inuitter) skriver seg fra rundt år 1100.[17]

Fra år 0 til omkring år 800 er det ikke dokumentert menneskelig aktivitet på Grønland.[18][16] Det er usikkert når det deretter var migrasjon fra de arktiske kanadiske øyer, men mye tyder på at det skjedde rundt år 900. Det var omtrent samtidig eller litt før den norrøne koloniseringen.[1] Inuittene antas å ha kommet til det nordlige Grønland (Thule-området) omkring år 1100 og levde der trolig samtidig med folk i Dorset-kulturen som hadde kommet tidligere.[18]

Undersøkelser av DNA viser nær genetisk forbindelse mellom blant annet i tsjuktsjere i Sibir og inuitter på Grønland. En studie fra 2006 tyder på at befolkningen i Dorsetkulturen og i Thulekulturen blandet seg med hverandre.[14] En studie fra 2014 viser at Thule-kulturen er genetisk forløpere til moderne inuitter og Thule-befolkningen var genetisk adskilt fra paleoeskimoene som de erstattet i middelalderen. Studier av DNA tyder ikke på at den norrøne befolkningen i middelalderen blandet seg med inuitter.[15] Det finnes en god del arkeologisk dokumentasjon for at de norrøne folkene hadde kontakt med Dorset-folk og de tidlige inuittene på Vest-Grønland.[18] Da de første norrøne folkene kom meldte de om spor etter tidligere bosetning, men ingen innbyggere på det tidspunktet. Da Grønland på nytt ble kolonisert på 1700-tallet var etterkommere etter Thule-kulturen de eneste innbyggerne på Grønland.[19]

Genstudie (publisert i 2015) av den moderne befolkningen tyder på at rundt 80 % har et visst innslag av forfedre fra Europa. Studien støtter antakelsen om en enkelt inuitmigrasjonen og at denne skjedde fra nord til vest og sør og videre til Øst-Grønland. Studien fant ikke støtte for at inuitter på Øst-Grønland blandet seg med folk i Dorsetkulturen.[18]

Norrøn bosetning

Under ledelse av Eirik Raude kom de første norrøne menneskene fra Norge og Island i 985 eller 986. De norrøne anla sine gårder på Grønlands sørvestkyst i nærheten av de moderne Julianehåb og Godthåb. De livnærte seg av buskapshold, jordbruk og fangst og fiske. Eksport av hvalrosstann og vadmel til Europa var lenge en viktig inntektskilde.[1][20]

Det ble bygget 22 kirker, 2 klostre og etablert et eget norsk bispesete. Grønland ble i 1152 underlagt erkebiskopen i Nidaros. Grønlands bispestol fungerte fram til skipsfarten til Norge stilnet en gang på 1400-tallet. Det er fremdeles et ikke fastslått sikkert hva som til sist skjedde med den norrøne befolkningen. Den siste sikre observasjon daterer seg til et bryllup i Hvalsey kirke i 1408.[20][1][21] De opprinnelig norrøne bostedene i fjordene er ubebodd i moderne tid.[21]

Flere mulige forklaringer på forsvinningen er blitt fremmet, blant annet klimaforverring som gjorde sjøreise vanskelig og det ble vanskelig å holde storfe som var en viktig næringsvei.[1] Rundt år 1000–1200 var temperaturen trolig noen grader høyere enn i moderne tid og sjøreise kunne foregå uhindret av drivis.[22] Klimaendringer og overbefolkning kombinert med skrin jord skal sakte ha ødelagt livsgrunnlaget. Andre forklaringer fremhever mulige epidemier, indre stridigheter eller angrep fra inuitter eller sjørøvere.[23]

Undersøkelser offentliggjort i 2022 tyder på at tørke (snarere enn kulde) medvirket til at bosetningen ble oppgitt. Det er spor etter tørkeperioder som trolig var så alvorlig at gressavlingene sviktet og det ble vanskelig å holde husdyr over vinteren. Tørke som problem for gårdsdrift er kjent som et problem på Grønland i moderne tid.[24][25]

Dansketiden

Grønland inngikk i Norgesveldet i 1261.[26] I dansketiden var Norge og Grønland underlagt den danske kongen, etter avskaffelsen av Riksrådet ble Grønland i 1536 lagt direkte under København. Dansk kolonisering begynte i 1721 da Hans Egede ankom. Han grunnla en lite koloni i Godthåb. Danske oppdagelsesreisende undersøkte på slutten av 1800-tallet undersøkelser av ukjente områder. Thule ble etablert av polarforskerne Knud Rasmussen og Peter Freuchen.[27][28][29][30][7]

Det var begrenset kunnskap om de nordligste områdene og lenge ble grønlandskysten ansett å gå nordøstover til og med Svalbard. Det nordligste Atlanterhavet (fra Island og nordover) lå i dette perspektivet innenfor dansk/norske territorier og kunne betraktes som et dansk/norsk innhav underlagt Danmarks suverenitet.[26]

Etter 1814

I 1814 ble unionen mellom Danmark og Norge oppløst som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i en union med Sverige. Island, Færøyene og Grønland ble beholdt av Danmark. Norge godtok ikke Kieltraktaten og forsøkte i 1819–1821 å få råderett over bilandene.[31]

En inuitfamilie fotografert av Nansen i 1888.

Danmark opprettet et dansk handelsmonopol i 1776 og stengte andre land ute. Monopolet gjaldt de bebodde områdene, mens Øst-Grønland ble besøkt av utlendinger utover 1800-tallet.[7][31] Kolonisering av Øst-Grønland begynte i 1894 i Angmassalik.[32] Fridtjof Nansen hadde i 1888 besøkt det indre av Grønland ved å gå på ski over innlandsisen.[33] Tidlig på 1900-tallet var ikke Grønland helt kartlagt: Ved ekspedisjoner i 1907 og 1912 ble det avklart at Peary Land ikke er en egen øy. Etter første verdenskrig anerkjente Frankrike, Italia, Japan og Sverige Danmarks krav på hele Grønland.[34][7][35]

Danske myndigheter hadde lagt opp til å holde Grønland som et lukket område med lite kontakt med verden utenfor blant annet av frykt for spredning av sykdommer grønlenderne ikke hadde immunitet mot.[36]

Grønlandssaken og Norge

Se også: Grønlandssaken

I 1921 erklærte Danmark at hele Grønland og farvannene rundt skulle være under dansk styring.[37] Norske myndigheter ville ikke gå med på utvidelse av danske suverenitet dersom det gikk ut over norsk fiske og fangst ved Øst-Grønland. Halvdan Koht og norske folkerettseksperter som Frede Castberg mente at Øst-Grønland var herreløst, terra nullius.[38][39] I desember 1922 ville Folketinget vedta en lov om dansk suverenitet over hele Grønland og Norge protesterte. Forhandlinger mellom Norge og Danmark resulterte i en avtale av 1924 der suvereniteten forble uavklart, mens norske fangsinteresser var sikret til 1944.[40] Norge okkuperte deler av Øst-Grønland i perioden 10. juli 1931 – 1933 og kalte dette området Eirik Raudes Land som da ble styrt av en sysselmann. Danmark klaget saken inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, og Norge tapte saken i en kjennelse den 5. april 1933 som førte til at Norge så trakk seg ut.[41]

