Slaget ved Kursk
| Slaget ved Kursk | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
| Fil:1963 CPA 2869.jpg Sovjetisk minnefrimerke fra 1963 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Nazi-Tysklands flagg Tyskland | Sovjetunionens flagg Sovjetunionen | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Erich von Manstein Hermann Hoth Günther von Kluge Walter Model | Georgij Zjukov Nikolaj Vatutin Ivan Konev K. Rokossovskij | ||||||
| Styrker | |||||||
| 2 700 stridsvogner, 900 000 soldater 2 000 fly 10 000 kanoner[2] Reserver Ingen større reserver[3] | 3 444 stridsvogner 1 336 000 soldater 2 900 fly 19 000 kanoner[2] Reserver 1 639 stridsvogner 573 000 soldater 9 200 kanoner[3] | ||||||
| Tap | |||||||
| 56 000 drept, skadet eller tatt til fange 280 stridsvogner 200–1 000 fly 500 kanoner?[4] | 177 000 drept, skadet eller tatt til fange 1 614 stridsvogner 459 fly 3 929 kanoner[4][5] | ||||||
| Østfronten | |
|---|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
kursk var en oppsamlingkursk var i russland
- Sovjetiske og tyske forberedelser til slaget
-
Erich von Manstein og Hermann Hoth, to tyske generaler og krigsforbrytere, begge deltok ved Kursk -
Østfronten i 1943, fremrykkingene viser bakgrunnen for lommen ved Kursk (større versjon av kartet) -
Østfronten, tysk motoffensiv fram mot slaget. (større versjon av kartet) -
Kartskisse over tyske angrepsakser (større versjon) -
Kartskisse, slaget ved Kursk. (større versjon av kartet) -
Tysk beltetraktor brukt ved Kursk -
Tyske «Stuka» stupbombefly ble brukt i kampene ved Kursk -
Tyske «Stuka» med 37 mm kanon mot stridsvogner -
Tyske Goliath fjernstyrt minerydder, erobret av allierte styrker på vestfronten, brukt med lite hell under slaget ved Kursk
Operasjon Zitadelle
Forberedelser på tysk og sovjetisk side
Etter fire måneder hadde Wehrmacht samlet 2 700 stridsvogner og selvdrevet artilleri, 10 000 kanoner, 2 000 fly og 900 000 soldater i totalt 50 divisjoner. Det var 17 panser- og pansergrenaderdivisjoner, blant dem elitedivisjonen Großdeutschland og Waffen SS-divisjonene Leibstandarte-SS Adolf Hitler, 2. SS-divisjon Das Reich, og 3. SS-divisjon Totenkopf.[2] I styrken var stridsvogner av typen Tiger og den nye Panther, sammen med de nye panserjagerne Elefant. I tillegg ble det satt inn store luftstyrker og tungt artilleri.[2][6]
På denne tiden begynte den allierte krigføringen i Vest-Europa å få en betydelig virkning på tysk militær styrke. Selv om felttoget i Nord-Afrika på ingen måte hadde samme dimensjon som kampene på østfronten, tapte Luftwaffe 40 % av sin totale styrke i luftslagene over Malta og Tunisia. I tillegg bandt hjemmeforsvaret stadig større luftstyrker etter som vestmaktenes strategiske luftkrig, bombingen av det tysk-okkuperte Europa, økte i styrke. Våren 1943 var 70 % av tyske jagerfly stasjonert i Vest-Europa og tysk luftherredømme på østfronten var ikke lenger en selvfølge. Det sovjetiske flyvåpenet var nå tallmessig overlegent og teknologisk på høyde med det tyske, blant annet med angrepsfly som Iljusjin Il-2 Sjturmovik.[7][8]
Utsettelsen av det tyske angrepet ga sovjetstyrkene fire ekstra måneder til forberedelser, og lommen rundt Kursk ble sterkt befestet. Den røde armé og hundretusenvis av sivile la ut om lag én million landminer og gravde rundt 5 000 kilometer skyttergraver. De konsentrerte også store styrker i og ved lommen. Sentral- og Voronesjfronten hadde følgende styrke: 1 336 000 soldater, 3 444 stridsvogner, 19 000 kanoner og 2 900 fly. Mange av troppene som forsterket området var veteraner fra kampene om Stalingrad, men Den røde armé økte også sine styrker med en million mann i første halvår 1943. Sovjetstyrkene var altså større enn i 1942, selv etter tapene ved Stalingrad.[9][6] De sovjetiske styrkene forstyrret også de tyske styrkenes forberedelser ved utstrakt partisanvirksomhet i de tyske oppmarsjområdene.[10]
