John Manners av Granby

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 16. mar. 2025 kl. 16:11 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
John Manners av Granby

John Manners, marki av Granby, (født 2. januar 1721 i Kelham i Nottinghamshire i England, død 18. oktober 1770 i Scarborough i Yorkshire) var en britisk politiker og offiser (general) og den eldste sønnen til hertugen av Rutland.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Manners ble utdannet ved Eton og ved Trinity College i Oxford. Siden han ikke levde lenger enn sin far, var han kjent under tilleggstittelen til faren, markien av Granby.

Politiker, militær[rediger | rediger kilde]

Han gikk snart inn for en militær karriere. Han ble tidlig medlem av det britiske parlamentet, første gang i 1741. Fire år senere ble han oberst i Rutland og deltok i jakobittenes annet opprør i 1745. Han ble forfremmet til generalmajor i 1755 og så til oberst i den kongelige hestegarden. Samme år utbrøt syvårskrigen, og han ble sendt til Tyskland. Han ble forfremmet til generalløytnant i februar 1759.

Slaget ved Minden var det første store slaget Granby deltok i. Kavaleriet hans ble her løypen i et kritisk øyeblikk av George Germain, som ble sendt hjem i skam, mens Granby overtok kommandoen over den britiske kontingenten i armeen til Karl Vilhelm Ferdinand av Braunschweig, og hadde 32 000 mann under seg i starten av 1760.[trenger referanse]

Den 31. juli 1760 stormet Granbys styrker Warburg fremst i det britiske kavaleriet. De tok til fange 1500 mann og erobret ti kanoner. Granby hadde tidlig mistet håret og gikk derfor alltid med parykk.[trenger referanse] Under angrepet red han så raskt at han mistet hatten og parykken, noe som er opprinnelsen til det engelske uttrykket «going at it bald-headed» («gå skallet til verks»).[trenger referanse]

Et år senere, 15. juli 1761, forsvarte britene høydene i Villinghausen som Ferdinand selv skildret som «ubeskrivelig modig».[trenger referanse] Dagen etter ledet han soldatene sine i et motangrep og drev franskmennene fra slagmarken. Motstanderen hans, duc de Broglie, ble så imponert at han bestilte et portrett av Granby av Joshua Reynolds.[trenger referanse]

Flere felttog fulgte og bragte Granby og hans menn stor ære.[trenger referanse]

Han var ingen dyktig politiker, men folk brydde seg lite om det og mer om seirene hans og omsorgen han hadde vist soldatene.[trenger referanse] Under Chatham-regjeringen ble Granby øverstkommanderende.

Granby døde i Scarborough i Yorkshire i 1770.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata


Autoritetsdata