Integrering i Danmark

Straks etter frigjøringen av Danmark i 1945 ble en delegasjon sendt til København for å drøfte administrativ ordning for Grønland, Grønlands plass innenfor kongeriket og andre politiske tema. Resultatet var blant annet utbygging av helsevesenet. I 1948 ble handelsmonopolet avviklet.[32]

Grønland var en dansk koloni frem til 1953, da den ble et vanlig amt etter folkeavstemning i Danmark. Ved avstemning i 1954 ble Grønland strøket fra FNs liste over kolonier.[27][28][29][30][7] Grønlenderne ble likestilt som danske borgere og fikk to seter i Folketinget. På Grønland var det sterk motstand mot dansk medlemskap i EU.[42][29] Det danske Folketinget vedtok å gi Grønland hjemmestyre i 1978 med virkning fra 1. mai 1979 (Færøyene hadde fått hjemmestyre i 1948 mens Island ble uavhengig under andre verdenskrig). Dette innebar etablering en folkevalgt forsamling, Landstinget, og en lokal regjering, Landsstyre. Selvstyre innebar kontroll over skattlegging, fiskerier og velferdstjenester.[42][30] 25. november 2008 stemte et klart flertall av innbyggerne ja til økt uavhengighet fra Danmark.[43][44]

I 1995 ble danske militære styrker samordnet under Grønlands Kommando og i 2012 ble et arktisk kommandosenter etablert i Nuuk. Danske styrker på Grønland har som hovedoppgave å opprettholde suverenitet ved overvåkning og tilstedeværelse, og utfører dessuten lete- og redningstjeneste, tilsyn med fiskeriene og overvåkning av isforholdene. Lovgivning fra 2005 ga selvstyremyndighetene mulighet til å inngå avtaler med andre stater og med internasjonale organisasjoner for eksempel om fiskerier. Selvstyret ble utvidet fra og med 21. juni 2009.[45]

Forholdet til USA

I 1867 foreslo utenriksminister William H. Seward å kjøpe Grønland og Island fra Danmark; det ble ikke sendt noe konkret tilbud til Danmark. Bakgrunnen var det nylige kjøpet av Alaska og antakelser om verdifulle mineraler og fisk.[35]

President Theodore Roosevelt var bekymret for om Tyskland ville ta kontroll over dansk og nederlandsk Vestindia, og foreslo i 1903 å kjøpe disse koloniene og samtidig anerkjenne dansk suverenitet over Grønland. Den amerikanske ambassadøren i København foreslo i 1910 å bytte Mindanao mot Grønland og Dansk Vestindia. Tidlig på 1900-tallet var ikke Grønland helt kartlagt: Ved ekspedisjoner i 1907 og 1912 ble det avklart at Peary Land ikke er en egen øy som USA kunne gjøre krav på. I 1916 solgte Danmark Dansk Vestindia til USA og fikk i den forbindelse USAs anerkjennelse for å utvide sin kontroll til hele Grønland utover de opprinnelige koloniene på Vest-Grønland. I et tillegg til salgsavtalen for Vestindia signerte Robert Lansing på at USA ikke ville motsette seg at Danmark tok politisk og økonomisk kontroll over hele øya. Danske myndigheter på Grønland utvidet i 1921 handelsmonopolet til hele Grønland.[34][7][35]

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig ble Danmark 9. april 1940 okkupert av Tyskland og kommunikasjonen med Grønland, Island og Færøyene ble brutt.[46] Den danske regjeringen inngikk avtale med den tyske okkupasjonsmakten som innebar fortsatt dansk suverenitet og at Danmark ble holdt utenfor krigen.[9] Danske tjenestemenn utenfor det okkuperte området ville ikke akseptere København-regjeringens autoritet under tysk okkupasjon.[36] I april 1940 tok de danske administratorene (landsfogdene) på Grønland kontakt med ambassadør Henrik Kauffmann i Washington om sikring av forsyninger når kontakten med Europa var brutt. Landsfogdene Eske Brun og Axel Svane tok 23. april over styringen av Grønland i henhold til en paragraf for unntakssituasjoner.[32] Kauffmann informerte 13. april 1940 de to landsfogdene at han var deres overordnete i den nye situasjonen. Grønland ble etterhvert avhengig av forsyninger fra USA.[9]

Lokal valuta brukt av amerikanske soldater under andre verdenskrig.
Bernt Balchens Consolidated PBY Catalina på Grønlandsisen i 1943.

USA fryktet at Grønland av fiendtlige makter kunne bli brukt som springbrett for angrep på Nord-Amerika og amerikanske myndigheter mente det var behov for å fylle maktvakumet. Fra før (Act of Havana, juli 1940) hadde USA inngått avtale med de latinamerikanske landene om at territorier i Amerika tilhørende europeiske stater okkupert av aksemaktene om nøvendig skulle styres av de amerikanske landene (Canada var en del av Storbritannia og ikke del av avtalen). Havana-avtalen reflekterer deler av Monroedoktrinen uten å nevne den konkret. USA hadde på egen hånd erklært No Transfer-doktrinen som innebar at territorier i Amerika ikke kunne overdras til aksemaktene.[44][42][47][48][49]

Grønland lå gunstig til for flyruter med mellomlanding mellom Nord-Amerika og det nordvestlige Europa. I første halvdel av 1900-tallet var det få fly som hadde kapasitet til å fly mellom USA og Europa uten å etterfylle drivstoff. Grønland var gunstig utgangspunkt for å beskytte skipstrafikk i det nordlige Atlanterhavet. Værobservasjoner på Grønland var svært nyttig for å værvarsling for Europa. Tyskland gjorde flere forsøk på å etablere meterologiske stasjoner på det nordøstlige Grønland.[32][36]

Mannskap fra den tyske værstasjon Edelweiss II arrestert av amerikanske styrker 4. oktober 1944.[50]

USAs kystvakt patruljerte Grønlands kyst fra 1940. Utvinning av kryolitt i Ivigtut var nyttig for aluminiumsproduksjon til amerikanske fly og på det tidspunktet den eneste kryolittgruven i verden. Amerikansk kystvakt ankom Ivigtut 10. mai 1940 for å komme Storbritannia/Canada i forkjøpet.[7][49][44][36][32] Storbritannia hadde okkupert Færøyene 12. april og Island 10. mai 1940.[51][52][46]

Kauffmann og 1941-avtalen

Den danske ambassadøren i Washington, Henrik Kauffmann, inngikk 9. april 1941 på egen hånd avtale om at USA skulle ivareta forsvaret av Grønland. USA kunne opprette alle nødvendige militære installasjoner, baser og anlegg uten avklaring med myndighetene i København. USA skulle være Grønlands beskytter og sørge for nødvendige forsyninger til Grønlands befolkning inntil Danmark var fritt.[53][54][55] Avtalen spesifiserte at den skulle gjelde inntil de nåværende farene for det amerikanske kontinent er opphørt.[9] USA anerkjente Kauffmann som representant for det frie Danmark.[56] Kauffmann la til grunn at han opptrådte på vegne av den danske kongen som hersker over Grønland og USA respekterte dansk suverenitet over øya; mens Cordell Hull nevnte at Grønland lå innenfor Monroedoktrinens område.[44][42][47][48][49] Avtalen kom som et sjokk på regjeringen i København, kalte Kauffmann hjem (en ordre han ikke etterkom) og sa ham deretter opp og anklaget ham for landsforræderi. I USA fikk Kauffmann råderett over den danske stats midler og noen inntekter fra kryolittgruvene på Grønland; [9]