Konsentrasjonen av artilleri i lommen var uvanlig høy, det var flere artilleriregimenter enn infanteriregimenter. Sovjetstyrkene hadde bestemt seg for å utmatte de angripende tyske enhetene med en blanding av miner og artilleriild. Indirekte beskytning fra haubitsere ville ramme det tyske infanteriet, mens direkte beskytning med panservernartilleri var beregnet på angripende stridsvogner.[9][6]
Det tyske angrepet begynner
Datoen for den tyske offensiven var flyttet gjentatte ganger, men den 1. juli 1943 gikk det ut ordre om å starte angrepet den 5. juli. Dagen etter varslet Stavka ved general Aleksandr Vasiljevskij frontkommandantene at det tyske angrepet ville komme i tidsrommet 3. – 6. juli. Dels hadde de informasjon fra spioncellen Rote Kapelle, dels hadde de tatt til fange tyske soldater som kunne bekrefte dato for angrepet.[11]
Klokken 22:30 4. juli 1943 slo sovjetstyrkene til med artilleribeskytning nord og sør for lommen. Hensikten var å forsinke og forvirre det tyske angrepet. På nordsiden skjøt det sovjetiske artilleriet mest mot tyske artilleristillinger og klarte å uskadeliggjøre 50 av de 100 tyske artilleristillingene de beskjøt. Resultatet var mye svakere tysk artilleriild neste dag, da hovedangrepet startet. De tyske styrkene fikk også forskjøvet angrepstidspunktet som følge av de problemene som artilleribeskytningen skapte. I sør skjøt sovjetstyrkene mot tysk infanteri og stridsvogner i oppsamlingsområdene. Beskytningen bidro til å forsinke angrepet, men forårsaket få tap.[12]
Hovedslaget i nord
Selve slaget startet 5. juli 1943.[1] Sovjetstyrkene kjente angrepstidspunktet og utførte et massivt flyangrep på Luftwaffes baser i området i et forsøk på å slå ut tyskernes lokale flystøtte. Tyske «Stuka» stupbombere fokuserte angrep mot det sovjetiske artilleriet ved frontlinjen i nord. General Models 9. armé rykket så frem mot de sovjetiske stillingene.[13]
9. armé i nord klarte langt fra å nå sine mål for første dag. Sovjetstyrkene hadde klart å forutse hvor angrepet ville finne sted. De tyske styrkene angrep på en bred front, men ble sterkt hindret av minefelt som først måtte ryddes av ingeniørtropper under mitraljøse- og artilleriild. Tyske tap i de sovjetiske minefeltene var store. Totalt 89 Elefant panserjagere deltok, men mange av dem ble snart skadet eller gikk tapt i minefeltene.[14]
Den 9. armés langsomme fremrykning (kun 8 kilometer maksimalt, og de nådde ikke første sovjetiske forsvarslinje) skyldtes dels de sterke sovjetiske forsvarsverkene, men hadde også sin årsak i manglende konsentrasjon av angrepsstyrken. Den sovjetiske ledelsen hadde forutsett de tyske angrepspunktene og konsentrert styrkene sine der. Den sovjetiske 13. armé som fikk hovedtyngden av angrepet, var også den sterkeste enheten, målt i soldater og panservernvåpen. De sovjetiske generalene hadde dessuten antatt at hovedangrepet ville komme i nord, og det var derfor større styrker på nordre enn på søndre side av lommen.[15]
Den 5. juli angrep 9. armé på en 45 km bred front og avanserte 6 kilometer, neste dag var fronten 40 kilometer bred og fremdriften 4 kilometer, den 7. juli var fronten 15 kilometer bred og var skjøvet to kilometer frem. 8.–9. juli var fronten bare 2 kilometer bred og hadde avansert ytterligere to kilometer. Men så stanset den tyske 9. armés fremrykning den 10. juli etter en ukes strid som hadde resultert i at Wehrmacht avanserte 12 kilometer. Den 12. juli begynte Den røde armé sin offensiv mot den 2. tyske armé ved Orjol. Angrepet tvang den 9. armé til å trekke seg tilbake for ikke å bli omringet.[16]
