Albert Hartl

Albert Hartl

Albert Hartl (1904–1982) var en tysk SS-offiser (Sturmbannführer) og sjef for Byrå IV B i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsdepartement. Han var også aktiv i Einsatzgruppe C, en mobil drapsskvadron som opererte på østfronten.

Biografi

Bakgrunn

Albert Hartls far var lærer og sterkt preget av fritenkerne og særlig liberal antiklerikalisme; han døde i 1916. Den dypt troende katolske moren hadde imidlertid klart å overtale faren til å sende den ti år gamle sønnen til benediktinernes klosterskole. Senere studerte Albert Hartl ved det erkebiskopelige seminaret i Freising, og ble presteviet i 1929 av kardinal Michael von Faulhaber.

Hartl var 21 år da han lot seg prestevie, og fortalte etter krigen til journalisten Gitta Sereny at han hadde vært sterkt i tvil som sitt kall og sin tro på katolske dogmer. Han oppsøkte en gammel jesuittprest som forsikret ham om at «vi alle har vært i tvil, men det går over». Hartl var prest i fem år, og underviste på en skole i Freising, men tvilen forlot ham aldri.

Frafall fra katolisismen, inntreden i SS, tjeneste i Berlin

Den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til tysk rikskansler. Hartl meldte seg inn i NSDAP i samme år, og i januar 1934 forlot han den katolske kirke og meldte seg inn i Schutzstaffel (SS). Hartl ble da offentlig ekskommunisert.

Hartl spilte en avgjørende rolle da hans venn og rektor på skolen hans, Josef Rossberger, ble arrestert for å ha uttalt seg kritisk om nazismen. Hartl vitnet mot vennen i retten, som dømte Rossberger til tre måneders fengsel. I november samme år fordømte Hartl en prestekollega for å ha kritisert nasjonalsosialismen. En kort tid virket han for SS-Hilfswerk («hjelpearbeid», «reserve») i Dachau.

Hartl fikk i oppgave å utvide og pleie SS' nettverk i det kirkelige miljøet, og Reinhard Heydrich må ha vært fornøyd med resultatet, for han hentet ham til Berlin som leder for avdeling II/113 Politische Kirchen («politiske kirker»),der Adolf Eichmann også var ansatt.

Deretter ble Hartl utnevnt til sjef for Byrå IV B i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Det tredje rikes sikkerhets- og etterretningsdepartement. Dette kontoret hadde flere avhoppere fra det katolske presteskap som arbeidet med å underminere kirken, foretok etterretningsanalyser om kirkelige forhold, og overvåket kirken ved hjelp av fortrolige kontaktpersoner. «Vårt endelige mål er å fullstendig knuse hele kristenheten», sa Hartl i 1941.

Albert Hartl hadde ansvar for mappen på den da nyvalgte paven Pius XII, og satte SS-spioner i Roma til å holde øye med Vatikanets ledelse. Selv var han utsending fra RSSH til jesuittklosteret i Krakow før invasjonen av Polen høsten 1939.

Forarbeid til T4

Nazi-Tysklands aktive «dødshjelp» til ulike grupper ble senere kjent som Aktion T4. Hartl fortalte i 1971 Gitta Sereny at Heydrich mot slutten av 1938 hadde beordret ham til Viktor Brack i rikskanselliet for å diskutere en statshemmelighet. Brack forklarte at det var mottatt en del anmodninger fra nære pårørende av uhelbredelig sinnslidende personer. De pårørende ba om lov til å få foretatt «eutanasi», utlagt som «barmhjertighetsdrap». Hitler var betenkt, for han hadde nylig fått mye støtte fra Østerrikes katolske kirke i saken med Anschluss. Da ville han ikke legge seg ut med pavestolen nå. Brack fikk i oppdrag å finne ut hvordan kirken ville stille seg til eutanasi. Hartl sa i 1971 at Brack ham om å skrive en slik rapport, men det mente han selv han ikke hadde kompetanse til.

Hartl henvendte seg i stedet til Himmlers fetter, August Wilhelm Patin (1879-ukjent dødsdato i alliert interneringsleir etter krigen) som selv forlot den katolske kirke i 1938 for å gifte seg. Patin tok lett på saken og mente at eutanasi ikke skulle bli noe problem. Da besluttet Hartl seg for å kontakte Joseph Mayer (1886-1967) som var professor i moralteologi og underviste ved det katolske universitetet i Paderborn. Mayer hadde alt før 1933 tatt til orde for legalisering av tvangssterilisering, inntil erkebiskopen i Paderborn forbød ham å beskjeftige seg ytterligere med steriliseringsspørsmålet.

Saken var så hemmelig at Hartl måtte hente rapporten personlig i Paderborn. Da skal Mayer ha arbeidet på den i over et halvt år. Hartl husket i 1971 at den var i fem kopier; og at professor Mayer mente hele problemet med de sinnslidende skyldtes at Kristus hadde misforstått det dithen at de var besatt av djevelen. Av den grunn ble de i middelalderen pisket og brent - tenkt som djevleutdrivelse. I opplysningstiden bedret dette seg, men ifølge professor Mayer var det først i nyere tid at teologer avviste eutanasi for mentalt syke. Professor Mayer grep deretter til jesuittenes moralsystem probabilismus, der det heter at få moralske avgjørelser i utgangspunktet er bare gode eller bare dårlige. Angivelig kan de fleste moralske avgjørelser trekkes i tvil. Mayer henviste også til Thomas Aquinas og konkluderte med at eutanasi lot seg tillate. Hartl leverte rapporten i førerkanselliet den følgende dag. Fire uker senere fikk han vite at Hitler hadde iverksatt eutanasi-programmet med psykiateren Werner Heyde som ansvarshavende.