I juli 1941 ble Grønland okkupert av amerikanske styrker og i oktober 1941 begynte styrker under ledelse av oberst Bernt Balchen å anlegge en flyplass i Søndre Strømfjord. Uten forbindelse med Europa var Grønland avhengig av USA og var underlagt amerikansk jurisdiksjon. I 1942 og 1943 ble Grønland brukt som transit da omkring 1 million soldater og fly ble overført til Europa (Operation Bolero). Ved slutten av krigen var det 17 amerikanske baser hvorav 4 marinebaser på Grønland samt en kjede av værstasjoner.[44][42][47][48][49] Værobservasjonene fra Grønland ble svært viktige for alliert krigføring i Europa og ble blant annet brukt for å fastsette tidspunkt for landgang i Normandie.[53]

Den tyske marines tråler «Externsteine» arrestert 15. oktober 1944 mens den var fast i isen.[57][58]

USA forsøkte å hindre fiendtlige makter fra å etablere baser eller landsette styrker Nordøstgrønland. I 1941 ble Nordøstgrønlands slædepatrulje opprettet som patruljerte med hundesleder bemannet av politimenn samt norsk, danske og grønlandske fangstfolk. En tysk ekspedisjon skjedde med norsk selfangstskute ført av Hallvard Devold; skuta ble tatt i arrest av amerikansk kystvakt. Tyske styrker sendte flere ekspedisjoner og lykkes utover i krigen å sette opp værvarslingsstasjoner på Nordøstgrønland. Etter amerikanske militære operasjoner, blant annet med bombefly fra Island, høsten 1944 var det slutt på den tyske aktiviteten.[53][32][50]

Narsarsuaq lufthavn i august 1942, anlagt av USA i 1941 som Bluie West One.

NATO og 1951-avtalen

Narsarsuaq lufthavn i 1956

Ved slutten av andre verdenskrig (12. mai 1945) ble 1941-avtalen ratifisert av Rigsdagen under antakelse av avtalen snart ville avsluttet i og med at krigen var over. Danmark ønsket etter krigen å videreføre nøytraliteten. I 1946 foreslo Harry Trumans regjering å overta Grønland og det ble antydet en pris på 100 millioner dollar. NATO ble opprettet i 1949 med Danmark som medlem og Danmark forlot med det nøytralitetspolitikken.[59][7][55]

Sondrestrom Air Base, ved Søndre Strømfjord, 1958.
Northrop F-89 Scorpion på Thule-basen i 1955.

I 1951 inngikk Danmark og USA avtale til erstatning for 1941-avtalen, etter betydelig press. Avtalen skulle gjelde så lenge NATO-pakten gjelder, bygger på NATO-samarbeidet og gir Danmark større ansvar. Avtalen innebar vidtrekkende og tilnærmet uhindret amerikansk militært nærvær på Grønland. USA kunne etter 1951 etablere nye militære anlegg på Grønland bare etter godkjenning fra danske myndigheter. Thulebasen gjorde det mulig for strategiske bombefly som B-52 å nå sentrale deler av Sovjetunionen under den kalde krigen, mens de eldre basene sør på Grønland var innrettet mot å forsyne Vest-Europa under andre verdenskrig. Basene på Grønland var langs den korteste luftlinjen mellom Sovjetunionen og sentrale deler av USA (østkysten og rundt de store sjøene). I 1958 oppførte USA en radarstasjon i Thule for tidlig varsling av ballistiske missiler uten særlig debatt, mens utvidelse med ny radar 1987 var omstridt. Thule-radaren var tenkt å ha en viktig rolle i USAs anti-ballistiske missilforsvar påbegynt på 1990-tallet.[7][44][42][59][51]

I 1968 styrtet et fly ved Thule og det fremkom at flyet hadde atomvåpen ombord; det kom etterhvert frem at den danske regjeringen i stillhet hadde akseptert atomvåpen på Grønland i strid med Danmarks offisielle linje.[7] Fra 1958 til 1990 drev USA fire radarstasjoner som ledd i tidlig varslingssystem. Under den kalde krigen ga ballistic missiles early warning system mulighet for tidlig varsling om sovjetisk angrep med ballistiske missiler. På østkysten var det to Loran-navigasjonsstasjoner.[45]

Avtalen av 1951 gjelder fortsatt.[59][60] Under den kalde krigen ble 17 baser etablert.[55][61] Etter den kalde krigen var det liten interesse for Grønland og USA stengte de fleste basene og stasjonene.[45] I 2004 ble det inngått avtale om oppgradering av Thule-basen[44] og en fornyelse av 1951-avtalen; 2004-avtalen ble inngått med Grønlands egne myndigheter som en av partene.[55] I 2026 er bare en base i drift og mange av basene fra andre verdenskrig og den kalde krigen er demontert.[55][61]

Trumps regjeringer

Utdypende artikkel: Grønlandskrisen

I august 2019 ble det kjent at USAs president Donald Trump hadde sagt at USA var interessert i å kjøpe Grønland fra Danmark, men dette ønsket ble karakterisert av den danske statsministeren Mette Frederiksen som «absurd».[62][63]

I 2026, like etter USAs intervensjon i Venezuela 2026 uttalte Donald Trump at USA trenger Grønland av hensyn til nasjonal sikkerhet. Trumps stabssjef Stephen Miller uttalte at Grønland selvsagt burde være en del av USA, problematiserte Danmarks krav på Grønland, sa at ingen ville militært forsvare Grønland.[64][65] Ifølge Marco Rubio er kjøp mest aktuelt, noe som ville kreve bevilgning fra kongressen.[66] Trump har argumentert med trussel fra Kina og Russland, og fremholdt det han hevder er kinesisk og russisk skipstrafikk ved Grønland. Grønland har mineralforekomster som kan være interessante for USA.[67] Janne Haaland Matlary uttalte i januar 2026 at det trolig ikke handler om sikkerhetspolitikk.[68]

Utenrikskomiteen i Danmark holdt et krisemøte 6. januar 2026 for å diskutere truslene fra Trump og hans administrasjon, som de sa de tok på alvor, men at administrasjonen i USA ikke hadde et korrekt bilde.[69] De nordiske landende kom med en felles uttalelse der de forpliktet seg til å bevare sikkerhet, stabilitet og samarbeid i Arktis, og at saker som omhandler Danmark og Grønland må bestemmes av dem alene.[70] EU uttalte at ingenting kan bestemmes om Danmark eller Grønland uten Danmark og Grønland, og at de hadde EUs fulle støtte.[71]

Forholdet til Canada

Canada er Grønlands nærmeste nabo og inuit-folk lever tradisjonelt i begge områdene. Grønland og Canada har hatt disputt om grensen i havet ved den ubebodde Hans Ø. En avtale ble inngått i 2005 om bruk av øyen som kan inneholde mineraler eller metaller av verdi. En avtale om grensen i Davisstredet ble inngått i 1973.[2][45] Grønland har inngått økonomisk samarbeidsavtale med Canada.[72]

Politikk

Grønland har hatt hjemmestyre siden 1. januar 1979. Grønlands parlament er Grønlands Landsting, der alle beslutninger som angår Grønlands interne styring tas. Landstinget har 31 medlemmer, og møtes to til fire ganger i året, i Nuuk. Parlamentet er valgt for en fireårsperiode.