Hovedslaget i sør
Sør for Kursk-lommen hadde sovjetstyrkene ved Voronezj-fronten større problemer med angrepet fra den tyske 4. panserarmé, bestående av 52. armékorps, 48. panserkorps og 2. SS panserkorps. Sistnevnte angrep på en smalere front mot to sovjetiske geværregimenter. De pansrede fortroppene til general Hoths 4. panserarmé presset på, og den 7. juli hadde forpostene i styrken avansert 30 kilometer. Sovjetisk planlegging spilte igjen en stor rolle. I sør hadde man ikke samme hell med å forutse angrepsaksen, og dette tvang sovjetstyrkene til å spre seg ut langs frontlinjen.[16] Voronezj-fronten i sør var svakere enn nordfronten, på tross av at den sto overfor sterkere tyske styrker.[17]
Sovjetiske minefelt og artilleri hadde igjen lyktes i å forsinke det tyske angrepet. De befestede sovjetstyrkenes evne til å holde ut og sinke tysk fremrykning ga Den røde armé tid til å omdisponere styrker til støtte for de truede sektorene. Små mobile ingeniørenheter la også ut rundt 90 000 miner under selve slaget, gjerne om natten og umiddelbart foran de tyske angrepspunktene. De tyske styrkene tok relativt få fanger og erobret lite artilleri, noe som sto i sterk kontrast til tidligere raske tyske offensiver og viste at Den røde armé trakk seg tilbake i god orden. Den sovjetiske tilbaketrekningen var et taktisk trekk for å spare styrker til neste offensiv. Samtidig var det klart at trusselen om et tysk gjennombrudd i sør måtte møtes. I månedene før angrepet var Steppefronten etablert som en sentral reserve for en slik situasjon. Enheter tilhørende Steppefronten begynte å forflytte seg sørover allerede den 9. juli, blant dem 5. gardearmé.
Den tyske flanken var imidlertid ubeskyttet etter at den sovjetiske 7. gardearmé hadde stoppet Kemps divisjoner etter at tyskerne hadde krysset elven Donets. Den 5. gardearmé støttet av to stridsvognkorps gikk i stilling øst for Prokhorovka og begynte å forberede et motangrep da 2. SS panserkorps nådde området og intense kamper utbrøt. Sovjetstyrkene klarte å stoppe SS, men bare såvidt. Det var nå lite som kunne stanse den tyske 4. panserarmé, og et tysk gjennombrudd var en høyst reell mulighet. Den sovjetiske siden bestemte seg for å sette inn resten av 5. gardearmé.[18]
- Slaget ved Kursk, den sørlige delen
-
Kartskisse over det tyske angrepet i sør (kart i større versjon) -
Sovjetisk T-34/76 stridsvogn, produsert i 1943, av en type som deltok i slaget ved Kursk. -
Tysk Panzer IV og Sd.Kfz. 251 -
Sovjetiske styrker i motangrep ved Prokhorovka -
Tysk Panzer VI (kjent som Tiger I) i kamp -
Sovjetiske soldater med anti-stridsvognsrifle under kampene -
Generalene Georgij Zjukov og Ivan Konev under slaget -
Sovjetisk maskingeværlag under slaget -
Sovjetiske Iljusjin Il-2 angriper ved Kursk. -
Stridsvogn og soldater fra den tyske SS-divisjonen Das Reich under slaget -
Tysk enhet i bevegelse -
Tysk Wespe selvdrevet artilleri -
Styrkene ved Prokhorovka, 11. juli 1943 (kart i større versjon)
.jpg)
.jpg)
Stridsvognslaget ved Prokhorovka
Om morgenen den 12. juli avanserte 2. SS panserkorps mot Prokhorovka. Den sovjetiske 5. gardearmé hadde samtidig begynt en serie angrep for å ramme de tyske styrkene når man antok de var «ute av balanse». De sovjetiske og tyske stridsvognenhetene møttes på åpent sletteland vest for Prokhorovka. Selv med svært store tap klarte de sovjetiske styrkene å stoppe det tyske forsøket på å erobre Prokhorovka,[18] og i ettertid er 12. juli sett som den avgjørende dagen i slaget, både for stridsvognslaget i sør og motoffensiv av sovjetiske styrker ved den såkalte Orjol-buen i nord.[19]