Einsatzgruppe C

På grunn av påstått seksuell trakassering av en kvinnelig bokhandler ble det åpnet disiplinærsak mot Hartl. Sjefen for RSHAs personalavdeling, Bruno Streckenbach, overførte ham i 1941 til Einsatzgruppe C i Ukraina, en mobil dødsskvadron som myrdet jøder, politiske kommissærer og andre som var uønsket i Det tredje riket. Hartl ble stabssjef under Max Thomas. Etter eget utsagn var Hartl til stede ved to massehenrettelser.

Etter noen måneder i Einsatzgruppe C fikk Hartl et ekte eller simulert nervøst sammenbrudd og ble innlagt på sykehus i Kiev. Etter flere måneders rekonvalesens kom han tilbake til RSHA i Berlin som beskikket til den nye Gruppe I «Kult» i Amtsgruppe VI (SD-Ausland, «utlandet»).

Etter andre verdenskrig

Kort etter krigens slutt ble Hartl tatt til fange av britiske styrker i Kärnten, senere av amerikanerne i Tirol; fra 1947 var han stevnet som vitne i ulike saker om krigsforbrytelser, og ble i 1948 selv dømt til fire års fengsel. I etterkrigstiden virket han som publisist og tilhørte Deutsche Unitarier Religionsgemeinschaft, en unitarisk organisasjon som blant annet går inn for panteisme og filosofisk humanisme.

I 1971 intervjuet journalisten Gitta Sereny Hartl i småbyen ved Bodensjøen, der han underviste i kunsthistorie på en pikeskole og bodde med sin kone, som også var lærer.

Bibliografi

• Das Gesetz Gottes (1939), under pseudonymet Anton Holzner.
• Ewige Front (1940), under pseudonymet Anton Holzner.
• Priestermacht (1941), under pseudonymet Anton Holzner.
• Zwinge das Leben (1941), under pseudonymet Anton Holzner.
• Wege glücklicher Lebensgestaltung (1953).
• Teppich-Kunst (1957).
• Fridtjof Nansen. Aus seinem Leben und seiner Gedankenwelt. (ca. 1960).
• Einheit in Vielfalt (1961).
• Fridtjof Nansen (1962) [Serie: Leitbilder. Gestalten und Ideen. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1].
• Unitarische Religion (1965).
• Das nichtchristliche Europa und seine religiöse Tradition (1963) [Serie: Die Begegnung. Vorträge und Betrachtungen. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 1].
• Der Einzelne und die Gemeinschaft (1964) [Serie: Die Begegnung. Vorträge und Betrachtungen. Hrsg. v. Albert Hartl und Helmut Soltsien, Bd. 3].
• med Helmut Soltsien: Albert Schweitzer. Leitbilder. Gestalten und Ideen, Band 2 (1968).
• M. E. von Uderwangen. Leben und Werk (1979).

Litteratur

• Ernst Klee (2007): Das Personenlexikon zum Dritten Reich (2). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. s. 228–229. ISBN 978-3-596-16048-8
• Richard Rhodes (2002): Masters of Death: The SS-Einsatzgruppen and the Invention of the Holocaust (1). New York: Alfred A. Knopf. ISBN 0-375-40900-9
• Helmut Krausnick/Hans-Heinrich Wilhelm: Die Truppe des Weltanschauungskrieges. Die Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD 1938–1942. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1981, ISBN 3-421-01987-8.
• Gitta Sereny: Am Abgrund. Gespräche mit dem Henker. Piper-Verlag, München 1995, ISBN 3-492-11867-4, insb. S. 72–88 und 110f.
• Roman Bleistein: Überläufer im Sold der Kirchenfeinde. Joseph Roth und Albert Hartl, Priesterkarrieren im Dritten Reich. In: Beiträge zur altbayerischen Kirchengeschichte. Bd. 42, 1996, S. 71–111.
• David J. Alvarez/Robert A. Graham: Nothing sacred: Nazi espionage against the Vatican 1939–1945. Frank Cass Publishers, London 1997, ISBN 0-7146-4302-5 (englisch).
• Michael Wildt: Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes. Hamburg-utgaven, 2002, ISBN 3-930908-75-1.
• Wolfgang Dierker: Hitlers Glaubenskrieger. Der Sicherheitsdienst der SS und seine Religionspolitik 1933–1941. Schöningh Verlag, Paderborn 2002, ISBN 3-506-79997-5. Mit Kurzbiographie, S. 554.
• Thomas Forstner: Priester in Zeiten des Umbruchs: Identität und Lebenswelt des katholischen Pfarrklerus in Oberbayern 1918 bis 1945. Vandenhoeck & Ruprecht, 2013, ISBN 3525550405.

Kilder

• Oversatt fra tyskspråklig wikipedia pr 31. mai 2014

Autoritetsdata