Områder som angår både Grønland og Danmark kan kun avgjøres i samarbeid mellom Landstinget og Folketinget. Disse anliggender omfatter bl.a.: utenriks- og forsvarspolitikk, politi og domstoler, valuta og hele råstoffområdet.

Grønlandsk krone var en planlagt framtidig valuta for Grønland, som i dag bruker danske kroner. I en avstemning i midten av oktober 2009, bestemte Grønland seg for å fortsette med danske kroner.

Siden 1953 har Grønland som vedtatt i Grunnloven valgt to medlemmer til Folketinget i Danmark.[1] Sammen med Tjóðveldis representanter fra Færøyene dannet de Den Nordatlantiske Gruppe i Folketinget fra 2001 til 2011.

Grønlands rettsvesen skiller seg på flere måter fra rettsvesenet i andre land.

Geografi

Se også: Liste over fjorder på Grønland og Grønlands kommuner
Grønland fra satellitt.
En isbjørn på et typisk landskap på østkysten.
Foto: Marcus Lauritsen.
Gul svalbardvalmue, hvit Dryas integrifolia og fiolett fjellsmelle i Upernavik.

Hovedstaden er Nuuk (Godthåb). Grønland er nesten 6 ganger så stort som Norge og er verdens største øy med et areal på 2 166 086 km², hvorav 410 449 km² er isfritt. Dermed er cirka 81 % av øya dekket av is. Arealet er 50 ganger større enn «moderlandet», Danmark. Befolkningen talte 55 992 personer per 1. januar 2019.[73][74] De fleste bor på vestkysten, 32,1 % av innbyggerne bor i Nuuk. Befolkningen på Grønland utgjør kun 1 % av Danmarks befolkning.

Grønland er inndelt i tre landsdeler (amt); Vestgrønland (Kitaa), Østgrønland (Tunu) og Nordgrønland (Avannaa). Disse var til og med 2008 inndelt i 18 kommuner, disse ble som en del av Strukturreformen samlet til fire nye kommuner fra 1. januar 2009; Kujalleq, Qaasuitsup, Qeqqata og Sermersooq. Sistnevnte er den største kommunen, som bl.a. dekker hovedstaden, Nuuk.

Danmarkstredet mellom Island og Grønland er 290 km på det smaleste og omkring 500 km langt. Stredet er kjent for isfjellene som driver med den kalde Øst-Grønlandstrømmen. Vestkysten er påvirket av den relativt milde Irmingerstrømmen, en gren av Den nordatlantiske strømmen. Kysten er som i Norge preget av dype fjorder som skjærer langt inn i landet, særlig på vestkysten. Medregnet fjordene er kystlinjen omkring 40 000 km. Geologisk er Grønland en del det kanadiske skjoldet og er for en stor del et fjellplatå som består av grunnfjellsbergarter som granitt. Fjellkjeder i nord og øst går opp til 3700 meter. Langs kystene er det til dels terrasser, noen 150 meter høye eller mer.[1][75] Havet omkring Grønland er for en stor del av året preget av drivis eller pakkis. Østkysten er for en stor del blokkert av is, mens vestkysten er blokkert fra Melvillebukta og nordover.[21] Høyeste punkt er Gunnbjørns fjell på 3693 meter over havet.[12]

Klimaendringer kan gjøre det mulig å seile gjennom Nordvestpassasjen med vanlige lasteskip noe som har blitt gjennomført av enkelt skipe etter 2000.[45]

Grenser og utstrekning

Mesteparten av Grønland ligger nord for Polarsirkelen. Grønland er skilt fra Island av Danmarkstredet (290 km på det smaleste). Sørligste punkt er Kap Farvel og nordligste er Kap Morris Jessup, mellom disse er det 2655 km. Grønland er 1300 km på det bredeste øst–vest.[1] Grønland har ingen grenser på land[12] bortsett fra delingen av den lille ubebodde Hans Ø med Canada siden 2022.[76] Avtalen fra 2022 omfatter også avklaring av grensen i Lincolnhavet og politisk signal om at Danmark og Canada ønsker å følge midtlinjen i Polhavet der danske, canadiske og russiske krav overlapper. Selve Hans Ø er uten økonomisk verdi.[77][78]

Norge og Danmark ble i 2006 enige om at grensen mellom Svalbard og Grønland skal trekkes etter midtlinjen. Grensen i havet mot Jan Mayen ble avgjort av domstolen i Haag som gikk inn for en modifisert midtlinje i 1993.[26] I 1997 ble det inngått avtale med Island om grensen i Danmarkstredet.[45] Den maritime grensen mot Canada er 2139 nautiske mil (3882 km) og er verdens lengste. Den går fra det nordlige Atlanterhavet i sør til Nordishavet i nord.[79][80]

Naturressurser

Det er mulig å drive jordbruk langs deler av sørvestkysten, blant annet drives det sau og kveg og det dyrkes gress og grønnsaker. Grønland hadde noen små kullreserver som er uttømt. Tidligere var Grønland eneste produsent av naturlig kryolitt ved Ivgitut i årene 1865–1965. Ved Umanak er det forekomster av bly og sink.[1][36] Kryolitt hadde stor betydning for Grønlands økonomi og var et stort eksportprodukt.[32] Det fiskes blant annet torsk og kveite utenfor kysten.[81] Det er 1 km2 skog på øya.[12]

Grønland har rike forekomster av gull, grafitt og sjeldne jordmetaller. Verdens største forekomst av grafitt er på Grønland og en verdens største forekomster av sjeldne jordmetaller (Kvanefjeld-forekomsten helt i sør). Forekomstene av gull antas å være drivverdige. Klimaendringer kan gi mindre is slik at det blir lettere tilgang til å utvinne ressursene, samtidig er det lite infrastruktur i utgangspunktet som trolig vil gi høye kostnader ved eventuell utvinning. Det finnes ingen veier og strømforsnyning, og nesten ingen havner. Det ble drevet gruver på begge kystene til 1980-tallet.[82]

Vernede områder

Grønlands nasjonalpark omfatter et areal på 972 000 km² med en kystlinje på 18.000 km. Nasjonalparken dekker hele den nordøstlige delen av Grønland nord for Ittoqqortoormiit (dansk Scoresbysund). Nasjonalparken er verdens største og er tilnærmet ubebodd.[83][84][85][86] Store deler av nasjonalparken er dekket av isbre. Langs kysten er det rikt dyreliv med moskus, isbjørn, polarhare, polarrev, røyskatt, lemen, ringsel og hvalross.[87] Nasjonalparken overvåkes av blant annet Sirius-patruljen som blant annet håndhever Danmarks suverenitet.[88][89]

Isbre

Se også: Grønlandsisen

Omkring 80 % av øya er dekket av is på rundt 2500 meter tykkelse og over 3000 meter på det tykkeste (opplysninger i 1980). På det sentrale Øst-Grønland er isen tykkest. Fra innlandsisen mot havet går det brearmer, den lengste er Humboldtbreen omkring 100 km og 90 meter tykk.[1][75] Vekten av isen har presset jordskorpen under havnivå. Grønland antas å ha vært isdekket i minst 10 millioner år. Ved boreprøver finner man iskjerner fra forrige mellomistid.[90] Omkring 10 % av verdens ferskvann er bundet i Grønlandsisen.[87]