De sovjetiske styrkene tapte minst 334 stridsvogner og stormkanoner i slaget, og om lag 21 000 mann. Den tyske siden tapte rundt 25 stridsvogner og stormkanoner og om lag 5 500 mann. De totale tap var langt mindre enn det som senere ble tilskrevet «historiens største stridsvognslag». Utfallet av slaget kan best beskrives som et taktisk tap, men strategisk uavgjort for sovjetstyrkene.[20]
Den tyske offensivens slutt
De angripende tyske styrkene i sør ble presset inn i en stadig smalere kile, og på flankene holdt sovjetiske enheter stand mot forsøk på å utvide området. De tyske styrkene kunne ikke presse mange enheter inn i denne kilen og hadde heller ikke nok styrker til å utvide den. Etterhvert som den tyske angrepsstyrken trengte frem, mistet den også kraft fordi den måtte sikre sine egne flanker.
Mens den tyske offensiven i nord var blitt stoppet den 10. juli, var situasjonen i sør fremdeles uavklart den 12. Selv om de tyske styrkene var utslitt, hadde de trengt gjennom to forsvarslinjer og antok at de var i ferd med å trenge gjennom den siste linjen. Det var feil, ytterligere fem forsvarssoner ventet, selv om de ikke var så kraftig befestet som de to første, og noen av dem ennå ikke bemannet. Det sovjetiske forsvaret var så sterkt svekket at hoveddelen av reservene måtte settes inn. Likevel var de gjenværende reservene til Den røde armé langt større enn det tyskerne hadde tilgjengelig. Den 18. juli ble det siste tyske fremstøtet stoppet, og de tyske styrkene begynte en kjempende retrett, slaget var over.[1]
Totale tap før den sovjetiske motoffensiven
De tyske styrkene tapte totalt om lag 22 000 mann i nord, fra 4. til 11. juli, og om lag 34 000 mann i sør, fra 5. til 20. juli, totalt om lag 56 000 mann. Totalt rundt 280 stridsvogner og stormkanoner ble ødelagt eller erobret av sovjetiske styrker. De sovjetiske styrkene i nord mistet om lag 34 000 mann, mens i sør mistet de om lag 143 000, totalt rundt 177 000 mann. Den røde armé mistet mellom 1600 til 1900 stridsvogner.[20]
Sovjetisk motoffensiv
I månedene før slaget ved Kursk begynte hadde Den røde armé planlagt og forberedt en massiv motoffensiv, den skulle starte så snart angrepet fra de tyske styrkene var stoppet. Forberedelsene hadde blitt holdt skjult for tysk etterretning, ved misinformasjon og kamuflasje, de tyske styrkene var derfor ikke forberedt på styrken og dimensjonene over det sovjetiske motangrepet. Den sovjetiske motoffensiven nord for lommen ved Orjol, Operasjon Kutuzov, markerte en stor endring i slaget. Enheter fra den tyske 9. armé måtte flyttes for å møte angrepet, noe som ytterligere svekket og så stoppet deres egen fastlåste offensiv.[21][22] I sør begynte den 18. juli de tyske enhetene som deltok i offensiven en kjempende retrett tilbake til sine utgangsposisjoner.[23]
Sovjetstyrkene i sør trengte tid for å omgruppere etter tapene i juli, og motoffensiven Operasjon Polkovodets Rumjantsev kunne ikke innledes før 3. august. Støttet av avledende angrep på elven Mius lenger sør ble Belgorod gjenerobret den 5. august, samme dag som Orjol ble tatt tilbake.[24] Den 11. august nådde Den røde armé Kharkov, en by Hitler hadde lovet å forsvare for enhver pris. Tyskerne satte inn et kraftig motangrep og klarte dermed å sinke sovjeterne og redde ut hovedstyrkene sine. Mot slutten av måneden hadde sovjeterne gjenerobret byen.[25] Det ble fulgt av en serie vellykkede operasjoner fra Den røde armés side, samlet kjent som slaget ved Dnepr; Hitler hadde lovet at elven Dnepr skulle være den endelige skansen mot sovjetstyrkene, og frigjøringen av Kiev høsten 1943.[21]
- Slaget ved Kursk, sovjetisk motoffensiv og minnesmerker
-
Tysk soldat undersøker en ødelagt sovjetisk T-34 -
Sovjetisk mot-offensiv (kart i større versjon) -
Sovjetisk motoffensiv i sør -
Sovjetisk motoffensiv i nord -
Seiersparade av soldater fra 89. garde rifledivisjon i Belgorod 5. august 1943 -
Minnesmerke for den nordlige delen av kampene
-
Venterom på togstasjonen i Kursk
.jpg)
Konsekvenser av slaget
På tross av store tap var slaget ved Kursk en sovjetisk triumf. En stor tysk offensiv hadde blitt stoppet før den klarte å trenge gjennom de sovjetiske forsvarslinjene. Selv med nye stridsvogner og krigserfarne besetninger klarte ikke de tyske styrkene å bryte sovjetstyrkenes linjer. Tapet fikk Wehrmacht ut av balanse, og dette kom til å prege krigføringen på østfronten, med kontinuerlige tyske retretter.[26] Den britiske historikeren Richard Overy hevder at grunnlaget for den sovjetiske seieren var en blanding av bedre planlegging, utstyr og taktikk, og Den røde armés evne til å kontrollere tusener av stridsvogner, fly, og millioner av soldater, i langvarige og komplekse operasjoner.[27]
Richard Overy mener også at det er allmenn enighet både fra sovjetisk og tysk side at slaget ved Kursk, sammen med slaget om Stalingrad, var avgjørende for utfallet av andre verdenskrig.[28] Kursk var også den siste store tyske offensiven på østfronten. Resten av krigen var Wehrmacht på tilbaketog og måtte nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver. De tyske styrkene fortsatte å påføre sovjetstyrkene store tap, men takket være Sovjetunionens større befolkning og industrielle produksjon, og ikke minst amerikansk lend-lease våpenhjelp, var det umulig å stoppe Den røde armé.[29][30]
Et annet viktig resultat av slaget ved Kursk var at det bidro til å overbevise den tyske diktatoren Adolf Hitler om at hans generalstab var inkompetent. Hitler blandet seg stadig mer i krigføringen, inntil han mot slutten involverte seg i taktiske disposisjoner.[31][32][33] Det motsatte skjedde med Stalin. Etter å ha sett Stavkas planlegging bli rettferdiggjort på slagmarken, stolte han mer på sine rådgivere, unnlot å blande seg inn i detaljene ved krigføringen, og overprøvde sjelden de militæres beslutninger. Den røde armé fikk større frihet og ble mer fleksibel mot slutten av krigen.[34][35]
Tematisk oversikt over slaget
Styrkenes moral og stridsevne
Sovjetiske soldater ble i større grad enn tyske og vest-allierte soldater tatt til fange. Mens for vest-allierte og tyske soldater var prosentandel av styrken som ble tatt til fange i angrepsstrid rundt én prosent, så var tilsvarende for sovjetiske soldater ved Kursk rundt 10 prosent. Ifølge forfatterne Niklas Zetterling og Anders Frankson er en så høy prosentandel tilfangetatte i angrepskrig oppsiktsvekkende og tyder på lavere motivasjon blant sovjetiske soldater, enn hva man før har antatt.[36]
Logistikk; mat, drivstoff og ammunisjon
En viktig faktor for Den røde armés seier ved Kursk var tilgang på nok stridsvogner. Mens Tyskland i 1942 produserte om lag 500 stridsvogner i måneden, produserte Sovjetunionen over 2 200 stridsvogner i måneden.[37] En annen faktor som begynte å gjøre seg gjeldende i 1942 var alliert hjelp, da særlig fra USA. Britiske og amerikanske stridsvogner fungerte dårlig, men store mengder amerikanske kjøretøy var til stor nytte, både for å forflytte soldater og utstyr. Sovjetunionen fikk også store mengder mat fra USA under Låne- og leieloven, særlig millioner av tonn med hvetemel og hermetisk kjøtt.[38][30]
Fotnoter