Klima

Klimaet er arktisk med temperaturer over frysepunktet noen måneder om sommeren. Ivigtut har gjennomsnitt på −7,5 ⁰C i januar og 9,9 ⁰C i juli. For Thule er tallene henholdsvis −29,5 ⁰C og 5 ⁰C (opplysninger fra 1980). Østkysten er generelt vesentlig kaldere enn vestkysten på grunn av den kalde Øst-Grønlandsstrømmen. Det er mest nedbør i sørvest og ellers lite nedbør.[1] Om sommeren er det sjelden over 10–15 ⁰C og om vinteren kan bli under −50 ⁰C i de kaldeste områdene. Den dominerende vindretning er fra nordøst med kald og tørr luft fra Polhavet. I de nordlige delene er årsnedbøren rundt 250 millimeter, mens det i sør kan falle godt over 1000 mm.[75] I Aasiaat faller 352 mm nedbør og i Tasiilaq 742 mm.[3]

Det indre av Grønland har blant de laveste gjennomsnittstemperaturene på jorden med ned mot −20 ⁰C som årsmiddel.[91] Innlandsisen påvirker klimaet blant annet ved den hvite overflaten reflekterer 90 % av sollyset. Kald fallvind fra isen, piteraq, kan på Østgrønland være kraftig med opptil orkan styrke. Fønvind kan gi plutselig varm og tørr luft.[75] Det har vært målt temperaturstigning på 40 ⁰C som følge av føn.[22]

I Nuuk er middeltemperaturen i juli 7 ⁰C og for januar −7,7 ⁰C (beregnet for 1991-2020), med mest nedbør i september (106 millimeter) og minst ettervinter og vår (60 mm i april).[92]

Geografiske fakta

  • Scoresbysundet (Kangertittivaq) i Østgrønland er verdens lengste fjord, omkring 300 km lang.[1]
  • Gunnbjørns Fjeld er med sine 3 693 meter Grønlands høyeste fjell.
  • Grønland er i seg selv verdens største øy. Den største øya utenom hovedlandet, er Disko (Qeqertarsuaq, «Storøya») med et areal på 8 578 km².
  • Grønlands innlandsis, kalt Grønlandsisen, er verdens største isbre.
  • Majorqaq er regnet som Grønlands lengste elv, på ca. 71 km. Fordi de fleste elvene på Grønland har sitt utspring under innlandsisen, kan elvene bare måles fra iskanten til havet. Det er derfor ikke enkelt å fastslå hvilken lengde elva ville hatt dersom det meste av isen var smeltet, og heller ikke om andre elver kunne vært lengre.
  • Under isen på Grønland er det en stor canyon, som foreløpig bare går under navnet Grønlands Grand Canyon.

Økonomi og næringsliv

Urbanisering på Grønland.

Selv om Grønland har en næringsstruktur som dekker de fleste næringer, spiller naturalhusholdningen fortsatt en stor rolle. Naturalhusholdning er «ulønnet egeninnsats for å skaffe mat til eget forbruk».[93] Store deler av befolkningen lever av egen jakt og fiske, slik at verdien av deres arbeid ikke blir tatt med i offisielle tallstørrelser som bruttonasjonalprodukt.

Klimaendringer gjør at den tradisjonelle fangstkulturen er på vikende front. Varmere klima gjør det vanskeligere for inuittene å reise med hundeslede, og gjør bl.a. bjørnejakt vanskeligere. Varmere klima gir imidlertid mer åpent vann og mer fisk, noe som er gunstig for fisket, og da særlig fiske med båt.[94] Man ser også en økende sentralisering der folk flytter fra bygdene til de større byene, noe som bekrefter denne effekten.

Grønlands økonomi er i dag avhengig av fiske og fiskeeksport. Rekefangst er den desidert største inntektskilden her. Turismen, med fokus på overnatting, opplevelsesturer og naturopplevelser er en ikke ubetydelig, og voksende, inntektskilde. Denne er imidlertid begrenset på grunn av en kort turistsesong og høye kostnader.

To næringer man ser på mulighetene for å gjøre økonomisk drivverdige er olje og gass og utvinning av mineraler. United States Geological Survey (USGS) anslår at rundt 25 % av de gjenværende olje- og gassforekomstene i verden finnes i arktiske strøk.[95] USGS har også gjort undersøkelser som antyder at det utenfor kysten av Øst-Grønland finnes ca. 31 400 MBOE (millioner tønner olje-ekvivalenter) med olje, gass og flytende naturgass.[96] Det statlige oljeselskapet NUNAOIL er opprettet for å bistå i utviklingen av en olje- og gassektor på Grønland. Utfordringen med både olje, gass og mineraler er at mengden må være stor nok samtidig som utvinningskostnadene må være lave nok til at driften skal bli lønnsom.

Offentlig sektor, inklusive offentlig eide selskaper, spiller en stor rolle for Grønlands økonomi. Omkring halvparten av offentlige inntekter kommer som tilskudd fra den danske regjeringen, og er et viktig tilskudd til økonomien.

Grønland hadde en nedgangskonjunktur i begynnelsen av 1990-tallet, men fra 1993 har økonomien bedret seg. Grønlands hjemmestyre har ført en stram finanspolitikk siden slutten av 1980-tallet, noe som har gitt overskudd i statsbudsjettet og lav inflasjon. Fra 1990 har de hatt underskudd på handelsbalansen med utlandet, etter stengingen av den siste bly- og sinkgruven det året. For 2006 var underskuddet på 1 143 millioner dkr. Inflasjonen i 2006 var på 2,3 %, og arbeidsledigheten var 8,6 %.

Grønland mottar 3,5 milliarder danske kroner fra Danmark hvert år, hvilket tilsvarer 40 prosent av Grønlands bruttonasjonalprodukt. Landet har forholdsvis store sosiale problemer, og forskjellene mellom fattig og rik ble i 2009 beskrevet som verre enn i USA. Statsviter Pia Vedel Ankersen fra Det Grønlandske universitet uttalte i 2009 at mange vil sulte uten overføringene fra Danmark. Statsviteren mener videre at det kan ta rundt 50 år før landet kan klare seg på egen hånd og at de er avhengige av å finne olje i grunnen slik at de kan tjene penger.

Grønlandseksperten Martin Paldam uttalte i 2009 at hovedproblemene på Grønland er at de statseide selskapene går med underskudd, befolkningen mangler høyere utdannelse og den mangeårige jakten på naturressurser som olje, gass og diamanter har så langt ikke ført fram. Grønlenderen Pia Vedel Ankersen mener likevel at selvstyret har flere positive sider og peker på at den nye selvstyrestatusen gir dem mulighet til å løsrive seg fullstendig fra Danmark når selv ønsker, samt at det øker nasjonalfølelsen og den grønlandske identitet.[97]

Befolkning

I 1976 var folketallet 50 000, hvorav 43 000 var født på øya. Grønlandsk er mest utbredt dagligspråk og dansk brukes. En mindre del av befolkningen anser seg som tospråklige og behersker begge.[1][3] I 2023 var folketallet 56 600 hvorav 19 600 i hovedstaden Nuuk. Folktallet har vært stabilt siden 2000.[3] Det indre av Grønland er for det meste dekket av is og ubebodd. Kysten i nord og nordøst er ubebodd. Befolkningen er konsentrert i sør og vest, mens Øst-Grønland er tynt befolket.[32][18]