- ↑ Tidspunkt for når slaget ved Kursk begynte er ikke omstridt. Når det skal regnes som avsluttet er det ulike meninger om. Historikeren Glantz oppgir 18. juli som dato for når de tyske styrkene begynte retrett, mens Encyclopædia Britannica oppgir 23. august, da den sovjetiske motoffensiven begynner.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Glantz 2015, s. 218–219
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Overy 1995, s. 90
- ↑ 3,0 3,1 Frankson/Zetterling 2006, s. 166
- ↑ 4,0 4,1 Frankson/Zetterling 2006, s. 236
- ↑ Glantz 2015, s. 395
- ↑ 6,0 6,1 6,2 Frankson/Zetterling 2006, s. 296–303
- ↑ Overy 1995, s. 118, 129
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 133
- ↑ 9,0 9,1 Overy 1995, s. 87–91
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 103, 120–123
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 103, 169
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 169
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 176–180
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 178–180
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 180, 182
- ↑ 16,0 16,1 Overy 1995, s. 92
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 166
- ↑ 18,0 18,1 Overy 1995, s. 94–95
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 225, 239
- ↑ 20,0 20,1 Frankson/Zetterling 2006, s. 235–238
- ↑ 21,0 21,1 Overy 1995, s. 96–97
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 239–240
- ↑ Glantz 2015, s. 219
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 269
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 278
- ↑ Overy 1995, s. 97
- ↑ Overy 1995, s. 99
- ↑ Overy 1995, s. 85, 98
- ↑ Overy 1995, s. 97–100
- ↑ 30,0 30,1 Frankson/Zetterling 2006, s. 111–113
- ↑ Winchester 2014, s. 278
- ↑ Overy 1995, s. 274–281
- ↑ Glantz 2015, s. 208–209, 361
- ↑ Overy 1995, s. 21–22, 258, 269–271
- ↑ Glantz 2015, s. 208–209, 230, 362
- ↑ Frankson/Zetterling 2006, s. 92, 210
- ↑ Beevor 2002, s. 207
- ↑ Beevor 2002, s. 208
Kilder
Norsk
- Beevor, Anthony: Stalingrad, Spartacus Forlag, 2002, ISBN 82-430-0263-4
- Beevor, Anthony, Den andre verdenskrig, Cappelen Damm, 2013, ISBN 978-82-02-42146-5
- Davies, Norman, Europa i krig 1939–1945 : ingen enkel seier, Gyldendal 2007, ISBN 978-8-205376-23-6
- Frankson, Anders; Zetterling, Niklas; Ahremark, Carl G. Slaget om Kursk, Spartacus 2006, ISBN 978-82-430-0388-0
- Winchester, Charles, Østfronten: Hitlers krig mot Russland 1941–1945, Ares forlag 2014, ISBN 978-82-92938-10-2
Engelsk
- Mawdsley, Evan (sjefsredaktør) The Cambridge History of the Second World War
- Ferris, John og Mawdsley, Evan (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 1, 2017, ISBN 978-1-108-40638-3
- Bosworth, Richard J. B. og Maiolo, Joseph A. (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 2, 2017, ISBN 978-1-108-40640-6
- Geyer, Michael og Tootze, Adam (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 3, 2017, ISBN 978-1-108-40641-3
- Glantz, David M. og House, Jonathan M., When Titans Clashed, University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
- Overy, Richard, (1995), Why the Allies Won, London 1995, ISBN 0-224-04172-X
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- (en) «Fighting a Lost War: The German Army in 1943», fra U.S. Army Heritage and Education Center, video på YouTube (lengde: 1:03:24)
- (en) «Kursk: The Epic Armored Engagement», fra The National WWII Museum, video på YouTube (lengde: 1:12:18)
- (en) «Battle of Kursk: The Largest Tank Battle in History», fra Warographics, video på YouTube (lengde: 0:19:09)
- (en) «World War II Battles In Color - Kursk», video på YouTube (lengde: 0:44:08)
.svg){kind=link}
.svg){kind=link}
.JPG){kind=link}