I 1805 var folketallet 6000 og befolkningen passerte 10.000 rett før 1900. I 1947 var det knapt 22.000 (hvorav 1400 bodde på Øst-Grønland). Tallet passerte 40.000 omkring 1980. Folkeveksten årlig var opp mot 4 % mellom 1950 og 1980.[32][19] Iløpet av 1900-tallet gikk Grønland over fra spredte bosetninger basert på jakt, særlig på sel, og kommersiellt fiske til bosetning i byer med bymessig bebyggelse.[19]

Kultur

Se Kaffemik

Oppføring på UNESCOs lister

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

  • 2021 – Inuit trommedans og sang

Se også

Fotnoter

  1. ↑ grønlandsk: Kalaallit Nunaat [kalɑːɬit nunɑːt]

Referanser

  1. ↑ 1,00 1,01 1,02 1,03 1,04 1,05 1,06 1,07 1,08 1,09 1,10 1,11 1,12 1,13 1,14 Geografisk leksikon. Bind 2. Cabot-Hav. Oslo: Cappelen. 1980. s. 89, 142, 230, 330. ISBN 8202044448. 
  2. ↑ 2,0 2,1 McDougall, Derek (4. mai 2017). «Greenland from a Commonwealth Perspective». The Round Table. 3 (på English). 106: 253–260. ISSN 0035-8533. doi:10.1080/00358533.2017.1326626. Besøkt 7. januar 2026. 
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 3,6 «Facts about Greenland | Nordic cooperation». www.norden.org (på English). Besøkt 9. januar 2026. 
  4. ↑ «How could Donald Trump 'take' Greenland?». www.bbc.com (på English). 7. januar 2026. Besøkt 9. januar 2026. 
  5. ↑ «Denmark to boost Arctic defence with new ships, jets and HQ». www.bbc.com (på English). 11. oktober 2025. Besøkt 9. januar 2026. 
  6. ↑ Guttormsen, Marius (8. januar 2026). «Forsvarsekspert om Nato-samarbeidet: – Grønland er ikke så viktig». NRK. Besøkt 8. januar 2026. 
  7. ↑ 7,00 7,01 7,02 7,03 7,04 7,05 7,06 7,07 7,08 7,09 Thingsted, Anne Sophie (10. januar 2025). «4 viktige hendelser som forklarer forholdet mellom Grønland og USA». www.forskning.no. Besøkt 8. januar 2026. 
  8. ↑ «FACT CHECK: Why the United States already has military access to Greenland». The Local Denmark (på English). 8. januar 2026. Besøkt 9. januar 2026. 
  9. ↑ 9,0 9,1 9,2 9,3 9,4 Larsen, Christiane Jordheim (16. januar 2026). «(+) Avtalen som gav USA makt på Grønland». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 5. februar 2026. 
  10. ↑ Sørbel, Leif (1999). Geografi. Oslo: Gyldendal undervisning. ISBN 8205258767. 
  11. ↑ https://www.britannica.com/place/Greenland-Ice-Sheet
  12. ↑ 12,0 12,1 12,2 12,3 «Facts about Greenland | Nordic cooperation». www.norden.org (på English). Besøkt 9. januar 2026. 
  13. ↑ «Grønland nærmer seg selvstendighet». Dagens Perspektiv. 23. november 2016. Arkivert fra originalen 26. oktober 2021. Besøkt 23. april 2020. 
  14. ↑ 14,0 14,1 14,2 Helgason, Agnar; Pálsson, Gísli; Pedersen, Henning Sloth; Angulalik, Emily; Gunnarsdóttir, Ellen Dröfn; Yngvadóttir, Bryndís; Stefánsson, Kári (2006). «mtDNA variation in Inuit populations of Greenland and Canada: Migration history and population structure». American Journal of Physical Anthropology. 1 (på English). 130: 123–134. ISSN 0002-9483. doi:10.1002/ajpa.20313. Besøkt 1. februar 2026. 
  15. ↑ 15,0 15,1 Raghavan, Maanasa; DeGiorgio, Michael; Albrechtsen, Anders; Moltke, Ida; Skoglund, Pontus; Korneliussen, Thorfinn S.; Grønnow, Bjarne; Appelt, Martin; Gulløv, Hans Christian (29. august 2014). «The genetic prehistory of the New World Arctic». Science. 6200 (på English). 345. ISSN 0036-8075. doi:10.1126/science.1255832. Besøkt 1. februar 2026. 
  16. ↑ 16,0 16,1 16,2 Jensen, Jens F. (2017). «First people in Greenland». Human Colonization of the Arctic: The Interaction Between Early Migration and the Paleoenvironment (på English). Academic Press. s. 367–405. doi:10.1016/B978-0-12-813532-7.00018-8. Besøkt 1. februar 2026. 
  17. ↑ «Greenland - Viking, Inuit, Colonization | Britannica». Encyclopedia Britannica (på English). Besøkt 1. februar 2026. 
  18. ↑ 18,0 18,1 18,2 18,3 18,4 Moltke, Ida; Fumagalli, Matteo; Korneliussen, Thorfinn S.; Crawford, Jacob E.; Bjerregaard, Peter; Jørgensen, Marit E.; Grarup, Niels; Gulløv, Hans Christian; Linneberg, Allan (2015). «Uncovering the Genetic History of the Present-Day Greenlandic Population». The American Journal of Human Genetics. 1 (på English). 96: 54–69. PMC 4289681 Åpent tilgjengelig. PMID 25557782. doi:10.1016/j.ajhg.2014.11.012. Besøkt 1. februar 2026. 
  19. ↑ 19,0 19,1 19,2 Hamilton, Lawrence C.; Rasmussen, Rasmus Ole (2010). «Population, Sex Ratios and Development in Greenland». Arctic. 1. 63: 43–52. ISSN 0004-0843. Besøkt 1. februar 2026. 
  20. ↑ 20,0 20,1 Nørlund, Poul (1967) De gamle nordbobygder ved verdens ende, Nationalmuseet
  21. ↑ 21,0 21,1 21,2 Isachsen, Gunnar (1925). Grønland og Grønlandsisen. Oslo: Cappelen. 
  22. ↑ 22,0 22,1 Aune, Bjørn (1993). Klima. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408242. 
  23. ↑ Prytz, Kåre (1990) Vestover før Columbus, Aschehoug
  24. ↑ Egge, Julie Haugen (3. april 2022). «Hvorfor reiste vikingene fra Grønland? Forskere kan endelig ha funnet svaret». NRK. Besøkt 3. april 2022. 
  25. ↑ Zhao, Boyang; Castañeda, Isla S.; Salacup, Jeffrey M.; Thomas, Elizabeth K.; Daniels, William C.; Schneider, Tobias; de Wet, Gregory A.; Bradley, Raymond S. (25. mars 2022). «Prolonged drying trend coincident with the demise of Norse settlement in southern Greenland». Science Advances. 12. 8. ISSN 2375-2548. doi:10.1126/sciadv.abm4346. Besøkt 3. april 2022. 
  26. ↑ 26,0 26,1 26,2 Falkanger, Aage Thor (28. juni 2007). «Noen folkerettslige problemstillinger i nordområdene – i fortid og nåtid». Lov og Rett. 6. 46: 323–344. ISSN 0024-6980. doi:10.18261/ISSN1504-3061-2007-06-02. Besøkt 10. januar 2026. 
  27. ↑ 27,0 27,1 Asmussen, Benjamin (7. november 2025). «En kort introduksjon til Danmark-Norge som kolonimakt Finn-EinarEliassenCappelen Damm Akademisk2024ISBN 9788202696122158 sider». Maritime perspektiver. 1 (på norsk). 2: 118–119. ISSN 2704-2626. doi:10.18261/mp.2.1.12. Besøkt 7. januar 2026. 
  28. ↑ 28,0 28,1 Stachurska-Kounta, Marta (21. mars 2025). «En kort introduksjon til Danmark-Norge som kolonimakt». Historisk tidsskrift. 1. 104: 107–109. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.104.1.12. Besøkt 7. januar 2026. 
  29. ↑ 29,0 29,1 29,2 Andresen, Astri; Nyyssönen, Jukka; Rud, Søren; Ryymin, Teemu (26. november 2025). «Kolonialisme? Nordisk historieskriving om urfolk 1970–2021». Historisk tidsskrift. 4. 104: 335–363. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.104.4.2. Besøkt 7. januar 2026. 
  30. ↑ 30,0 30,1 30,2 Neumann, Iver B. (oktober 2014). «Innledning: Det danske imperium og 1814». IP. 3. 72: 299–309. ISSN 0020-577X. doi:10.18261/ISSN1891-1757-2014-03-02. Besøkt 7. januar 2026. 
  31. ↑ 31,0 31,1 Tønsberg, Knut (april 1982). «Utenriksministerens legitimasjon.Wienkonvensjonen om traktatretten, artikkel 46 og Ihlen-erklæringen». Jussens Venner. 4. 17: 107–128. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/ISSN1504-3126-1982-04-01. Besøkt 17. mai 2025. 
  32. ↑ 32,0 32,1 32,2 32,3 32,4 32,5 32,6 32,7 32,8 Dunbar, M. J. (1. juni 1950). «Greenland during and since the Second World War». International Journal (på English). 5 (2): 121–140. ISSN 0020-7020. doi:10.1177/002070205000500203. Besøkt 13. januar 2026. 
  33. ↑ Huntford, Roland (1997). Nansen. London: Duckworth. ISBN 0715627406. 
  34. ↑ 34,0 34,1 Tønsberg, Knut (april 1982). «Utenriksministerens legitimasjon.Wienkonvensjonen om traktatretten, artikkel 46 og Ihlen-erklæringen». Jussens Venner. 4. 17: 107–128. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/ISSN1504-3126-1982-04-01. Besøkt 17. mai 2025. 
  35. ↑ 35,0 35,1 35,2 Harvey, Lex (7. januar 2026). «The US has tried to acquire Greenland before – and failed | CNN Politics». CNN (på English). Besøkt 9. januar 2026. 
  36. ↑ 36,0 36,1 36,2 36,3 36,4 Berry, Dawn Alexandrea (2012). «Cryolite, the Canadian aluminium industry and the American occupation of Greenland during the Second World War». The Polar Journal (på English). 2 (2): 219–235. ISSN 2154-896X. doi:10.1080/2154896X.2012.735037. Besøkt 13. januar 2026. 
  37. ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. januar 2010. Besøkt 3. august 2009. 
  38. ↑ Fridtjof Nansen i kronikk om Grønlandssaken i Tidens Tegn 22. februar 1924, gjengitt i Nansens røst: artikler og taler av Fridtjof Nansen, redigert av A.H. Winsnes, bind II, s. 608–615. Oslo: Jacob Dybwads forlag, 1942.
  39. ↑ Jølle, Harald Dag (26. februar 2025). «Då Noreg ville ha Grønland». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 17. mai 2025. 
  40. ↑ Tønsberg, Knut (april 1982). «Utenriksministerens legitimasjon.Wienkonvensjonen om traktatretten, artikkel 46 og Ihlen-erklæringen». Jussens Venner. 4. 17: 107–128. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/ISSN1504-3126-1982-04-01. Besøkt 17. mai 2025. 
  41. ↑ «Polarhistorie.no – Norsk polarforskning». Arkivert fra originalen 18. mars 2011. Besøkt 7. mai 2009. 
  42. ↑ 42,0 42,1 42,2 42,3 42,4 42,5 Archer, Clive (1. juni 2003). «Greenland, US Bases and Missile Defence: New Two-Level Negotiations?». Cooperation and Conflict. 2 (på English). 38: 125–147. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/0010836703038002003. Besøkt 7. januar 2026. 
  43. ↑ TV2–Grønland sa ja til selvstyre
  44. ↑ 44,0 44,1 44,2 44,3 44,4 44,5 44,6 Dragsdahl, Jørgen (2005–2012). «Denmark and Greenland: American defences and domestic agendas». Contemporary Security Policy. 3 (på English). 26: 486–504. ISSN 1352-3260. doi:10.1080/13523260500500617. Besøkt 7. januar 2026. 
  45. ↑ 45,0 45,1 45,2 45,3 45,4 45,5 Ackrén, Maria; Jakobsen, Uffe (2015). «Greenland as a self-governing sub-national territory in international relations: past, current and future perspectives». Polar Record (på English). 51 (4): 404–412. ISSN 0032-2474. doi:10.1017/S003224741400028X. Besøkt 14. januar 2026. 
  46. ↑ 46,0 46,1 Heininen, L. (Ed.). (2014). Security and sovereignty in the North Atlantic. Springer.
  47. ↑ 47,0 47,1 47,2 Dozer, Donald (1940). «Certain Backgrounds and Results of The Havana Conference». World Affairs. 3. 103: 164–171. ISSN 0043-8200. Besøkt 7. januar 2026. 
  48. ↑ 48,0 48,1 48,2 Lenoir, James J. (1942). «The Monroe Doctrine and International Law: 1933–1941». The Journal of Politics. 1. 4: 47–67. ISSN 0022-3816. doi:10.2307/2125548. Besøkt 7. januar 2026. 
  49. ↑ 49,0 49,1 49,2 49,3 Archer, Clive (1. september 1988). «The United States Defence Areas in Greenland». Cooperation and Conflict. 3 (på English). 23: 123–144. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/001083678802300302. Besøkt 7. januar 2026. 
  50. ↑ 50,0 50,1 Jensen, Jens Fog; Krause, Tilo (2012). «Wehrmacht occupations in the new world: archaeological and historical investigations in Northeast Greenland». Polar Record. 3 (på English). 48: 269–279. ISSN 1475-3057. doi:10.1017/S0032247411000180. Besøkt 14. januar 2026. 
  51. ↑ 51,0 51,1 Nelsson, Richard; Nelsson, Compiled by Richard (7. januar 2026). «A brief history of US military bases in Greenland». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. januar 2026. 
  52. ↑ «BBC - WW2 People's War - Timeline». www.bbc.co.uk. Besøkt 9. januar 2026. 
  53. ↑ 53,0 53,1 53,2 Steen, Erik Anker (1960). Norges sjøkrig 1940-1945. Oslo: Gyldendal. 
  54. ↑ Giverholt, Helge (1948). Storpolitikk i pol-områdene. Bergen: Chr. Michelsens institutt for videnskap og åndsfrihet. 
  55. ↑ 55,0 55,1 55,2 55,3 55,4 «Forsvarsaftale for Grønland af 1951 – Historie». Lex (på dansk). 7. januar 2026. Besøkt 8. januar 2026. 
  56. ↑ Skard, Sigmund (1987). Norsk utefront i USA 1940-45. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203156398. 
  57. ↑ Blyth, J. D. M. (1951). German meteorological activities in the Arctic, 1940–45. Polar Record, 6(42), 185-226.
  58. ↑ Cann, D. J., & Galluzzo, J. J. (2011). The Coast Guard in Massachusetts. Arcadia Publishing.
  59. ↑ 59,0 59,1 59,2 Petersen, Nikolaj (1998). «Negotiating the 1951 Greenland Defense Agreement: Theoretical and Empirical Aspects». Scandinavian Political Studies. 1 (på English). 21: 1–28. ISSN 1467-9477. doi:10.1111/j.1467-9477.1998.tb00001.x. Besøkt 7. januar 2026. 
  60. ↑ «Danmarks statsminister står opp mot Trumps USA og for arktisk sikkerhet». www.highnorthnews.com. Besøkt 8. januar 2026. 
  61. ↑ 61,0 61,1 NRKs nyhetssendinger 6.1.2026
  62. ↑ NTB. «Trump vurderer fortsatt å kjøpe Grønland». Aftenposten. Besøkt 23. august 2019. 
  63. ↑ Zondag, Martin H. W. (19. august 2019). «Trump-rådgiver bekrefter interesse for å kjøpe Grønland». NRK. Besøkt 23. august 2019. 
  64. ↑ Ferguson, Rick. «Miller says Greenland should ‘obviously’ be a part of US | CNN». www.cnn.com (på English). Besøkt 8. januar 2026. 
  65. ↑ Lie, Kari (6. januar 2026). «Kan Nato stoppe USA frå å ta Grønland?». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 8. januar 2026. 
  66. ↑ «How could Donald Trump 'take' Greenland?». www.bbc.com (på English). 7. januar 2026. Besøkt 9. januar 2026. 
  67. ↑ Loe, Isak Løve Pilskog (14. januar 2026). «Dansk forsker advarer: – Trusselen Trump viser til, finnes ikke». VG (på norsk). Besøkt 15. januar 2026. 
  68. ↑ Halvorsen, Tharald; Hatlo, Madeleine; TV), Vegard Krüger (Dagbladet; Mjelde, Hilmar; Matlary, Janne Haaland (14. januar 2026). «- Et mislykket møte». Dagbladet. Besøkt 15. januar 2026. 
  69. ↑ Revheim-Rafaelsen, Mathias (6. januar 2026). «Danmark holder krisemøtet om forholdet til USA etter Donald Trumps Grønland-utspill». NRK. Besøkt 8. januar 2026. 
  70. ↑ «Joint statement by the Nordic Foreign Ministers on Greenland | Udenrigsministeriet». via.ritzau.dk (på dansk). Besøkt 8. januar 2026. 
  71. ↑ https://www.reuters.com/world/europe/greenland-belongs-its-people-has-full-eu-support-eus-costa-says-2026-01-07/
  72. ↑ Gricius, Gabriella (1. desember 2025). «Constructing low tension: The role of experts and narratives in the case of Greenland». Cooperation and Conflict. 4 (på English). 60: 647–674. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/00108367251364175. Besøkt 7. januar 2026. 
  73. ↑ www.stat.gl Greenland in figures 2018; Key figures s.37
  74. ↑ Oppdatert folketelling pr 1/1 2019
  75. ↑ 75,0 75,1 75,2 75,3 «Grønland – klima – Temperaturer, nedbør og vind». Lex (på dansk). 3. oktober 2024. Besøkt 8. januar 2026. 
  76. ↑ NRK (14. juni 2022). «Whiskykrigen er over – enige om å dele Hans øy». NRK. Besøkt 22. januar 2026. 
  77. ↑ «Whisky-krigens siste dram | UiT». uit.no. Universitetet i Tromsø. 15. juni 2022. Besøkt 22. januar 2026. 
  78. ↑ Andrew Latham, opinion contributor (16. januar 2026). «The Hans Island Whisky War offers valuable lessons on Greenland». The Hill (på English). Besøkt 22. januar 2026. 
  79. ↑ «Canada–Denmark (Greenland) Maritime Boundary | Sovereign Limits». Sovereign Limits (på English). Besøkt 14. januar 2026. 
  80. ↑ «Whisky Wars: Denmark and Canada strike deal to end 50-year row over Arctic island». BBC News (på English). 14. juni 2022. Besøkt 22. januar 2026. 
  81. ↑ Rødevand, Øivind (1963). Noregs næringsliv. Oslo: Gyldendal. 
  82. ↑ Elster, Kristian (28. januar 2026). «Forsker mener det vil ta lang tid å få til gruvevirksomhet på Grønland». NRK. Besøkt 28. januar 2026. 
  83. ↑ sophie.ellis@ourmedia.co.uk (23. august 2025). «What's the biggest national park in the world? And no, it isn't the one you think it is...». Discover Wildlife (på English). Besøkt 13. januar 2026. 
  84. ↑ «The National Park - Visit Greenland» (på English). Besøkt 13. januar 2026. 
  85. ↑ Pihl, Roger (12. januar 2026). «Nordøstgrønlands nasjonalpark». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 13. januar 2026. 
  86. ↑ NOU 1986: 13. Ny landsplan for nasjonalparker. Oslo: Universitetsforlaget. 1986. ISBN 8200710386. 
  87. ↑ 87,0 87,1 Norsk naturarv. Oslo: Andresen & Butenschøn. 2001. ISBN 8276940676. 
  88. ↑ Pihl, Roger (12. januar 2026). «Nordøstgrønlands nasjonalpark». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 14. januar 2026. 
  89. ↑ Friis, Foto: Bjarki (3. april 2015). «To menn, 13 hunder og fem måneder på verdens tøffeste skitur». www.aftenposten.no. Besøkt 14. januar 2026. 
  90. ↑ Bjørlykke, Knut (red.) (2000). Geologi, ressurser og miljø. Oslo: Instituttet. ISBN 8292213007. 
  91. ↑ Rødevand, Øivind (1965). Vår eiga jord og verdensrommet. Oslo: Gyldendal. 
  92. ↑ «Klimanormaler Grønland». www.dmi.dk (på dansk). Besøkt 8. januar 2026. 
  93. ↑ Glomsrød, Solveig; Aslaksen, Iulie; Holtsmark, Bjart (2007). «Økonomi, miljø og levekår i Arktis» (PDF). SSB.no. Besøkt 19. mars 2008. 
  94. ↑ «Klimaendringer truer inuittene på Grønland». Norden.org. 27. september 2007. Arkivert fra originalen 11. oktober 2011. Besøkt 19. mars 2008. 
  95. ↑ Wormdal, Bård (11. september 2006). «Olje og gass for dummies». NRK.no. Besøkt 19. mars 2008. 
  96. ↑ Gautier, Donald L. (2007). «Assessment of Undiscovered Oil and Gas Resources of the East Greenland Rift Basins Province». USGS. Besøkt 19. mars 2008.  Sammendrag [død lenke]
  97. ↑ http://www.dagbladet.no/2009/06/19/nyheter/utenriks/selvstyre/okonomi/politikk/6783878/

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Grønland&oldid=5790»